Hva er grønn feminisme?

Kronikken ble første gang publisert 8.3.2020.

Grønn feminisme må spille på lag med prosessene i naturen, og i dette inkluderer jeg våre grunnleggende menneskelige behov. Befolkningsvekst i seg selv er ikke videre grønt. Om vi skal bli enda flere, så er vi i hvert fall helt avhengig av en fullstendig snuoperasjon på verdifronten. Materielle søppelverdier må vike, og vi må la menneskers basale behov få all plassen de krever, av klodens klimakvote. Drastisk endrede produksjons- og forbruksmønstre og en vesentlig mer rettferdig fordeling globalt, er nødvendige nøkler. Verdien av det som reproduserer mennesker og naturen må tillegges vesentlig mer vekt, mens produksjon og forbruk som går utover menneskers helse og naturens bærekraft, må stagges.

Vi er avhengig av at kvinner ser en egeninteresse i det å fungere som et laboratorium for reproduksjon.

Gitt at vi her til lands ser på befolkningsvekst som et mål, som vår folkevalgte statsminister har proklamert, så trengs et paradigmeskifte når det gjelder hvordan vi forholder oss til det arbeidet reproduksjon faktisk er. Nylig la Folkehelseinstituttet fram en rapport om fallende fruktbarhet i Norge, der de leter etter årsaker til at norske kvinner får færre barn og hva som skal til for å snu det. Ett av funnene er at menn vegrer seg for flere barn, fordi de tar på seg den tyngste børen av forsørgerrollen. Vel, da har jeg et temmelig innlysende forslag. La oss anerkjenne det å stille kroppen til disposisjon, som et skikkelig stykke arbeid! Vi er avhengig av at kvinner ser en egeninteresse i det å fungere som et laboratorium for reproduksjon, om vi skal gjøre noe med denne statistikken, tydeligvis også for at menn skal ville bidra til prosjektet. Det er nemlig svært mange kvinner som ønsker å gå gjennom denne prosessen, og gjerne opptil flere ganger. Samfunnet må gi tydeligere signaler om at et valg om familieforøkelse verdsettes, ved at vi sidestiller hvordan vi økonomisk belønner reproduksjonsarbeid med tradisjonelt lønnsarbeid (igjen gitt at familieforøkelser er et mål). Og da snakker jeg ikke om reproduksjonsarbeid som noe som er begrensa til et år, og som kan dekkes av en foreldrepermisjon vi som nasjon skryter hemningsløst av, men et langsiktig og realistisk rammeverk som gjør livet med barn fristende å velge. Foreldrepengeordningen vi har i dag gjelder kun de med lønnsarbeid. Får vi barn og jobb i feil rekkefølge, noe som kunne være heldig rent biologisk, så taper vi offentlig støtte. Det viser seg også i praksis at kvinner som bruker sin arbeidskraft til å føde mange barn, ikke har særlig gode forutsetninger for samtidig å bedrive fullt lønnsarbeid. Prioriteres hjemmearbeid i familiehusholdningen, går også trygderettigheter, sykepenger og pensjonspoeng tapt. Dette er vi som samfunn nødt til å ta høyde for, og rydde opp i, om målet er å lokke menn og kvinner til sengs.

(Saken fortsetter under bildet.)

Den nye tredelingen av foreldrepermisjonen er et tilbakeskritt for faktisk likestilling.

