Iskanten viser hvorfor klimasøksmål er nødvendig

På vei hjem fra Troja måtte Odyssevs og mannskapet hans passere sirenene, kvinneskapningene han fryktet kunne lokke ham til sin død. Odyssevs visste at han ikke ville greie å motstå de forlokkende tonene, og stappet derfor voks i ørene på mannskapet, og ba dem binde ham fast til masten av skipet. Da Odyssevs hørte sirenenes sang og ba mannskapet om å knyte opp tauene, bandt de ham i stedet hardere fast.

Det har visstnok blitt en klisjé å gjengi handlingen i Homers 3000 år gamle dikt i rettssaker som dreier seg om miljøspørsmål. Klimasøksmålet mot den norske stat er intet unntak: Da saken startet i Oslo tingrett var miljøorganisasjonenes advokat rask med å bruke fortellingen til å illustrere hvordan Stortinget kan ha vedtatt en så begrensende lov som at «enhver har rett til et miljø som fremmer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares».

I følge advokat Hambro hadde Stortinget valgt å «binde seg til masten» – slik Odyssevs hadde gjort. Politikere vet hvor vanskelig det kan være å prioritere naturen når arbeidsplasser og inntekter står på spill. Man vil tross alt bli gjenvalgt. De vedtok en grunnlovsparagraf som begrenset deres evne til å ødelegge naturen, fordi de visste hvor vanskelig det er å prioritere den. I hvert fall under påvirkning fra lobbyistenes forlokkende toner.

Da regjeringen fredag la fram sitt forslag til revidert Forvaltningsplan for Barentshavet og Lofoten var det lite som tydet på at noen mast holdt dem igjen. Regjeringen foreslår å overse de miljøfaglige rådene om at hele iskantsonen inngår som et Særlig verdifullt og sårbart området (SVO), og definerer sonen nord for all oljeboring.

Det hadde vært vanskelig for regjeringen å definere iskantsonen der havforskerne foreslår, eller rettere sagt: der den faktisk er. Det hadde gjort det vanskelig eller umulig å utlyse nye oljelisenser i området, og det hadde vært et vanskelig spørsmål hva man gjør med lisensene som allerede er gitt i området, slik jeg har skrevet om i Pan tidligere.

Det hadde også vært vanskelig politisk. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har ikke villet flagge noe standpunkt nasjonalt, mens FrP vil fjerne den faste grensen for oljeboring i nord. Det er foreløpig lite som tyder på at flertallet i opposisjonen ønsker den miljøfaglige iskantsonen. Med dette kompromisset sikrer regjeringen at alle er misfornøyde, men samtidig fornøyde nok til at det blir flertall i Stortinget, og at Venstre og KrF forblir i regjering.

Men det gjør det ikke noe mer riktig. I forkant at avgjørelsen har den naturvitenskapelige forskningen slått fast at iskantsonen er et verdifullt økosystem, som fungerer som en motor for liv i det Arktiske havet. Forskerne er også tydelig på at området er sårbart. Polartorsken, som er en «hjørnestein» i økosystemet i iskantsonen, blir alvorlig skadet av selv svært små mengder olje. Det er ingen tvil om at en storulykke fra en oljeplattform ved iskantsonen kan bli en katastrofe. Men også mindre utslipp, som forekommer ofte, kan skade dyr og planter som lever her.

Når regjeringen nå foreslår en hjemmesnekra iskantsone, uten dekning i forskning overhode, undergraver de formålet med Forvaltningsplanene for havområdene, som er å: «Legge til rette for en langsiktig politikk med sikte på økosystembasert forvaltning av kyst- og havområdene». Å definere naturen etter hvor det passer for oljenæringen, er så lite økosystembasert som du får det.

Selv verdens rikeste land, med en venstrepolitiker som miljøminister, med klare miljøfaglige råd og et verdensberømt forvaltningssystem greier altså ikke å motstå oljelobbyens forlokkende toner. Det er kanskje ikke så rart. Poenget i Odysseen er ikke at Odyssevs er en svak mann, men at sirenenes kraft er uimotståelige.

Når Klimasøksmålet skal til Høyesterett om et drøyt halvår får vi se om politikerne har noe som binder dem til masten eller ei. Hvis retten lander på å frikjenne staten, trengs det nye lover som forplikter politikerne til å ivareta naturen for framtidige generasjoner.

Et noe underkommunisert argument i Klimasøksmålet er den lokale miljørisikoen av å bore i Arktis. Alle de åtte oljelisensene nord for den miljøfaglige iskantsonen er frarådet av miljømyndighetene. Dette burde vektes i retten.

Nå har faktagrunnlaget blitt styrket – og politikernes manglende evne til å følge dem opp illustrert.