Jeg vil jobbe mer som bonden

I sommer publiserer vi godbiter fra arkivet. Denne artikkelen ble først publisert 12. mai 2020.

De siste ukene har det vært en ustoppelig strøm av ting som må gjøres. Men jeg har hatt frihet til å velge når jeg skal gjøre hva, og jeg er heldig med å ha arbeidsoppgaver jeg finner mening i. For min del har samfunnet de siste ukene beveget seg et ørlite lite stykke i retning av Karl Marx’ idealsamfunn der jeg kan «gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet å kritisere så meget jeg lyster – uten at jeg noen gang blir jeger, fisker, gjeter eller kritiker» (Marx: Verker i utvalg, Bind 2, Pax, Oslo 1970, s. 73-74).

Kontorrottas mørketid

For fire måneder siden, derimot, dro jeg på jobben mens det var mørkt, var inne i et stort kontorbygg i åtte timer og dro hjem igjen i mørket. Uten snø og is fikk jeg ikke engang ungene med på utendørsaktiviteter etter at jeg hadde kommet hjem. Ikke bare ignorerte arbeidstida dagslyset, men den gjorde faktisk vondt verre, med sommertidsregimet: Fra 15. september til 15. mai var min standard arbeidstid, som for veldig mange offentlig ansatte, 7 timer og 45 minutter – for at vi i de fire sommermånedene skal nøye oss med 7 timer. Som saksbehandler hadde jeg en viss fleksibilitet med hensyn til når jeg kom og når jeg gikk, men jeg måtte senest komme når kjernetida begynte kl 9, og tidligst gå når den sluttet kl 14.30. Det er ikke mye dagslys du får med deg midt på vinteren i Oslo-området utenfor den luka.

Men som lokalpolitiker hadde jeg permisjon noen dager i uka. Politiske møter i kommunen foregår om kvelden, så dermed satt jeg plutselig med mulighet til å gjøre akkurat det jeg ville en tilfeldig formiddag i januar. Da hoppet jeg i kajakken. Å bli blendet av en sol som lyser fra himmel og blikkstille fjord var som en energibombe. Gi meg én sånn time, så jobber jeg gladelig to timer om kvelden.

Hadde jeg vært i full stilling, hadde ikke sjefen min hatt lov til å slå til på et sånt tilbud fra meg. Hver saksbehandler i staten skal være på kontoret fra kl 9 til kl 14.30. Det hjelper ikke om man knapt har kontakt med publikum eller om en dag er møtefri.

Døgnet gikk opp på en ny måte

Så kom 12. mars. Vi ble bedt om å holde oss hjemme. Så lenge man gjorde jobben sin og deltok på møter, ble ingen spørsmål stilt ved hva man gjorde mellom 9 og 14.30. Selvsagt måtte det være sånn når halvparten av oss gikk i spagat mellom jobb og å forklare pluskvamperfektum samtidig som man var fredsmekler i alderssammensatt gruppe.

Endelig ble det normalt å henge med ungene sine etter lunsj, når marssola varmet som mest og humøret var på topp. Jeg kom meg opptil flere ganger ut i kajakk tidlig på morgenen. Jobben tok jeg igjen i små hull her og der (ja, jeg innrømmer at ungene stadig har måttet be meg legge bort telefonen) og på kvelden. Mer tid ute, mer tid med ungene, og mindre tid med TV-serier. Sånn gikk plutselig døgnet opp for meg på en ny måte. I det store og det hele likte jeg det.

Det var som en bris av en god dag for det mangsysleriet som hobbybonde og skribent Simen Tveitereid beskriver i boka Et fritt liv: «Jeg sykler hjem med en pose makrell og lyr på styret, kanskje tre middager til familien. Jeg er tilbake ved 11-tiden og begynner å jobbe. Men hvis det er full sol og varm luft, så hender det jeg stopper og legger båten til ved en holme på vei hjem, tar meg et bad og tenker at det er vel det siste i år. Og hvis jeg virkelig har roen i meg og ikke føler at noe haster, så kan det hende at jeg steker et par av makrellene der ute på holmen.» Simens utfordring, som de fleste bønder, er at han har hus og låve, høner og sauer som han må bruke tid på. Jeg har et rekkehus.

Innholdsmessig tror jeg mange kontorarbeidsdager kan måle seg i variasjon med bondens. Hvilke bilder ser best ut i presentasjonen? Hvordan skal jeg sammenfatte tre sider i ett avsnitt? Hvordan har pengene i et prosjekt blitt brukt? Hvordan skal jeg overtale noen til å bli med på et nytt prosjekt? Det er den fysiske variasjonen som mangler. Ikke bare merker vi stillesittingen på humøret, men også dødeligheten blir høyere av å sitte mer enn 30 minutter i strekk, ifølge en studie ledet av Keith Diaz ved Columbia University, publisert i 2017. Vi vet det, og vi dytter det inn i den overfylte skuffen med dårlig samvittighet. Fram til 12. mars gjorde oss friere og travlere enn noensinne.

Tør fagforeningene kjempe for friheten?

Får vi beholde denne nyvunne friheten og variasjonen på den andre siden av pandemien? Står kjernetida for saksbehandlere for fall? Kan noe gjøres med den lange, ubrutte arbeidsdagen når dagene er som kortest? Jeg håper det, men da må fagforeningene stå opp for det i tariffoppgjøret. Dessverre er deres instinktive reaksjon den motsatte: Folk skal ikke jobbe på kvelden uten å få tillegg. Jeg forstår det når kveldsarbeidet er pålagt, men hva med alle oss andre? Arbeidstidsbestemmelsene er utdaterte for veldig mange laptop-arbeidere, og jeg tror de fleste gir blaffen i dem når kvelden kommer. Dagens studenter verdsetter fleksibel arbeidstid og mulighet for hjemmekontor høyere, ifølge Karrierebarometret 2020. I stedet for å lukke øynene eller bekjempe fenomenet, burde fagforeningene bruke det som brekkstang for at ansatte skal få større frihet midt på dagen.

Selvsagt må ansatte være tilgjengelige for å delta på møter og treffe publikum på visse tider av døgnet, men alle behøver ikke å presses inn i den samme kjernetidstvangstrøya hver eneste arbeidsdag. Uansett er veldig mange laptop-jobber i dag hva sosiologen Roland Paulsen kaller «ugjennomtrengelige»: Sjefen har uansett ikke peiling på hva du driver med foran skjermen. «Stempling» og tidskontrollering er meningsløst. Tillit er alt.

Om arbeidet tillater det, må det derfor være greit å tilbringe en formiddag med sønnen din, padle kajakk eller stelle i hagen. Smarte arbeidsgivere prøver allerede å legge til rette for det. Når følger reglene etter?