Hva er tro og hva er viten i det «grønne skiftet»?

Ikke minst når vi mennesker nå i felleskap skal omstille oss for bedre å møte de store miljøutfordringene vi står overfor, må det bygges «broer» over disse kløftene i våre virkelighetsoppfatninger. Er det for eksempel tro eller viten som former våre oppfatninger og valg? Det er viktig å bedre forstå hvilke mekanismer som bidrar til å forme våre holdninger. Forskerne kan fortelle oss at vi generelt søker kunnskap som bekrefter det vi allerede tror på eller vet å vite. Dette er noe som forsterkes gjennom sosiale medier hvor «ekkokammer» fungerer som effektive speil. Jeg må naturligvis akseptere at jeg sjøl neppe er noe unntak, og at «det er forskjell på et åpent sinn og høl i hue om det fysisk arter seg veldig likt». Rasjonell tro på viten synes å svekkes når vi står i kriser, og jeg er rimelig trygg på at dagens kriser vil både vedvare og forsterkes.

Likheten mellom nordmenn, saudiarabere og amerikanere

Den skremmende scenen av konspirasjonsteorier, religiøsitet og hat som preger USA har gitt oss innblikk i fenomener vi helst ikke vil assosiere oss med. Men er de politiske motsetningene i pågående miljø- og klimadebatten her hjemme fri for dette? Norge er et av landene i verden med høyest andel klimaskeptikere. Dagens Næringsliv presenterte 16. september 2019 en stor internasjonal undersøkelse om troen på klimautfordringer blant verdens land. Kun USA og Saudi-Arabia har ifølge denne undersøkelsen større andel klimaskeptikere enn Norge. Blant nordmennene som er spurt tror ti prosent enten at klimaet ikke endrer seg eller at det endrer seg, men ikke er menneskeskapt. Et gjennomgående trekk er at vestlige land er mer skeptiske til at klimaendringer er menneskeskapte, mens asiatiske land i stor grad mener endringene kommer av menneskeskapte årsaker. Samtidig er de mest klimafornektende landene store oljeeksportører. Norge trekkes også sammen med Saudi-Arabia frem som landet hvor færrest tror at klimaet endrer seg og at mennesket hovedsakelig er ansvarlig. Naturligvis fristende å «stikke hue ned i sanden» og ikke la seg forvirre av almen fakta når en som nasjon har gjort seg avhengig av oljeproduksjon. Ikke vanskelig for petroleumspopulister blant våre toppolitikere å unndra seg landets internasjonale ansvar i klimapolitikken med disse holdningen i befolkningen. Vi skal jo være et av verdens best utdannede og mest opplyste folkeslag, men åpenbart lite villige til å forsake velferden av hensyn til klodens febertilstand. Jeg kjenner jo høyt utdanna klimaskeptikere, sågar med professortittel. Det er fristende å spørre seg om disse norske holdningene til «godt dokumenterte» klimaendringer skyldes er et resultat av det ubehagelige fenomenet hjernevask, som vi absolutt ikke vil assosieres med. På verdensveven leser jeg: Tankekontroll, som i dagligtale kalles hjernevask, betegner bevisst bruk av manipulasjon for å endre på et individs holdninger og meninger.

Kun USA og Saudi-Arabia har en større andel klimaskeptikere enn Norge.

På Forskning.no fant jeg en interessant profesjonell betraktning av forsker Johan Karlsen ved Institutt for psykologi på Universitetet i Tromsø:

Hjernevask på sett og vis er det omvendte av brainstorming, mener forskeren.
- Du slutter å reflektere over alternativer og slutter å se ting fra flere sider. I stedet spør du om hvordan vil han at jeg skal oppføre meg nå? Hva vil gjøre han sint? Hva vil gjøre han glad?

Yuval Harari forklarer i boka «Sapiens» vår menneskerases suksess med sosiale gruppedannelser basert på rykter, baksnakk og søk av gruppetilhørighet. Vi, Cro magnon, kunne lage langt større og sterkere grupper enn de med ren familietilhørighet kunne. Harari vektlegger religionens særlig stor betydning i det han omtaler som «mytedannelse». På denne måten kunne store sammensveisa grupper i felleskap ivareta sine interesser i konkurranse med andre. Kanskje er det derfor «vi» så fort og effektivt kunne utkonkurrere neandertalerne, som hadde hatt tilhold her i Europa i titusener av år før vi vandra inn. De siste par hundre årene har framveksten av nasjonalstaten mange steder spilt en tilsvarende rolle for å samle mennesker som ikke kjenner hverandre – imagined communities kalte statsviteren Benedict Anderson den moderne nasjonalstaten i 1983.

Religion mot natur?

Nordmenns sterke mistro til klimakrisa viser kvantesprang som kan oppstår mellom «viten» og «tro», og fenomenet har opptatt meg det meste av de 55 år jeg har vært samfunns- og miljøengasjert. Store deler av min oppvekst skjedde på seksti og tidlig syttitallet på Oslo øst. Det skjedde i en sekulær «kristen» heim, uten bordbønn, press om søndagsskole, men med kjerkebesøk juleaften og aldri et vondt ord om religion generelt. I mitt oppvekstmiljø i Oslo var religion, men også religionskritikk, nokså fraværende. Det var noe helt anna enn oppvekstmiljøene jeg seinere bød mine unger på Sørlandet, hvor jeg har tilbragt snart 40 år. Livet blir litt av en lotto-trekning, hvis det er hvor vi vokser opp som avgjør om en havner i en lovprist himmel, hvor vi forespeiles å treffe våre kjære igjen, eller i evig fortapelse.

