Høyesteretts fallitt

I både tingrett og lagmannsrett fikk saksøkerne i klimasøksmålet medhold i at Grunnloven § 112 inneholdt en individuell rettighet, men av ulike grunner (i tingretten fordi utslippene var i utlandet; i lagmannsretten fordi staten kunne velge andre måter å respektere rettigheten enn gjennom å kutte i akkurat oljen), vant den ikke frem i akkurat denne saken.

§ 112 tømt for innhold

Høyesterett var ikke så nådige. Med knusende effektivitet, leste dommer Høgetveit Berg sin konklusjon som fikk tilslutning fra alle dommerne på dette punktet – § 112 inneholder ikke en generell, individuell rettighet til et bærekraftig og helsesikrende miljø.

Høyesterett så både på ordlyd og forarbeider som gjennom hele prosessen har vært antatt å tale mest til saksøkernes fordel, men ikke denne gangen. Høyesterett mente at § 112 først og fremst har statens myndigheter som adressat, ikke folket. Og det er derfor staten som i første rekke må vurdere hvordan de skal løse den oppgaven § 112 pålegger dem, og der de har kommet til en løsning, kan ikke Høyesterett sette den til side.

Det vil si at § 112 bare kan brukes av oss på områder av miljøretten der staten ikke allerede har vurdert saken; Høyesterett var selv klare på at det er heller få slike områder igjen. Høyesterett holdt døren på gløtt for at § 112 likevel kunne få en funksjon som en sikkerhetsventil – selv på de allerede lovregulerte områder, men der er terskelen veldig høy og ikke i nærheten av å være overtrådt i vår sak.

Høyesterett var i sin konklusjon under dette punktet også klare på at det er deres oppgave å verne de grunnlovsfestede verdier, men mente at miljøområdet er annerledes enn andre områder.

[...] avgjerder i saker om grunnleggjande miljøspørsmål [inneber] ofte politiske avvegingar og breiare prioriteringar. Demokratiomsyn talar difor for at slike avgjerder blir tekne av folkevalde organ, og ikkje av domstolane.

Domstolene har med all mulig tydelighet dømt miljøet til å være en verdi av underordnet betydning

Og med de ordene har domstolene med all mulig tydelighet dømt miljøet til å være en verdi av underordnet betydning – noe som spiller på B-laget og kun kan slås i bordet med i uhyrlige tilfeller, og det var det ikke snakk om her.

Høyesterett driver poenget hjem ved å omtale miljø som en «tredjegenerasjonsrettighet» og siterer en kilde fra 2002. Siden den gang har det imidlertid skjedd mye og internasjonalt har rettsvitenskapen forlatt et slikt kastesystem for rettighetene – de griper inn i hverandre og er like viktige. Deres prosjekt er ett.

Men ikke i Norge.

(artikkelen fortsetter)

Truer ikke klimaendringene rasofrenes rett til liv?

Etter først å ha laget hakkemat av min elskede § 112, følger Høyesterett som en lydig hund etter regjeringsadvokaten inn i menneskerettighetene. Her får vi vite at trusselen fra klimaendringer er for avledet til rent konkret å true vår rett til liv. Det er lett for Høyesterett å si i sine varme kapper fra Høyesteretts hus i Oslo. Vanskeligere for de som mistet sine nære i raset på Svalbard i 2015.

Høyesterett avfeier også at den nederlandske Urgenda-saken kan ha noen betydning her. I den saken kom nederlandsk høyesterett til at menneskerettighetene var relevante for klimaendringer. Norsk Høyesterett viser til at sakene var annerledes, men følger ikke dette opp med noen vurdering av om disse forskjellene faktisk har betydning for argumentasjonen.

Heller ikke saksbehandlingsfeilene vant frem. Høyesterett mener det var «uheldig» at departementet med viten, vilje og med den hensikt å fremstille åpningen av Barentshavet sør-øst i et bedre lys, tilbakeholdt informasjon, men kan ikke se at et avvik på flerfoldige milliarder og et potensielt tap egentlig hadde så stor betydning.

Det som tvillaust var uheldig, var at det ikkje gjekk klart fram av opningsmeldinga at tala var uttrykte i samtidas kroneverdi, men ikkje diskonterte.

Høyesterett sier videre at en leser med økonomisk innsikt ville ha oppdaget denne feilen selv og at det uansett var andre grunner enn å tjene penger på olje til å drive med olje i Barentshavet – slik som sikkerhetspolitiske og distriktspolitiske grunner.

Dommer Webster kom med et andrevotum der hun var enig med dommer Høgetveit Berg i alt om Grunnloven § 112 og menneskerettighetene, men mente at det hadde skjedd en saksbehandlingsfeil da ikke klimavirkningene var godt nok vurdert i konsekvensutredningen. Denne mente hun at burde ha ledet til ugyldighet og fikk støtte av tre dommere.

Det er ingen grunn til å overdrive verdien av Websters ord, hun fikk få med seg og var uansett i alt annet enig med flertallet.

Den siste mann som står vrælende på barrikadene av gal side av historien

Jeg har jobbet med denne saken lenge – aldri formelt tilknyttet, men entusiastisk i kulissene og ute på veien der jeg har reist rundt hele landet og holdt foredrag om saken, maktfordeling og klimakrise. Jeg trodde ikke vi skulle vinne, men jeg trodde vi skulle få noe bedre enn dette. Dommen er blind for hele klimakrisen, for all utvikling i jusen internasjonalt de siste femten årene og blind for interessene til de kommende generasjoner.

Det er ikke ett pent ord å si om denne dommen – den er røsten til den siste mann som står vrælende på barrikadene av gal side av historien. Den ble lest opp i hovedstaden der det har regnet nærmest kontinuerlig hele desember og temperaturen bare i noen få timer har bikket under null. Den ble lest mens barn og unge over hele landet sitter med klimaangst opp til øyeeplene og så mot Høyesteretts hus for en forsikring om at fremtiden deres hadde et vern.

Høyesterett har med denne dommen satt seg selv i baksetet – eller kanskje i bagasjerommet – av statens styre. De har skadet Grunnlovens stilling som lex superior og spilt fallitt som rettsutvikler.

Veien videre går gjennom neste stortingsvalg. Sammensetningen i stortingssalen må endres så den reflekterer folkets ønske om en rolig avvikling av oljeindustrien og et vern om fremtiden. Vi bør også se på rutinene for utnevnelse av dommere og forsøke å gjøre noe med domstolsskepsisen i landet som har fostret den feigheten vi så i dag.

Men det blir i morgen. I dag er det lov å være sint og lei seg. Det er i alle fall min plan.