Det første leveåret er annerledes
Den nye tredelingen av foreldrepermisjonen er et tilbakeskritt for faktisk likestilling. Det er nemlig helt essensielt med en anerkjennelse av at det å likestille mor og far i barnets første leveår, er å overse at deres situasjon dette året er grunnleggende forskjellig. Kvinnesaksforkjemper Torild Skard skrev allerede 1975 i en kronikk om likestillingsloven om at vi må skille mellom forhold der menn og kvinner stiller likt og følgelig skal behandles likt, og forhold der situasjonen er ulik og de derfor skal behandles ulikt. Fødsel, barseltid og påfølgende ammeperiode er åpenbart et slikt tilfelle. Amming, foruten å sikre en optimal ernæringskilde, er også tett forbundet med restitusjon av kvinnekroppen etter fødsel.
Jeg tviler virkelig ikke på at menn kan være like gode omsorgspersoner for sine barn som kvinner. I barnets første leveår ligger det likevel til grunn noen åpenbare fysiske forskjeller, som faktisk taler godt nok for seg selv – i saken om hvorvidt mor skal få kunne velge å prioritere morsrollen fremfor jobben. Selvfølgelig skal det også være stuereint å velge annerledes, men ikke påkrevd. Jeg har aldri møtt en mor som kombinerer et ammende spedbarn og fulltidsarbeid – og har det bra samtidig. Det står ikke nødvendigvis på rettighetene til ammepauser. At far kommer mer på banen er de fleste tjent med, men ikke på dette viset. Løsningen mener jeg er at økonomiske insentiver for å være hjemme med barna varer utover første leveår.
Funn i hjerneforskningen bekrefter en vitenskapelig teori innen utviklingspsykologien, nemlig tilknytningsteorien. Det er få som er uenige i at det viktigste foreldre kan gjøre, er å være følelsesmessig tilgjengelige. Ved å se og lytte til barnets signaler og hjelpe det til å håndtere følelser, vil barnet etter hvert bli i stand til å støtte seg selv. Norske barn begynner vanligvis i barnehagen ved 12-18 måneders alder, i den fasen da separasjonsangsten er sterkest. I denne fasen tror barn at den som ikke synes, ikke finnes. Tilknytningsteoriens far, John Bowlby, delte små barns reaksjon på adskillelse fra foreldrene inn i tre faser: Protest, fortvilelse og frakobling. Den følelsesmessige frakoblingen mener han kan gi barnet problemer med å knytte dype følelsesmessige bånd senere i livet. Jeg har erfaringer med at barnehageansatte er fantastisk dedikerte i jobben sin, og virkelig gjør sitt for våre barns beste. Når de samler sine røster i et så tydelig protestbrøl som «Barnehageopprøret», og forteller oss at barnehagene ikke er tilrettelagt for de minste, så må vi lytte. Tanken på å skulle få barn, og bli mer eller mindre presset til å avlevere ungen til institusjon etter ett år, med denne informasjonen tatt i betraktning, tror jeg for mange vil kunne virke temmelig avskrekkende. Barnets andre leveår ville være en gyllen anledning til å la far stelle heime.

(Saken fortsetter under bildet.)

Barselomsorgen som salderingspost
Så er det fødselen, jeg kan ikke snakke om grønn feminisme uten å snakke om selve fødselen. Det å føde er i seg selv større enn hva som kan beskrives med ord, på både godt og vondt for mange. Vi har alt å vinne på å frede barselomsorgen fra kapitalismens nådeløse regnskap. Kvinner er utstyrt med de beste evner til å skulle kunne takle fødsler. Prosessen er imidlertid avhengig av et samspill av hormoner som er sårbart for påvirkning i form av stress. Stress oppstår gjerne innenfor rammene av hva som defineres som et normalt forløp på sykehuset, med tanke på hvor lang tid vi rent samfunnsøkonomisk har satt av til en fødsel, foruten risikostatistikk. At fødsel innebærer så lav risiko for mor og barn som tilfellet er i Norge i dag, er fantastisk. At den jevne kvinne behandles som (og dermed også føler seg som) en pasient i fødselssituasjonen, fremfor en aktør med de beste forutsetninger til å takle denne opplevelsen, er trist. Vår offentlige barselomsorg har den siste tiden blitt omtalt som en salderingspost for å spare penger. Jordmorstyrte avdelinger med fokus på individuell tilrettelegging av fødsel, basert på kvinnens iboende ressurser, er gjennomgående truet av nedleggelse – fordi de koster for mye. I 1950-årene var liggetiden på barsel opptil 14 dager. I 1960-årene minimum åtte døgn. Nå er det vanlig med én natt på barselavdeling og to netter på barselhotell. På Haukeland sykehus i Bergen er det et uttalt mål at det innen 2023 forventes at 40 prosent av alle barselkvinner reiser hjem bare 6–8 timer etter fødsel. Ammeveiledningen foregår via skjerm eller PowerPoint i plenum. I denne virkeligheten får også rekordmange mødre fødselsdepresjon. I svangerskapsomsorgen bør vi fra ende til annen etterstrebe et system bygd på respekt for de involverte hovedpersonene og til naturens uovertruffenhet, hvor de medisinske ressursene kan brukes i de tilfellene hvor det faktisk er nødvendig. Kapitalismens instrumentelle vugge imøtekommer verken fødende kvinner eller spedbarnas primærbehov.

