Jeg er redd, men det er ikke for sent

I år har jeg hatt ekstra lang sommerferie. Jeg har nytt hver eneste dag, delvis på hytta, i båt, i telt, og i lift mens jeg beiset huset med familien. Jeg nøt soldagene i mai, gledet meg over at varmen fortsatte inn i ferien i juni, og lot meg overraske og behage av at varmekuppelen holdt seg også i juli. I ferieboblen har jeg prøvd å ikke tenke for mye på verken kampanjestrategier eller verdens elendighet, men fokusert på barn som snart er ungdommer, kjæreste, familie, hundevalp, natur og finvær. Det har kjentes riktig godt!

Men jeg har også fått med meg litt av verden utenfor, og nå som hverdagen er tilbake presser de nye innsiktene på for alvor. Når jeg ser over høstens og neste års planer ser jeg at de er gode, men kjenner at det ikke er nok. Kjenner at jeg blir oppgitt over at alle de samme kampene må kjempes om og om igjen, mens tiden går og problemene vokser. Og etter snart 30 år som miljøverner kjenner jeg ikke bare det vanlige sinnet, men kjenner også miljøangst for første gang. Kanskje vi rett og slett ikke klarer dette i tide?

For det første er det ikke lenger tvil om at klimaendringene er her, og at de ikke er bra for oss. Skogbranner, tørkesommer, hetebølger over hele jordkloden, fastlåste værsystemer, algeoppblomstringer, avlingssvikt og bakterieinvasjoner kan ikke lengre ignoreres. Som klimaforskerne sier, er denne sommeren i tråd med prediksjonene om mer ekstremt vær, men overgår dem i styrke. Selv uten å la seg skremme av en mulig "hothouse effekt" er det åpenbart at vi allerede er i klimamessig ukjent terreng, og at kuttene går altfor sakte. Dessverre gir det ingen trøst i å tenke hva-var-det-vi-sa, selv om det er fristende.

Den definitive klimasommeren har også skapt en ny type debatt. Langt færre tviler på at menneskeskapte klimaendringer er en realitet, og at det er minst like alvorlig som forskerne har advart mot. Samtidig har det kommet en ny unnskyldning for å utsette nødvendige og smertefulle tiltak: «Sannsynligvis er det for sent å stanse dette». Både Economist og New York Times´ storoppslag om klimasommeren bærer preg av denne nye resignasjonen: Vi tapte kampen om klodens klima, skriver de begge.

På mange måter er det nok dessverre også rett. Som vi har sagt i snart 30 år: klimaendringer er som å legge seg med en ekstra dyne, og legge på flere utover natten. Forskjellen er bare at man ikke kan sparke den av seg når man først våkner badet i svette, det vil komme stadig nye dyner, det er ingen steder å gå, og oppvarmingen vil fortsette lenge etter at vi synes det er for mye. Det kan føre kloden inn i en ny helt ny tilstand.

Samtidig har det aldri vært mer galt å tro det er for sent å gjøre noe. Vi må gjøre noe, og raskere og mer dramatisk enn før: fortsetter vi med stadig økte utslipp og avskoging er det garantert oppskriften på en katastrofe som blir enda verre. Det som er trist, er at omstillingen ville blitt enklere, og resultatet mindre ulevelig, om vi hadde begynt før. Men vi har fortsatt bare tre alternativer: Kutte utslipp raskest mulig, bygge robuste samfunn og økosystemer som kan klare endringene best mulig, eller bare vente på katastrofen. Om vi elsker vi våre barn og har et minimum av moral er det ingen tid å miste. Heldigvis er det stadig flere som innser dette.

Selv om vi stadig kan markere og feire viktige miljøseire; i Lofoten, i rettssystemet, i Antarktis og overfor stadig flere selskaper, må selv en optimist som meg innrømme at det ikke går raskt nok. Utslippene øker, mye vil ha mer, skogene raseres og de store pengene brukes jo i virkeligheten fortsatt på flyplasser, motorveier og nye oljefelt framfor klimaløsninger. I 30-årsperspektivet er det de kortsiktige egoistene i fossillobbyen som har vunnet, på bekostning av sine egne barnebarn. Vi kan ikke tillate at de fortsetter å lykkes med sine uakseptable utsettelsesstrategier og ansvarsfraskrivelser.

