Katolikkenes ti «grønne bud» går ikke langt nok

Det er i utgangspunktet vanskelig å leve et ideelt bærekraftig liv. Grunnen til dette er ikke at vi enkeltmennesker har en svak vilje eller er dumme, men at systemet ikke er lagt opp til det. Et evig fokus på umiddelbar økonomisk vekst hindrer oss i å løse klimakrisen. Allikevel danser samfunnet vårt rundt denne ene kjerneverdien. Markedet, forbruket, produksjonen og systemer som påvirker livene våre har blitt avhengige av dette. Da er ikke enkeltpersoners bidrag nok alene. For å kutte nok trengs tunge politiske løft for strukturelle endringer i samfunnet vårt. Kirken må tørre å være kritisk til politiske ledere og store sjefer og kreve en totalomvending. Hvis vi skal leve grønt, må systemet være grønt. Jeg synes det er feigt av Global Catholic Climate Movement å ikke adressere dette som et premiss for å klare å følge mange av rådene.

Ikke nok å forbruke lite, samles lokalt og be

De 10 grønne bud er en god start for de allerede engasjerte, men den iverksetter ikke effektive tiltak raskt nok. Riktignok oppfordrer to av de ti grønne budene til å engasjere seg i klimaorganisasjoner og i sin lokale menighet, men ikke til å bruke kirken direkte for å endre systemet. Jeg mener dette er ansvarsfraskrivelse.

Religioner er pålagt et ansvar. Kristendommen handler ikke bare om å hjelpe mennesker i nød, men også blant annet om å takke for det vi har fått. Vi har definisjonsmakt for hva som har verdi i samfunnet vårt. Derfor må vi vise det ved å påvirke våre egne strukturer og ikke bare forbruke lite, samles lokalt og be.

Vi tjener godt på å systematisk undertrykke noen andre. De ti grønne bud adresserer ikke den sosiale urettferdigheten i klimakrisen. Vår kobling til klimaflyktninger blir helt glemt, som er typisk. Urettferdige handelssystem og produksjonskjeder blir usynlige når vi får fancy telefoner, nye klær og flere duppeditter å knytte oss til. Vi glemmer klimaflyktninger som lider på bekostning av Oljefondets investeringer, utslippene ved produksjonen av iPhonen vår eller urfolk i et Amazonas som brennes opp. Mangel på kunnskap og gode alternativ hindrer oss i å forholde oss til disse som våre medmennesker.

Å ta det kristne oppdraget på alvor

Kristendommen har, med rette, måttet tåle hard kritikk for ulik involvering i verdenssamfunnet gjennom tidene. Men historien fortsetter og vårt dårlige rykte kan endres. Hvordan møter vi verdens kriser og behov i dag?

Kirken skal være samlende og politisk korrekt. Men hva med å ta vårt kristne oppdrag på alvor? Hva med å vise samfunnet at vi ser det som skjer og ønsker å være en ledende sunn motkultur? Kirken kan gripe inn på en bedre måte enn vi gjorde i verdenserobringen for 500 år siden. Vi kan gripe inn i urettferdigheten som vi selv er med på å skape. Katolikkenes Laudato Si er et viktig signal, men den nødvendige endringen trenger et strengere tak i politiske strukturer som gjør de 10 grønne budene enklere å følge. Vi må tørre å kreve det av våre ledere.

Jeg håper og tror på Gud og nestekjærlighet, men tanken alene er ikke nok. Vi har blitt bedt om å tro i praksis. Da må pengene våre investeres i en rettferdig fremtid. Å leve bærekraftig krever først en strukturendring. De rettferdige alternativene må være innenfor rekkevidde, forståelig og rimelig. Vi må kunne handle med tillit og god samvittighet.

Radikal kjærlighet for radikale handlinger

Jeg mener kirken står i fare for å miste fotfeste i samfunnet hvis vi ikke tydeliggjør stemmen vår i klimasaken. Ungdommenes skolestreiker er et tydelig signal for både nåtiden og fremtiden. Hvis vi skal være en relevant samfunnsaktør så må vi ta dette på alvor. Vi må tørre å oppfordre hverandre, staten og verdenssamfunnet til å ta ansvar og utøve en nestekjærlighet som tar menneskeverd på alvor. Et fellesskap på riktig spor går mange flere skritt enn det enkeltpersoner gjør. Vi kan kanskje ikke pålegge folk et engasjement, men vi kan minne om hva bibelen faktisk sier om å ta hverandre på alvor.

Jesus var ikke politisk aktiv i et parti, men han utfordret styresmaktene og samfunnsnormene. Han satte spørsmål ved økonomiske prioriteringer og verdisynet vårt for å sørge for rettferdighet. Han utviste en radikal kjærlighet som medførte radikale handlinger. Det gir oss et utfordrende oppdrag som kun kan nås ved å samkjøre struktur, politikk og samfunn mot et bestemt mål. Kun på denne måten kan religion være med på å redde oss fra klimakrisa.