Vårt særegne og visstnok vellykkede likestillingsprosjekt, er jo nettopp ett av de bærende premissene for vår forbruksfest i velstandsbobla.

Kapitalismen som kuppet likestillingen
I det store og hele må vi strebe etter at dette livet også er tilpasset barnas behov, og ikke minst foreldrenes behov, for å tilbringe tid med barna sine. For hva skal vi ellers med barn? I pilotprosjektene på 1970-tallet, som skulle utforske kjønnslikestilling i praksis, var det aldri tenkt at det i familier skulle jobbes 200 prosent for vekst i BNP. Tanken var at foreldrene skulle jobbe 100 prosent til sammen for BNP, og 100 prosent til sammen i heimen. Den jevne familien i Norge tjener i dag nok til å ha et forbruk langt over vår klodes tålegrense, og mange opplever samtidig å se sørgelig lite til sine nærmeste. Arbeidslinja vi higer etter å opprettholde i Norge frontkolliderer med samfunnets behov for reproduksjon. Det gjelder uavhengig av hvorvidt vi får ett eller fire barn. Om samfunnet tilrettelegger for en mindre travel tilværelse, vil omsorgen for så mangt kunne vekkes til live. Noen ville kanskje velge noe så radikalt som å pleie sine aldrende slektninger, om det fantes økonomiske støtteordninger for den slags. Kanskje kunne det også oppstå mer rom for å verdsette og ivareta det som kvitrer, spirer og gror? Eller hjelpe en nabo? Det som gjelder for å ivareta menneskelig reproduksjon, gjelder i grunnen også for å ivareta de reproduktive prosessene på vår klode for øvrig. Vårt særegne og visstnok vellykkede likestillingsprosjekt, er jo nettopp ett av de bærende premissene for vår forbruksfest i velstandsbobla. Denne festen passer vel egentlig ikke for barn i det hele tatt.

Kontantstøtte kan være grønn feminisme
På søndag er det igjen duket for 8. marstog. Særlig blant kvinner er det en klar tendens til at mødre som insisterer på å utføre omsorg for eget avkom, klassifiseres som bakstreverske. Det er som om definisjonen av feminisme skal være forbeholdt forsvarere av det Simen Tveitereid kaller "turbofamilier i forbrukersamfunnet". At det skal være et slags ideal å delta i arbeidslivet basert på de samme forutsetningene som tradisjonelt har vært gjeldende for menn (som på livets eldre dager ofte angrer for at de prioriterte karriere foran barna). Det er ikke feminisme, men i beste fall snever og misforstått «likestilling» på andres premisser enn mine. Asta B. Håland skrev i Klassekampens spalte «Feminist, ja visst» 18.02.19 at den organiserte kvinnebevegelsen ikke var sterk nok til å holde den offentlige opinionen og noe så avskyelig som Husmorforbundet unna 8. mars-toget, og at dette førte til at såkalte uønskede verdier spredde seg som ild i tørt gress og i praksis ble til den forhatte kontantstøtten. Det sier mest om forsøk på maktmisbruk i form av verdisortering på vegne av andre. Håland poengterer at det er et viktig feministisk prosjekt at kvinners rolle i reproduksjonen ikke skal binde oss til omsorgsoppgaver resten av livet. Jeg er enig. Men i tillegg er det et viktig feministisk prosjekt å legge til rette for at både menn og kvinner skal få velge å anerkjenne nettopp verdien av omsorg.
Grønn feminisme legger til rette for at kjønnene, med sine biologiske forskjeller tatt i betraktning, behandles likeverdig. Dessuten begrenser den ikke sine visjoner til en snevert definert arbeidslinje, men etterstreber å se menneskene i sammenheng med hele økosystemet, fremfor å forbruke det sønder og sammen.