Hva skolestreikerne bør lære av korona-lock-out

Dette er andre og siste del av essayet Skolestreit for klima. Les første del her.

Det var ikke studentopprøret som skremte Frankrikes president de Gaulle i 1968. Han ble skremt først da fagbevegelsen kom på banen, skrev historiker Knut Kjeldstadli nylig i Pan. Ikke minst er det streik som våpen som gjør at fagbevegelsen er mektig. Fram til arbeiderne samlet sine spredte opprør i LO i 1899 og organiserte seg så de virkelig kunne ramme kapitalmakta, ble opprøret effektivt slått ned. Sinnet som kokte i arbeiderklassen måtte samles, organiseres og kanaliseres for å ramme motstanderen hardere enn det rammet dem selv. Streik svir, også for streikerne, fordi den stopper inntektsstrømmen til bedriftene og aktivitetene i samfunnet. God organisering i fagbevegelsen har forberedt arbeiderne på konflikt, for eksempel ved å bygge opp streikekasser. Både i og før konflikt kan arbeiderbevegelsens motstandere frykte at fagbevegelsene kan holde aksjonen gående fram til det er eierne som får problemene. På denne måten har organiseringa gjort det mulig for arbeiderne å snu avhengighetsforholdet mellom arbeider og arbeidsgiver midlertidig på hodet.

Streikere må tørre å ofre

Bevissthet rundt dette avhengighetsforholdet mangler i klimastreiken, men det er også her skolestreikens subversive potensial ligger: Behovet for å føye klimaprotesten inn i den etablerte klimapraten gjør det tydelig at de voksne selv vet at de snart vil bli avhengige av de unge. Det er mange interessekonflikter som ikke følger generasjonsgrenser, men verden er skrudd sammen for at ungene skal bli voksne på samme måte som dagens voksne selv ble det. Grunnskolen er ett av de viktigste virkemidlene for å sikre en slik kontinuitet i de til enhver tid ansvarlige voksne: Grunnskoleutdanning har en statlig oppdragerrolle. Å streike mot den oppdragelsen som gis betyr å holde tilbake sin formbarhet, fordi ungene har skjønt at det er noe feil med formen de moses inn i. De voksne er avhengige av ungenes formbarhet for å forsikre at det bestående består.

De må bli flere, bedre organisert, slå ned på streikebrytere, og bli borte fra skolen lenge nok til at de trer ut av rollen som mottaker av oppdragelsen.

Skolestreiken blir tannløs og ufarlig hvis ikke streikerne viser at de faktisk mener det de gjør og går løs med hardere lut. De må bli flere, bedre organisert, slå ned på streikebrytere, og bli borte fra skolen lenge nok til at de trer ut av rollen som mottaker av oppdragelsen. De må ofre selv og gjøre det utvilsomt at lite annet har betydning før det skjer drastiske endringer i klimapolitikken. Fram til det skjer får læreplanmål og fraværsgrenser ryke og reise. Den oppvoksende generasjonen har ved å flørte med streikevåpenet vist at de faktisk ikke bryr seg om læreplanmål før de voksne oppnår klimamål. Det er nettopp dette som gjør skolestreiken så genial: På samme måte som fagbevegelsen tydeliggjorde en felles interesse med kapitalmakta i å opprettholde produksjonen, viser skolestreiken en felles interesse for en mulig framtid. Men det kommer til å koste.

Ungdom har makt om de er villige nok

Politikere og næringslivstopper har nok rett i at det er en ungdommelig naivitet bak barnas streik. Men streiken treffer en nerve i samtida som overskrider generasjoner. Suksessfylte revolusjoner har gjerne mislykkede forløpere og er vanskelige å spå selv når de er i gang. Sånn var det både i Russland i 1917 og da Berlin-muren falt i 1989. Kanskje har klimastreiken bare felt melketennene, og er et forvarsel om en miljøbevegelse med kraftige jeksler, de unge i front, sterkere organisering og nye forbundsfeller som ikke lar seg inkorporere med løfter om vindmøller og elektrifiserte sydenreiser i framtida.

Elever kan ikke holde tilbake sin arbeidskraft, men de kan holde tilbake sin formbarhet.

Grunnen til at opprøret traff en nerve i samtida, er at selve tanken om streik er like innlysende som den er original – den var umulig å tenke før det plutselig skjedde. Elever kan ikke holde tilbake sin arbeidskraft, men de kan holde tilbake sin formbarhet. Ungdommer blir voksne, men de kan gjøre noe i ungdomstida som endrer hva slags voksen de vokser opp til å bli. Hvis de melder seg ut av det fastlagte løpet som er lagt opp for å gjøre barn til voksne, altså å tilegne seg kunnskap, kulturell kompetanse, verdier, holdninger osv., og sier at vi blir ikke sånne voksne som dere, fordi vi melder oss ut av det utviklingsløpet som skal forme oss – da har vi en revolusjonær kraft! Vi trenger at barna får kompetanse, arbeidskraft, tar ansvar for unge og eldre når de selv blir voksne. Det er dette ungdommene, hvis de faktisk streiker, truer med å ta bort. De kan, hvis de vil, slå i bordet med selve framtida og si at det er dette det står om, og jeg kommer ikke til å lære meg det som gjør meg til «ansvarlig voksen», med mindre dere blar opp med bedre vilkår for klimaet.

Det er derfor Gerhardsen kalte streikebrytere for «skabbdyr», det krever sosial kontroll, og er ikke bare pent og hyggelig.

De ungdommene som er villige til å gjøre det for å redde klodens framtid, er antakelig ganske få. Da funker det jo ikke. Det er derfor Gerhardsen kalte streikebrytere for «skabbdyr», det krever sosial kontroll, og er ikke bare pent og hyggelig. Og en sånn skolestreik er vanskelig å se for seg, men det var det som skjedde i arbeiderkampen på 30-tallet, som var siste gang en folkebevegelse lyktes i å kjempe fram faktisk strukturell endring.

Så det er kanskje helt fjernt, det vil antakelig ikke skje, men Thunberg gjorde det mulig å tenke denne tanken, og det i seg selv er myndiggjørende for unge, det viser fram makten de kan ta i bruk hvis de er villige nok.

Klimakamp etter korona

Ingen er vel overrasket over at det er grenser for effekten av at skoleelever nekter skolegang en halv dag for å kjempe for at trusselen mot miljøet tas på alvor. Handlingslammelsen når det gjelder trusselen mot miljøet er litt mer krevende å skjønne, men forståelsen av at det ikke er noe alternativ, er en viktig forklaring. Det er jo vanskelig når veksten trengs i kapitalismen, og det er lettere å se for seg verden gå under enn en slutt på kapitalismen.

Men koronapandemien er i ferd med å utvide radikalt hva som er mulig å tenke seg. Faktisk renner det ut gode nyheter for miljøet om dagen, mens oljeselskapenes eiere blør. Verdens CO2-utslipp raser nedover, og mest der koronaen rammer hardest. I Kina er lufta blitt ren i byene, og i Italia er folk over seg av det klare vannet i kanalene i Venezia og delfiner i havnene.

Den statlige stor-lockouten av skoleelever for å ivareta smittevernet i møte med koronapandemien viser politikernes evne og vilje til å handle når situasjonen krever det. Det bør halvdagsstreikende ungdommer som samles annenhver måned for å brøle for klimaet ta til etterretning. Hvis klimabrølet skal bli noe mer enn identitetsmarkering må ord følges opp av handling. Når skolene åpner igjen, kan elevene spørre seg: Vil vi gå tilbake?