Gjennom mange år i miljøbevegelsen har jeg blitt kjent med mange med et «åndelig» forhold til natur, men få religiøst troende. Skyldes det at Bibel og Koran gir mennesket status som Guds og Allahs barn skapt i hans bilde og dermed fristiller oss fra naturen og alle skapningene der? I 1. Mosebok (1, 26) står det rett ut at mennesket skal råde over skaperverket. Forsterkes tilsynelatende manglende miljøengasjement innen de troendes rekker av et forlokkende «neste liv», og troen på at en allmektig vil rydde opp etter oss? Skal bønn liksom være veien å gå her? Dette er ikke så lett å forstå eller akseptere for en «aldritroende»! Tankegodset mitt er på ingen måte nytt, og allerede i 1969 er Lynn White i sin vitenskapelige artikkel The Historical Roots og our Ecological Crisis opptatt av de problematiske konsekvensene det kristne verdensbildet har fått for synet på naturen i Vesten.

Hjernevask skjer utenfor religionene også

En stadig økende andel private religiøst motiverte friskoler popper opp, og betales over våre skattepenger. NRK ga oss nylig innblikk i noen av disse ekstreme skolene, men ingen politikere tør åpenbart å gripe inn overfor hva de lærer og hvordan elever skjermes fra «vår viten-verden». Det er dristig å utfordre voksnes «rett» til å påvirke sine barn, men hvorfor skal «ille psykiske overgrep» aksepteres uten at omverden og offentlighet kan sikre barn noe som ligner en felles virkelighetsoppfatning?

Jeg vokste opp i nabolaget til de første ledende marxist-leninistene på 1960- og 70-tallet i Oslo.

Men «hjernevask» er ikke noe som er forbeholdt de religiøst troendes rekker. Jeg vokste opp i nabolaget til de første ledende marxist-leninistene på 1960- og 70-tallet, på Bryn og Teisen i Oslo. På kort tid hadde en glup ungdomsgjeng skapt AKP (m-l), som den største ml-bevegelsen utenfor Kina og Albania. «Proletariatets diktatur», «væpna revolusjon», og høyt løfta faner fanget mange opprørske ungdomssinn. Maos lille røde bok ga svar på det meste, og despoter som Stalin og Pol Pot hadde tidvis «heltestatus». Takhøyden for interne debatter var liten og forbeholdt de få. For oss som hadde andre ståsteder på venstresida i studietida minnes jeg utskjelling som «revisjonist» og «klasseforræder». Organisasjonslivet ble sterkt splittet fordi ml-erne var så flinke til å kuppe dem, vi fikk ulike komiteer og aksjoner knytta til de samme temaene, f.eks. Palestina, Chile og kvinnesak. På landsmøtet til Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern (SNM) i Trondheim i 1975 klarte de til og med å få hovedbudskapet vekk fra temaet miljøvern – sluttresolusjonen ble «Svalbard er norsk land». Det undret meg at disse «kaderne», og kameratene mine med tilhørigheten her, i utgangspunktet var de skoleflinkeste blant oss. Som Klassekampen-abonnent det meste av livet, er jeg mektig imponert over hva sterk tro her også kan medføre av godt. Men samtidig registrerer jeg at religiøse får boltre seg i avisa, og at det er vanskelig å få inn motforestillinger. God retorikk er viktig for å gi budskap gjennomslag. Den dyktige retorikeren Bjørnar Moksnes i Rødt er fantastisk til å ordlegge seg, med et meningsfylt og forståelig budskap, og hadde han ledet Ap tror jeg de hadde sett helt annen oppslutning. Men jeg spør meg hvor mye av dette beskrevne «historiske hjernevasketøyet til ml-bevegelsen» han må drasse med i partiet sitt i dag? Kommunisme som mål og begrep lykkes han ikke med å få fjerna.

En modig bekjent dristet seg for mange år siden til å ha denne teksten på sitt russekort i Kristiansand: «Ingen kan spre slikt mørke som den som har sett lyset!» Veldig treffende om jeg kikker rundt i verden, og ser hvordan ytterliggående retninger innen religion og etnisitet fungerer som effektiv bensin på «bål» som i utgangspunktet bunner i primært materielle konflikter.

Men tilbake til start. Kanskje våre fremste hjerneforskere kan hjelpe til å forstå mekanismene som gjør våre virkelighetsoppfatninger så forskjellige? Hvordan skal vi akseptere og bruke viten bedre for i felleskap å møte de enorme utfordringene nå- og framtid byr på?

Noen av mine aller beste venner er troende, og jeg tenker iblant på en episode under en livssynsprat vi hadde noen år tilbake. Etter at jeg har argumentert for min manglende tro, repliserer han med stoisk ro og et smil: «Vit det Tor, at det er ikke så viktig om du tror på HAN, så lenge HAN tror på deg!» Tja, hva sier man da?