Hvorfor dreper vi fortsatt dyr?

I sommer publiserer vi godbiter fra arkivet. Denne artikkelen ble først publisert 16. desember 2019.

Jeg tror vi lyver til oss selv hvis vi sier at vi ikke kjenner ubehag ved å drepe dyr. I denne teksten ønsker jeg å se på hvordan noen forfattere beskriver de følelsene vi gjerne fornekter.

De fleste barn i dag har ingen formening om hvor kjøttet de spiser kommer fra, fordi vi både bor lengre unna dyrene, og fordi de fleste dyr er sperret inne i store fabrikkhaller hele livet, ute av syne. Tanken på å skulle drepe et dyr virker helt fjern og forferdelig. Barna som vokser opp på gård vet derimot akkurat hvor kjøttet kommer fra; Det er kroppene til de dyrene som de selv har hatt som lekekamerater. Roy Jacobsen beskriver dette i romanen Seierherrene:

Hun husket at den kua hadde hun gitt sot da den var kalv og sjuk og et helt kufôr å ligge på i båsen, den hadde hun ridd på, den var lettest å melke, den med den svarte flekken i panna var snillest; de var alle snille, de bøyde nakken og sto stille mens hun stappet mose i bjellene, de bøyde hodet like saktmodig enten man ga dem høy, stappet mose i bjellene eller slo dem i skallen med en hammer, og hun spiste aldri blodpølse og klubb, for øynene var åpne og blanke og så alt.

Hun spiste aldri blodpølse og klubb, for øynene var åpne og blanke og så alt.

Jenta i fortellingen fortsetter likevel å spise kjøtt, selv om hun får vondt av å tenke på kyrne. Hun levde i en tid hvor man var avhengig av å spise kjøtt for å få i seg nok næring. Selv om det ikke lenger er slik i dag, fortsetter dagens foreldre å fortelle oss at det er naturlig, og reklamebyråene forteller oss at det er sunt. I tillegg spiser alle andre rundt oss kjøtt, og mennesker liker ikke å skille seg ut. Spesielt i juletider har vi gjort oss avhengige av å spise kjøtt for å få julestemning. Sigurd Hoel beskriver slakt av julegrisen i barndommen i romanen Veien til verdens ende:

Det var så stille i kjøkkenet nå, alle sto uten å røre seg, de stirret ut i luften, tomme i ansiktene. Nå begynte det vel – nei, ikke ennå – det fór gjennom ham at ennå var det ikke for sent, ennå kunne Gud gjøre et mirakel hvis han ville, han kunne slå slakteren og slaktersvennen – ennå kunne han selv løpe i kammerset og legge seg på sengen og stikke fingrene i ørene, så kanskje han slapp å høre –. Nå – der begynte skriket, nå hadde de trynebandet rundt den inne i bingen, nå dro de den ut på fjøsgulvet, forbi alle kuene, han hadde aldri sett det, men så det med ett aldeles tydelig – nå, nå var de ute av fjøset, skriket vokste, det hvinte og skar og delte verden i to, det varte og varte og varte, en kniv som stakk seg inn og dreiet seg rundt og rundt, kunne de aldri få satt på den masken! En måtte finne på noe, løpe bort og aldri komme igjen mer – nå! et matt smell, som av en kjepp mot en skinnfell, et dump, det er grisen som velter over ende i sneen. Skriket er blitt borte, det er blitt aldeles stille, men lyden står igjen overalt, i veggene, i luften, i ansiktene her inne – alle står stille ennå med stive ansikter. Han finner igjen seg selv, han står midt ute på kjøkkengulvet med krokete armer ut fra kroppen og stive, sprikende fingrer. Alle puster ut og lytter på seg, selv går han bort til kjøkkenglaset. Nede ved fjøset ligger noe veltet over ende, to karer og et kvinnfolk står bøyd over det - det er grisen som gikk omkring i bingen og gryntet og rørte ved allting med trynet.

Skriket vokste, det hvinte og skar og delte verden i to, det varte og varte og varte, en kniv som stakk seg inn og dreiet seg rundt og rundt.

I forhold til hvordan griser har det i dagens industri, så levde nok denne grisen nærmest i paradis. I Norge i dag får 99,9% av grisene aldri være ute, men står tett i tett på betonggulv. På de gårdene som driver på en mer dyrevennlig måte, er det kanskje likevel enda mer grunn til å bli trist når dyrene blir fratatt et lykkelig liv. For dersom vi skulle behandlet våre husdyr som vi behandler våre kjæledyr, ville vi ikke da vært så glade i dem at vi ikke ville ønsket at de skulle dø? Johan Falkberget skriver om dette i fortellingen Til odel og eie:

Hu der må du passe godt på, Embret, hadde husbonden sagt til gjetergutten, vi får penger for hu der til høsten; fint dyr i kjøttet!

Godt var det at Rosenkoll ikke skjønte det husbonden sa; men han Embret skjønte det, og det var som en lang kald kniv skar ham i bringen. Han blev blek om munnen, Og han kjente gråten kom op i halsen og satte sig fast der som en diger klump. Han hadde gått og vært så viss på at Rosenkoll skulde få leve og bli bjølleku på Land. (...)

Embret slapp sig ned av stenen, strødde salt på en helle, sted på ene kneet og slo armene om halsen hennes. Stakkars Rosenkoll! Kua mi! Er du gla’ i mig?

