Hvorfor har så mange hørt og sett en dokumentar som ikke finnes?

Jeg stusset såpass, da jeg fra flere hold fikk beskjed om at dokumentaren går inn for befolkningsreduksjon, at jeg måtte gå gjennom dokumentaren en gang til. Bli med på den gjennomgangen, for det stemmer ikke, som Eivind Hoff-Elimari skriver, at «Det nevnes et par ganger at vi må bli færre mennesker, ikke eksplisitt at de velstående i denne verden burde senke forbruket sitt.». Faktisk sies det at velstående i denne verden bør senke forbruket sitt og det sies ikke at vi må redusere antallet mennesker. Hvordan kan Hoff-Elimari og mange andre ta så feil?

Vi er omtrent midtveis når dokumentarskaper Jeff Gibbs oppsummerer sin kritikk av grønn energi med «desperate tiltak, ikke for å redde planeten, men for å redde vår livsstil. Desperate tiltak, fremfor å ta inn virkeligheten: mennesket står overfor planetens tålegrenser, alle på en gang». Utsagnet innleder en sekvens som handler om forbruksvekst, økonomi og menneskets fotavtrykk i form av ressursuttak og forurensning. Sekvensen er dokumentarens kjerne og hovedbudskap.

Naturens tålegrenser
Begrepet Naturens tålegrenser (Planetary Boundaries) bør være velkjent for dem som er engasjert i miljøsaken. Stockholm Resilience Centers Johan Rockström og Will Steffen fra Australian National University har arbeidet med disse i årevis og kartlegger hvor kritisk situasjonen er innenfor de ni tålegrensene de har beskrevet.

Sekvensen der befolkning nevnes handler om disse tålegrensene og hva som vil skje om de overskrides. Gibbs klipper sammen utsagn fra en rekke intervjuobjekter. La oss se på dem:

Økologen Steven Running, fra University of Montana, sier: «Uavhengig av ståsted, hører jeg folk si vi kan gjøre mer av dette, eller bruke mer areal eller ta i bruk mer av noe. Vel, det viser seg at vi har ikke mer å ta av. Mennesket er blitt sårbart i global skala. Vi kunne kanskje avgrenset enkelte av disse sårbarhetene, men nå ser vi dem utbre seg på felt etter felt i samfunnet og i planetens system. Og jeg syns at de som er i ansvarsposisjoner ikke er i nærheten av å være så nervøse som de burde være.»

Dette anslaget handler altså om tålegrensene og hvordan disse er i ferd med å overskrides. Og hva som vil skje med oss som en konsekvens av at de overskrides.

For mange mennesker, med for høyt forbruk
Forfatteren av boken, The End of Growth, Richard Heinberg, sier at «Det er altfor mange mennesker, som bruker altfor mye, altfor hurtig.» Kanskje hørte folk kun «det er altfor mange mennesker», men ligningen har altså tre bestanddeler, der to handler om «overdrevent forbruk», som «går altfor hurtig».

Det er altfor mange mennesker, som bruker altfor mye, altfor hurtig

Deretter kommer antropologen Steven Churchill, som sier at «verdenssamfunnet må ta tak i befolkningsspørsmålet». Men han sier ikke at befolkningstallet må reduseres. Litt senere gjør han det klart at dette kan bli redusert av seg selv, men det kommer jeg tilbake til. Etter ham kommer Nina Jablonski, som også er antropolog. Hun sier at befolkningstallet på kloden «ikke er elefanten, men elefantflokken i rommet».

Gibbs går så tilbake til økologen Running, og spør om vi kjenner til noen tilfeller der en art som dominerer planeten har vært i stand til å redusere sin tilstedeværelse (engelsk: presence). Det kjenner ikke Running til. Nina Jablonkski bidrar nå til å gjøre det tydelig hva Gibbs mener med «presence»:

«Vi er nødt til å dra i tøylene på vår adgang til å forbruke. For vi er ikke flinke til å begrense det når vi tror vi har ubegrenset med ressurser å ta av.»

100 ganger større fotavtrykk
Nå oppsummerer Gibbs hva han legger i «presence». Ved 47:40 i dokumentaren får vi se et diagram over befolkningsvekst. Den er blitt nær tidoblet etter at vi begynte å bruke fossil energi. Men sekvensen fortsetter: Gibbs forteller oss at hvert menneske på jorden nå i snitt har et økologisk fotavtrykk som er ti ganger høyere enn for 200 år siden, og at mennesker i vestens avtrykk er enda høyere.

Når vi setter sammen tidoblingen i befolkning og tidoblingen i forbruk blir det klart at vårt fotavtrykk er 100 ganger større enn for 200 år siden. Gibbs avrunder: «Det er den mest skremmende innsikten jeg noensinne har hatt.»

Kort tid før denne avrundingen, understreker antropologen Churchill hvorfor han mener befolkning er et problem: Arter treffer ofte grensen for hvor stor befolkningen kan være, og da kræsjer de. Det er et velkjent fenomen i biologien. Om det skjer med oss er det naturlig, på et vis. Og jeg tror ikke vi klarer å unngå det. Jeg gjør ikke det.»

Gibbs spør ham: Hva er det som ledet deg som forsker, til denne konklusjonen?

- Vi har ingen vei tilbake
«En stor andel av befolkningen støttes opp av industrielt landbruk, som igjen er tungt avhengig av olje, og det er ikke bærekraftig. Vi har ingen vei tilbake uten en betydelig reduksjon i befolkningstall. Vi har ingen vei tilbake.»

Dette er altså blitt til at dokumentaren går inn for befolkningsreduksjon, noe den er blitt tungt angrepet for. Men det disse forskerne og Gibbs kommer frem til er i pakt med «Limits to Growth»; det er i tråd med William Cattons «Overshoot». Han drøfter begrepet, «die-off» som konsekvens av «overshoot» i boken, det er et innarbeidet begrep i biologien; og det er helt forenlig med hva Rockström og Steffen, med flere, frykter når de beskriver Naturens tålegrenser og hvordan mennesket belaster disse.

Jeg har i stort monn undret meg over de rabiate angrepene på «Planet of Humans» og har mine tanker om hvorfor. Men disse hører hjemme i en annen sammenheng.

I denne omgang: dokumentaren går ikke inn for befolkningsreduksjon og den er veldig tydelig på at vi forbruker for mye, altfor hurtig. Om dette er kontroversielt bør man kaste seg over Thomas Hylland Eriksens utlegninger i boken «Overheating», om klodens hyperakselererte økonomi og sammenbruddet dette kan føre til.