Dessverre er det heller ikke bare klimaproblemet som nå velter inn over oss i alt sitt alvor. For eksempel blir det stadig tydeligere at insektene er i ferd med å forsvinne. En tysk studie viste at 75 prosent av insektene, målt i vekt, hadde orsvunner i løpet av de siste 27 årene. Her er det verdt å merke seg at insektstapet de dokumenterte skjedde i naturvernområder, så insektene som har forsvunnet på grunn av avskoging, nye motorveier, nye flyplasser eller nye boligområder kommer i tillegg.

Årsakene til at insektene dør kan være sammensatt, men det er lite sannsynlig at sprøytemiddelbruk, fragmentering av leveområder, klimaendringer og spredning av andre menneskeskapte giftstoffer er uten skyld. Ingen har gjort tilsvarende forskning i våre områder, og noen sprøytemidler som er lov i EU er forbudt her. Likevel er jeg er stygt redd for at vi er del av samme trend. I sommer har jeg tenkt mye på insektene. Det er klart det blir mindre mygg når det er tørt. Likevel har det vært påfallende stille, og til tross for en hel del bilkjøring i skog- og åkerlandskap i sommer, har jeg nesten ikke blod på frontruta. Da jeg var liten husker jeg vi måtte vaske rutene allerede halvveis til Sørlandet.

Sjøfuglene sliter også. I Fjell og Vidde kan man lese at nesten alle de 100.000 krykkjene som tidligere hekket i det berømte fuglefjellet på Runde er borte, og at lundefuglene bare klarer seg så vidt, takket være et akseptabelt fjorår. Totalt er hele 16 av Norges 28 sjøfuglarter nær truet eller truet. Arter som hekket i tusentall langs kysten er knapt lengre å se. Som med insektene er det ingen som kan si akkurat hvorfor sjøfuglene forsvinner, men det virker ikke tilfeldig at arter som har klart seg i barskt havsmiljø siden istiden plutselig skal dø ut i løpet av min egen levetid. Mine mistanker går mot kombinasjoner av klimaendringer, havforsuring, overfiske, plast og kjemikalier. Hvilken faktor som påvirker mest er kanskje ikke avgjørende. Poenget er at vi driter i eget reir, og at naturen vi er avhengig av må bære konsekvensene.

Bortsett fra tørkesommeren er kanskje det mest synlige miljøproblemet i sommer hvor fullt det er av plast i havet, på strendene, i fuglefjellene og i parker i byen, selv her i den reneste delen av verden hvor selv barnehagebarn vet at søppel ikke skal kastes. I påska ryddet vi de nærmeste strendene og fylte flere søppelsekker, men allerede da vi kom tilbake i sommer var det nesten like mye. Selv om viljen til strandryddedugnader mange steder er imponerende, og debatten om meningsløs engangsplast og forhistoriske avfallsløsninger er hjertelig velkommen, kjennes vår manglende evne til å løse selv det synlige og åpenbare plastforsøplingsproblemet, mer enn 50 år etter at plasten begynte å bli masseprodusert, som en trist bekreftelse på at vi mennesker kanskje tragisk nok ikke fortjener å overleve som art.

De samme tankene meldte seg da jeg leste NRK-korrespondent Kristin Solbergs utmerkede korrespondentbrev om hvordan luften og badevannet har endret seg i byene hun har bodd de siste 10 årene, fra Delhi til Kairo og Beirut. Som med plasten er det ufattelig at forurensning som kan luktes, sees og kjennes så tydelig, hver eneste dag av alle de millionene som bor og styrer i disse byene, likevel kan utvikle seg til å bli så kvelende uten revolusjonerende mottiltak. Hvis vi ikke klarer å slutte å slenge plastsøppel i gater, elver, strender og fuglefjell, hvis vi ikke kan regulere biltrafikken så vi kan sikre levelig luft i våre egne byer, hvordan skal vi da kunne løse klimaproblemet og bevare biologisk mangfold som de fleste av oss ikke engang skjønner at vi trenger? Jeg vet jo at det er mulig, at mennesker har fantastiske evner til både utvikling og samarbeid, men iblant kjennes tåpeligheten og kortsiktigheten som en enda sterkere drivkraft.

