Hva har vi lært av ti år med frivillig opprydding?

I dag lørdag 19. september feirer vi ti år med strandryddedagen. Det blir også markeringen av et tiår som har betydd enormt mye for kampen mot marin forsøpling både her hjemme, i Europa og i verden.

Som med andre miljøsaker ringte forskere med varselbjellene lenge før vi lyttet. Allerede i 1969 kunne forskerne Kenyon og Kridler melde at de fant plast i magen til 74 av 100 albatrosser som døde før de var flyvedyktige, og la frem en hypotese om at det kunne være en sammenheng mellom å spise plast og dødeligheten hos fuglene.

På syttitallet skrev Carpenter og Smith (1972) at de mente plastpartikler og miljøgifter i den marine næringskjeden kunne bli et alvorlig problem dersom plastproduksjonen fikk fortsette å øke.

Verden trykka på slumreknappen og sov videre.

Og så våknet vi.

Det som startet som en enkel dugnad med et par tusen påmeldte ildsjeler i 2011, vokste til en folkebevegelse bestående av over 100 000 frivillige innen utgangen av 2019.

For Norge var Sotrahvalen i 2017 et vendepunkt. Med gru så vi våre egne plastposer tyte ut av en mørkerosa buk. Mange av oss kjente på sinne og sorg. Kanskje også skyldfølelse? Å rydde ble en måte å vise at slik vil vi ikke ha det. 2018 ble et rekordår for ryddeaksjoner.

Rydding er en magisk kur for miljø-blues.

Når vi rydder tar vi denne leireklumpen av vonde følelser og former den til noe håndfast og nevenyttig, som i tillegg sender et kraftig signal til de som står ved roret. I fellesskap tar vi ansvar for områdene rundt oss, enten det er en sti, strand, elv, gate eller parkeringsplass, og viser de med makta at det er på tide de gjør det samme.

Tilsvarende har resten av verden blitt konfrontert med skilpadder, sel, hvaler, fugl, hjort og mange andre vesener som har fått det triste epitetet «plastdyr».

På tvers av landegrenser har verdens befolkning sagt tydelig ifra. Da rykker det i girkassa hos EU, FN, globale selskaper og nasjonale myndigheter.

Vendepunktet skjer når vi har kunnskap, engasjement og påvirkningskraft. Gnisten som gir det hele liv er kjærligheten vi har til miljøet.

Den evinnelige krana

EUs engangsplastdirektiv hviler blant annet på frivillighetens funn, og skal forby en rekke av de verste plastdingsene på avveie som iblant ligger så tett at de ser ut som de vokser ut av selve jorda.

Arbeidet mot forsøpling i dag ser veldig annerledes ut enn for ti år siden, og er i større grad preget av å stille kildene til ansvar.

Her bærer de frivillige en viktig arv som sakens folkeforskere. De har veid, telt og rapportert om q-tips og aluminiumsbokser, korker og lokk, tau og teiner, rubbel og bit. EUs engangsplastdirektiv hviler blant annet på frivillighetens funn, og skal forby en rekke av de verste plastdingsene på avveie som iblant ligger så tett at de ser ut som de vokser ut av selve jorda.

Dette er viktig, men vi må gjøre mer enn å angripe forsøplingsproblemet gjenstand for gjenstand. Vi må endre alt fra rutiner om bord i båt, til hele lands avfallsinfrastruktur. Ikke minst må vårt eget forbruksmønster under lupen. Sistnevnte blir særlig Norges last.

Forhåpentligvis nærmer vi oss et vendepunkt også her. Det er nemlig produsenter, bedrifter og folk flest som har skapt engangsvanene i symbiose. Med litt innsats og kreativ tenking kan vi lage nye vaner som føles like lettvinte. Det er dette vi mener Regjeringen kan hjelpe i gang, men da må vi strekke oss lenger enn EUs engangsplastdirektiv.

Skal vi i mål trenger vi en helhetlig nasjonal strategi mot forsøpling som tar for seg alle typer forsøplingsproblemer uansett materiale og kilde, og både til sjøs og på land. Den må inkludere sanitæravfall, urban forsøpling, veiforsøpling og forsøpling i forbindelse med friluftsliv. Vi må lage gode kjøreregler for næringsvirksomheter som bygg- og anlegg, fiskeri, havbruk og landbruk. Vi må forhindre lekkasjer fra avfallshåndtering, dumping av hageavfall, villfyllinger og ikke minst se kritisk på myndighetenes dumpingstillatelser.

Og vi må rydde.

Ryddeaksjoner er fremdeles det mest effektive oppryddingstiltaket vi har mot marin forsøpling. Vi må sørge for at de frivillige fortsetter å ha en plass her hvis de ønsker det. Samtidig må det bygges et profesjonelt apparat som kan håndtere akutte utslipp ved flom, samt sørge for jevn dekning av rydding over hele Norge, også i innlandet.

Marin forsøpling er, i det store og hele, en nisjesak når det gjelder miljøet. Magien er at den favner andre mer abstrakte problemer. Vi kan tross alt ikke snakke om marin forsøpling uten å se nærmere på bærekraftig forbruk, vekst i avfall, miljøgifter og tap av biomangfold. Men vi har alltid et konkret alternativ om vi skulle føle avmakt – dra på ryddeaksjon!

Vi kan takke forskningsmiljøet som har jobbet systematisk over tid for å samle bevisene om omfanget av skadene. Vi kan takke hvalen. Og vi takker hver eneste frivillige rydder som viser at ren natur har en verdi.