Hva skjer når amerikansk svinefett ender på norske tanker?

I forrige sak så vi at omtrent 80 % av Norges netto klimakutt fra flytende biodrivstoff i 2019 kom fra slakteavfall og brukt matolje, når vi tar hensyn til indirekte arealendringer. Ingen andre europeiske land har en så stor andel drivstoff fra slakteavfall (offisielt heter det animalske biprodukter) eller brukt matolje. Norge har også en spesielt stor andel som er importert fra andre verdensdeler: 97 % av de 137 millionene liter drivstoff fra slakteavfall i 2019 kom fra USA. Av 108 millioner liter drivstoff fra brukt matolje kom 60 % fra Øst-Asia, med Kina som det største enkeltlandet med 29 %.

Om slakteavfallet er uegnet som mat eller fôr, eller om matoljen ellers hadde gått i vasken, er dette de mest klimaeffektive drivstoffsubsidiene: For hver ekstra krone vi betaler, ville vi kutte 0,64-0,74 kilo CO2-ekvivalenter sammenliknet med fossil bensin og diesel, om vi legger til grunn ArgusMedias anslag for priser på drivstoff i Norge i 2019 (se figur 2 og 3 i forrige sak). Men hvordan kan vi vite at råstoffene ikke egentlig trengs et annet sted?

Norsk dobbeltelling kan gjøre det lønnsomt å «forurense» fett

La oss ta biodrivstoff fra slakteavfallet – i praksis fett, og så å si alt fra USA. Det var oppgitt å være laget av biprodukter som ikke var egnet for mat eller fôr – f.eks. pga. høyt innhold av medisiner eller andre helseskadelige stoffer. Systemet for kategorisering av slakteavfall er laget for å sikre helsa til både dyr og mennesker, og deler det i tre kategorier: Kategori III kan brukes til mat og fôr, mens kategori I og II ikke kan det. Vi vil helst ikke ha mat eller fôr på tanken. Dermed er det kun biodrivstoff fra kategori I og II som myndighetene belønner gjennom dobbeltelling: Når bensinstasjonene skal oppfylle omsetningskravet for biodrivstoff teller 1 liter drivstoff fra slakteavfall i kategori I eller II like mye som 2 liter palmeolje. Men hva skjer om du putter en håndfull fett uegnet for dyr og mennesker i en tønne med «dyrefôrfett»? Da blir hele tønna plutselig nedgradert til kategori I eller II. Fettet kan ikke lenger gis til dyr, og kvalifiserer dermed for dobbeltelling. Heldigvis for helsa vår (og for husdyras helse, om de rekker å leve til de blir gamle før slakting) er det sånn. Baksiden av medaljen er at det dermed også blir lett å omgå reglene som skal forebygge at mat og fôr havner på tanken.

Er det lønnsomt å lure systemet på denne måten? Det kommer an på hvor mye høyere pris man får for kategori III-fett enn kategori I og II. Chris Malins i det britiske konsulentselskapet Cerulogy er en av de fremste ekspertene på dette. Han skriver i en epost at man kan forvente at kategori I og II-råstoff er verdt mer enn kategori III mange steder i Europa pga. dobbeltellingen. Hermann-Josef Keller i Emery Oleochemicals skrev i 2014 at i «England blir kategori III-fett blandet med kategori I-fett for å øke mengden fett som kvalifiserer for dobbeltelling.» Effekten av dobbeltelling behøver ikke å være bevisst triksing: Å holde kategori III-fett atskilt fra annet fett krever mer arbeid og dokumentasjon enn om man dropper slik kildesortering. Hvis kategori III-fett ikke gir noen særlig høyere verdi enn annet fett, vil stadig flere la alt bli blandet i den samme dunken.

Når drivstoffet kommer utenfra Europa, slik tilfellet er i Norge, skjer nedgraderingen nærmest av seg selv: De fleste amerikanske storfe får veksthormoner som er forbudt i Europa. Europeiske regler for antibiotikainnhold i kjøtt er også strengere enn i USA. I tillegg ble hele det europeiske systemet for mattrygghet lagt radikalt om for omtrent 20 år siden, i kjølvannet av kugalskap- og dioksinskandaler, for å luke unna risiko for dyr og mennesker. Kun forhåndsgodkjente produsenter kan eksportere animalske biprodukter til Europa. Dermed vil det meste av amerikansk slakteavfall aldri kunne bli brukt som fôr her.

Svinefett på tanken

Da er spørsmålet hva norske bensinstasjonskjeder vet om opprinnelsen til drivstoffet de importerer? Det varierer.
– Animalsk fett i kategori 1 og 2 er definert som rester og avfall i den norske produktforskriften. Bærekraftskriteriene for biodrivstoff stiller ikke krav til sporbarhet for dette råstoffet utover at det er av animalsk opprinnelse samt opprinnelsesland. Det er det som står i sertifikatene, og det er det vi vet, sier Anders Kleve Svela, kategorisjef for drivstoff i Circle K. Det samme gjelder Esso.
Alexandre Guindos i Uno-X vet mer, og forteller at deres råstoff i 2019 var fett fra storfe. Den siste store kjeden, St1, har ikke svart på henvendelsen fra Pan.