Innimellom naturopplevelsene har jeg lest litt bok, særlig Yuval Hararis "Sapiens" og "Homo Deus". Bøkene kan absolutt anbefales. Selv om det kan kjennes dystert å lese hans presise beskrivelser av hvordan menneskeslekten i minst 70.000 år har utryddet og ødelagt for andre arter med våre spesielle evner til å erobre natur, er det samtidig også imponerende å tenke på alt vi har klart å utrette på så kort tid i jordens historie. Hans grundige gjennomgang av husdyrholdets etikk fikk også mer bakgrunn da jeg leste Guardians omtale av en fersk studie om verdens dyr, som viser at hele 60% av alle verdens pattedyr er våre husdyr, mens bare 4% av dem er ville. Resten er mennesker. Tilsvarende utgjør våre høner og slaktekyllinger 70% av alle fugler på kloden. Nesten halvparten av landbruksproduksjonen, på enorme arealer, brukes til å fore disse husdyrene. Det er klart at et slikt menneskelig fotavtrykk verken er etisk eller bærekraftig. Harari er også forbilledlig klar på at vår største utfordring står foran oss, og at den dreier seg om å finne løsninger som hindrer at vår arts vanvittige biologiske suksess ødelegger vårt eget livsgrunnlag – til tross for hans dystopiske påpekninger om at en stadig rikere global elite virker mer opptatt av å sikre seg selv evig liv og lykke i en slags drømmeliknende ferieboble-tilværelse.

Så hvor vil jeg med dette? Jeg vet ikke helt. Det viktigste var å dele litt av sommerens delvis lammende miljøangst, med et håp om at denne lille oppsummeringen kan motivere til å ta skrittet, kjempe enda hardere for det vi har kjært og ikke kan miste, og til å vekke enda noen flere til å innse alvoret. Det er overveldende å innse hvor mange og hvor sammensatte miljøutfordringer vi har foran oss, og hvor lite som har skjedd for å løse dem, men ingene av oss kan lenger si at vi ikke visste, selv tvil er en kjærkommen psykologisk beskyttelse. Det er tid for alarm, og den burde gått for lenge siden.

Jeg registrerer også at jeg ikke er alene om denne akutte miljøangsten denne sommeren. Mange jeg har delt følelsene med nikker gjenkjennende. Samtidig er det få som lar seg lamslå av angsten. Veldig mange, særlig den siste uka i Arendal, har også svart med sterke historier om hvor mye enklere det er å jobbe for miljøløsninger, miljøansvar, sirkulærøkonomi og fornybar energi i sine bedrifter og nettverk nå enn for få år siden, og at det derfor kjennes som vi skal klare dette.

Disse samtalene har gjort meg veldig glad, og jeg håper inderlig de har rett. Mye tyder på at tørkesommeren kan bli det store startskuddet for klimaet, som plasthvalen på Sotra ble for plastproblemet. Jeg håper det. Samtidig vet jeg at det skal store snuoperasjoner til. Derfor er det hvertfall avgjørende at vi alle, både for enkeltpersoner, næringsliv og politiske ledere, lar følelsene fra i sommer bli sittende inn i høsten, unngår å la Sandbergs kjærlighetsliv eller andre pikante detaljer få overta dagsorden, og tør å bruke mandatet vi har til å samarbeide om å omsette miljøkrisa til handlinger som faktisk snur skuta. Vi kan fortsatt klare dette. Men da må vi huske at det haster, motivere hverandre og tørre å handle.