Kan «ulovlige» vindkraftkonsesjoner stoppes?

I fire år har jeg jobbet som hovedansvarlig for håndtering av vindkraftsaker hos Fylkesmannen i Agder, i en periode der mange vindkraftsaker ble fremmet. Jeg har også vært ett av flere vitner i en rettssak mot en konsesjon hvor påviste brudd på naturmangfoldloven stod sentralt. Jeg spør meg hva som har gått galt og hvorfor, og ikke minst hvordan feilene kan rettes opp?

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Olje- og energidepartementet (OED) har fått mye kritikk for sin saksbehandling av konsesjonssøknader, og ikke bare fra vindkraftmotstandere. Også nøytrale forskningsmiljøer påpeker at hensyn til miljø og lokalsamfunn er dårlig ivaretatt. Miljødirektoratet kom på tampen av 2015 med rapporten «VINDKRAFT: Håndteringen av miljøhensyn i konsesjonsordningen – situasjonsbeskrivelse og anbefalinger». Den retter uvanlig sterk kritikk mot NVE:

- Samtidig ser vi klare forbedringsmuligheter i både meldings- og søknadsfasen for vindkraft-KUene (konsekvensutredning. Red.anm.) i seg selv, og for vindkraft-KUene sett i lys av konsekvensutredninger i andre sektorer… Standarden på meldingene (en tidlig varsling av et planlagt vind-prosjekt. Red.anm.) er for øvrig svært variabel, både når det gjelder beskrivelse av det planlagte tiltaket og i vurderingen knyttet til potensielle miljøvirkninger. De dårligste meldingene har hatt en kvalitet som etter Miljødirektoratets mening tilsier at de ikke skulle vært tatt under behandling, noe vi også har påpekt i høringsuttalelsene til disse sakene… Miljødirektoratet mener at kunnskapsgrunnlaget som fremkommer i KUene ofte ikke gir et tilstrekkelig bilde av virkninger for de berørte miljøverdiene. Dette svekker beslutningsgrunnlaget i avgjørelsen av om prosjektene bør få konsesjon eller ikke.

Kritikken mot NVE som er referert over er velkjent for meg som saksbehandler på fagområdet. Et overbelastet og «politisk styrt» NVE har ikke klart å kvalitetssikre sitt arbeid. Eksempelvis erfarte jeg sjøl at helt feil støyberegninger ble lagt til grunn i konsesjonen for Lista Vindpark i Farsund, med det resultat at langt flere folk ble berørt. Dersom riktige støymålinger hadde blitt lagt til grunn ville vindkraftanlegget høyst sannsynlig ikke fått konsesjon.

En villet vindkraftpolitikk

Det er ingen tilfeldighet at vi har havnet her. I 2011 forpliktet Norge seg sammen med Sverige overfor EU til å øke produksjonen av ny fornybar energi. Allerede året etter kom den rødgrønne regjeringen med en felles subsidieordning med grønne el-sertifikater for anlegg som produserte innen 2021, i praksis gjennom vindkraft. SV hadde på Stortinget allerede i flere år vært en pådriver for en mer offensiv vindkraftsatsing, og Senterpartiets olje- og energiminister førte politikken ut i praksis.

I 2016 endret Norge skattereglene så det skulle bli mer lønnsomt å bygge ut vindkraft her til lands. Det skjedde etter at Finansdepartementet ba om, og fikk aksept for, gunstigere avskrivingsregler for vindkraftinvesteringer fra EFTAs overvåkingsorgan (ESA), som overvåker EØS-avtalen.

I dag er motstanden mot vindkraft sterk og økende, og mange har innsett hvilke inngrep som her gjøres mot lokalsamfunn og natur. Av de om lag 100 konsesjonene som er gitt er det 24 ennå der bygging ikke er igangsatt. Uavhengige forskningsinstitusjoner har studert NVEs praksis ved konsesjonsbehandling og har sett at hensyn til miljø og lokalsamfunn scorer dårlig, mens nettilgang sammen med positive grunneiere og kommunestyreflertall verdsettes høyt.

Dessverre har vi ikke, som i Sverige og Danmark, egne miljødomstoler eller miljøankenemder i Norge, som kunne tatt opp energimyndighetenes tvilsomme praksis. Verken Riksrevisjon eller Sivilombudsmannen har heller villet ta i denne praksisen. Dersom miljøorganisasjoner prøver sakene i retten kan de vente seg millionbeløp i saksomkostninger, særlig hvis saken går helt til Høyesterett.

Den politiske forventingen om masse vindkraftrealisering innen 2021 gjorde det lett å overse krav som lovverket setter. Men det er to forhold de ansvarlige politikerne kan og bør gripe fatt i:

Først, det lange tidsrom som har gått siden konsesjonene ble gitt, hvor mye ny kunnskap om negative effekter, om NVEs påvist tvilsomme saksbehandlingspraksis, og nye politiske forutsetninger, bl.a. som følge av FNs Naturpanels påpeking av truet globalt naturmangfold.

For det andre er svært mange av vindkraftprosjektene i realiteten langt større enn de opprinnelige konsesjonene ga tillatelse til, uten at tilstrekkelig nye konsekvensutredninger eller høringer er gjennomført.

På denne bakgrunn kan ny konsesjonsbehandling kreves!