Aktøren som utsteder så å si alle sertifikater for biodrivstoff på det norske markedet, er International Sustainability Carbon Certification (ISSC). Hva vet de? Pan har bedt om intervju med ISSC, som etter gjentatte forespørsler har skrevet at de er overveldet av henvendelser og ikke har kapasitet til å svare.

I mangel på noe bedre tar vi derfor utgangspunkt i amerikanske myndigheters egen statistikk for biodieselproduksjon. Den viser at svinefett i 2019 sto for 54 % av det animalske fettet brukt for biodieselproduksjon i USA, 29 % kom fra storfe og sau, og 16 % fra kylling. Hva ville dette fettet bli brukt til om ikke nordmenn kjøpte det?

Amerikansk dyrefett verre enn både palmeolje og fossilt drivstoff

Stephanie Searle leder biodrivstoffarbeidet i International Council on Clean Transportation (ICCT), en uavhengig stiftelse med hovedkontor i Washington.
– Animalsk fett pleide å bli brukt som fôr og i kjemiindustrien, f.eks. i maling, sier hun, og legger til at det fortsatt brukes en del i disse sektorene.
– Det er ikke helt klart hvordan landbruket har håndtert at animalsk fett i stor grad i stedet går til biodrivstoff. Mest sannsynlig har det økt forbruket av mais. Når det gjelder maling og andre kjemikalier, har vi funnet rapporter som indikerer at animalsk fett blir erstattet av vegetabilske oljer. Erstatningsoljen er sannsynligvis den som til enhver tid er billigst, som oftest er det palmeolje, sier hun. Dette er noen av funnene i en fersk rapport, finansiert av Norad, som ICCT publiserer i løpet av oktober.

– Animalsk fett pleide å bli brukt som fôr og i kjemiindustrien.

Lyder det kjent fra beskrivelsene i forrige sak av hvordan vegetabilske oljer og erstatter hverandre og økt forbruk av europeisk rapsolje dermed kan gi mer palmeoljeproduksjon og tap av skog i andre verdensdeler? Så lenge slakteavfallet ikke ble dumpet i et dypt hull, hadde det en anvendelse. Nå må et annet råstoff fylle det samme behovet. Kjeden av domino-brikker er kanskje lenger, men effekten kan være den samme som for raps og palmeolje.

Rapporten "Waste not, want not" av Cerulogy og ICCT (også den finansiert av Norad) fra 2017 har forsøkt å anslå de indirekte utslippene av biodrivstoff laget av råstoff klassifisert som avfall og rester i EU. Den viser at ca. 1/3 av fettet i kategori I og II brennes for å gi energi til fabrikkene som håndterer fettet og lager biodrivstoff og kjemikalier av det. Rapporten viser at i EU vil derfor det klart viktigste indirekte utslippet fra slikt biodrivstoff skyldes at dette fettet – som regnes som en fornybar energikilde – må erstattes av fossilt drivstoff. I EU gjør ikke det så mye, fordi EUs fornybardirektiv stiller krav til medlemslandene om å oppnå en viss andel fornybar energi uansett. Mindre fornybar energi i en biodrivstoff-fabrikk vil dermed automatisk erstattes av mer fornybar energi et annet sted. Når drivstoffet importeres fra USA eller andre land uten bindende mål for fornybar energi, skjer ikke det – og fyringsoljen som går inn i fabrikken blir en ren netto utslippsøkning. Da kan de indirekte utslippene faktisk bli betydelig større enn for raps- og palmeolje og drivstoffet totalt sett være verre for klimaet enn vanlig diesel. Det hele blir et rådyrt tapsprosjekt for alle andre enn produsentene.

Norge importerte en fjerdedel av USAs produksjon

Kanskje kunne vi gjemme oss bak troen på at Norges 3,5 millioner kjøretøy med forbrenningsmotor ikke betyr så mye i amerikansk sammenheng? Amerikanske myndigheters egen statistikk viser at animalsk fett var råstoffet for omtrent 522 millioner liter drivstoff i 2019. Som nevnt over, importerte Norge 133 millioner liter av dette – ganske nøyaktig en fjerdedel av hele den amerikanske produksjonen.

Om amerikansk svinefett på tanken er ekstravagant griseri, hva så med den andre store kilden til norske utslippskutt gjennom biodrivstoff – brukt matolje? Historien om brukt matolje handler om de millioner av restauranter, gatekjøkkener og andre som nå kan gjøre noe annet enn å helle den ut i rennesteinen. Stemmer det?

I neste sak prøver vi å finne ut av hva som faktisk skjer på gata i Asia når nordmenn kjøper oljen deres: Biodrivstoff: Redder vi frityroljen fra avløpsrenna eller stjeler den fra husdyra?