Rosenkoll så på ham med sine store mørkeblå auer, slikket ham på hendene og la hodet kjælent inn til ham.

Vene vakre Rosenkoll!

Han prøvde å le – men så kom det igjen opp i halsen en tykk klump, og det var som alt blev så trist og tungt og sørgelig her i Bjøllelien, enda det var slikt et gildt solskinn og så unders fager en dag i skog og mark – Nu var det som han hørte husbondens ord i alt, i bekken som skvalet, i løvet som raslet, i gress og blomster som duvet i sønnenvinden – ja, til og med gjøken som satt i en krugggebjørk, tok ordene op igjen; Vi får – penger – for hu – der- til høsten; fint – dyr – i kjøttet!

Og så slapp Embret taket om halsen på Rosenkoll; det var mest som armene hans blev lamme. (...)

For til høsten skulde Rosenkoll dø! Hun måtte da sammen med en hel del andre dødsdømte dyr stuves inn i en mørk jernbanevogn og sendes den lange veien til slakteriet. – På sletten der Løkke og Loppe lå, kastet Embret sig ned, presset ansiktet ned i det våte gress og strigråt. Han syntes han så slakterhuset dernede i byen, der Rosenkoll skjelvende av redsel blev leid inni. Og han så slakteren med et bloet forklæ stå med en kniv, ferdig til å stikke henne. Nei, det måtte aldri skje! Han måtte finne en utvei og berge henne.

Det er ikke noe barnslig eller dumt ved å ha medfølelse med dyr. Tvert imot vet man at det er en tydelig sammenheng mellom vold mot dyr og vold mot mennesker, og at vold mot dyr blant barn er en indikator på vold i hjemmet. Allerede i 1997 kom det en studie fra Massachusetts Society for the Prevention of Cruelty to Animals og Northeastern University som viste at dyremishandlere har fem ganger større sjanse for å begå vold mot mennesker. Hvis et barn hadde stått ansikt til ansikt med en gris og kunne velge selv om det skal drepe den, eller heller spise et plantebasert måltid – hva ville et barn valgt?

Hvis et barn hadde stått ansikt til ansikt med en gris og kunne velge selv om det skal drepe den, eller heller spise et plantebasert måltid – hva ville et barn valgt?

Helga Flatland beskriver i romanen Bli hvis du kan. Reis hvis du må hvordan barnet gradvis går over til å fortrenge medlidelsen med dyr. Når hovedpersonen Tarjei er liten, skriver hun:

Og dyrene spiser. Og blir hentet av den store slaktebilen, som likevel er for liten til de store oksene som stamper og bråker og skjønner, og de blir skutt i hodet og drept og spist. Og jeg klarer ikke spise oksekjøtt.

Senere skriver hun om Tarjei som tenåring:

Jeg sender okser til slakt og hører ikke lenger at det puster og stamper inne i bilen, står ikke lenger og ser når den forsvinner ut på veien.

Ubehaget barn føler ved smerten vi påfører dyr, er ikke noe vi nødvendigvis vokser fra oss, men unnskyldningene blir mer avanserte. Kathrine Kinn, organisatorisk nestleder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, skrev dette i Klassekampen 18.10: «Slaktedager er ikke morsomme. Det eneste positive er bedre plass i fjøset og det blir færre dyr å ha tilsyn med etter en hektisk sommer. Jeg prøver å distansere meg og tenke at det er bedre med lokalt sauekjøtt enn bananer og avokado fra andre siden av verden, og at dette er tradisjon og kultur her på berget. Sauene og lamma gjør tross alt en viktig jobb for de prosessene som tar vare på det landskapet vi har. Samtidig er det en bismak ved det hele.» Selvfølgelig vet Kinn godt at man ikke trenger å erstatte kjøtt med avokado og bananer, at folk som spiser kjøtt sikkert ikke spiser noe mindre frukt enn andre. Det som er interessant med utsagnet er at hun sier at hun prøver å distansere seg fra slakten, at hun får en bismak. Det tyder på at hun er glad i dyrene sine og at heller ikke hun liker at dyr blir drept, selv om hun tjener penger på det.

Da Hoel skrev Veien til verdens ende, var vi kanskje fortsatt avhengige av å spise kjøtt for å overleve, men det er vi heldigvis ikke lenger i dag.

Vi liker å leve i en illusjon om at dagens slaktemetoder er mer humane enn det som blir beskrevet i Hoels roman, likevel ville vi ikke avlivet våre hunder på samme måte. Måten vi produserer dyr på i dag er også helt annerledes enn den var for hundre år siden, og ligner mindre og mindre på noe man kan kalle naturlig. Vi forsvarer slakten av dyr med tanken om at det er nødvendig for oss. Da Hoel skrev Veien til verdens ende, var vi kanskje fortsatt avhengige av å spise kjøtt for å overleve, men det er vi heldigvis ikke lenger i dag. Helsedirektoratet skriver at «en balansert og variert vegetarkost egner seg for individer i alle livsfaser, inkludert under svangerskap, ved amming, i spedbarnsperioden for barn og unge og for idrettsutøvere». Det er med andre ord ikke lenger nødvendig å drepe dyr for kjøttets skyld, vi kan rett og slett produsere planter i stedet. Med tanke på at ingen av oss liker å drepe dyr, så gjenstår spørsmålet – hvorfor fortsetter vi med det?