Hva er et «uutviklet» jorde?

Slagordet «grønt skifte» er på plass, men det løser ikke framtidas miljøutfordringer om vi samtidig tviholder på gårsdagens natursyn. Samferdselspolitikken er et felt der de gamle slagordene fortsatt råder; «veien må fram». Før betydde dette å bygge veien etter terrenget, mens dagens teknologi går ut på å bygge terrenget rundt veien. Nedbyggingen av natur blir omfattende.

Det er på tide å bla om kalenderen, også for distriktene. Mens byene struper sine trafikkmaskiner og tvinger fram kollektive løsninger, ligger fokus i distriktene mest på å tilrettelegge for mer trafikk og høyere fart, i ei tid da vi er usikre på både befolkningsutvikling og trafikkutvikling. Jeg mener at vi trenger å oppdatere vårt natursyn og naturforståelse mer enn vi trenger å oppdatere våre veier.

Begrunnelsen for nye og bedre veier er selvfølgelig at distriktene trenger bilen og næringslivet trenger veitransporten. Næringsliv og turisme. Det er lett å være enig i det. Og europaveier må ha en høyere standard enn riksveiene, ja selvfølgelig. Men er det dermed gitt at alle andre hensyn må vike når nye veier skal fram?

Gudbrandsdalen og områdene sørover langs E6 er et godt eksempel på konsekvensene av dagens samferdselspolitikk, der store vedvarende utbyggingsprosjekter endrer topografien i en skala som vi aldri før har sett. Statistisk sentralbyrå har beregnet arealbehovet for ulike veiprosjekter, og ett av eksemplene (Rogaland) viste et arealbeslag på 70-80 dekar for hver kilometer med 4-felts motorvei.

Det er ikke lenger noen begrensninger i hvor store fjell som kan sprenges eller hvor mye masse som kan flyttes. Men for naturmiljøet er det dessverre de konsekvensene vi ikke ser eller forstår, som er viktige. Det er stor enighet i fagmiljøene om at tap av arealer, mangfold og arter er en vel så stor utfordring som klimaendringene – og disse to utfordringene er uløselig knyttet sammen.

Hva sier tallene?

Vassdrag, dyrka jord og kulturlandskap har synkende markedsverdi. Til tross for områdevern, jordvern og stort fokus på kulturlandskap, så viser tallene at det går feil vei. Vi bygger ned utmark, dyrka mark og kulturlandskap i et stadig høyere tempo og mange av inngrepene er irreversible.

I 1995 ble det bygd ca. 1600 nye hytter årlig i Norge, mens det i 2019 ble bygd nærmere 5000 hytter. Det planlegges og etableres hyttefelt i de fleste kommuner. I Innlandet, som er Norges største hyttefylke, er det nå over 85 000 hytter.

Et byggeprosjekt på Frøya med navnet Djupmyra er betegnende for det lokale natursynet.

Jordbruksarealet i Norge utgjør 3,7 prosent av landarealet. I perioden 2004-2015 ble de bygd ned ca. 100 000 dekar dyrka jord, eller ca. 10 000 dekar årlig, selv om regjeringens mål er på 4000 dekar årlig. Klimadebatten har satt nedbygging og oppdyrking av myr på dagsorden. Men myr og våtmark er mye mer enn karbonlagring. Myra er også naturens «svamp», den er sterkt vannregulerende og den er hjemsted for en rekke plante- og dyrearter som har tilpasset seg dette miljøet. Miljøorganisasjonen Sabima skriver om orkidéen myflangre: Halvparten av myrene der myrflangre lever er forsvunnet, og det er hovedårsaken til at den kan bli borte fra norsk natur for alltid. Statistisk sentralbyrå oppgir at det ble bygd ned ca 11 km2myr i perioden 2008-2019, mens det er planlagt bygd ned nærmere 300 km2de nærmeste årene, ifølge tall fra eksisterende kommuneplaner.

Norsk vassdragsnatur regnes som unik i europeisk sammenheng. Mange vassdrag er vernet, men vernet betyr teknisk sett bare at vannstrengen er sikret og at vassdraget ikke kan bygges ut til kraftproduksjon. Vannet får renne, men vassdragsøkosystemet i seg selv har et svakt rettsvern. Veibygging, flomforebygging og annen infrastruktur står for de største inngrepene i vassdrag og utbyggingen skjer oftest i dalbunnen og på de flateste områdene, der naturverdiene er store og flomfaren tilsvarende.

Summen av alle typer inngrep, både lokalt og regionalt, er en del av det store bildet, der naturmangfoldet i verden går raskt nedover. Mengden av insekter og fugler synker og noen studier sier at 40 % av alle insektarter er i tilbakegang. Tap av arealer og klimaendringer antas å være hovedårsaken til denne utviklingen.

Antropocen – menneskets tidsalder

Denne utviklingen representerer et natursyn i tråd med antropocen – menneskets tidsalder: Naturen står til rådighet for oss og kan brukes for å dekke alle våre behov. Den gir oss ressurser – og tar tilbake det vi kvitter oss med. Men det er grunn til å huske på at natursynet vårt har forandret seg mye opp gjennom tidene:

Fra den guddommelige romantikken, hvor en så gud i alt, til opplysningstiden hvor en trodde på fornuft og vitenskap. Så kom den industrielle revolusjon og viste at kunnskap kunne «temme» naturen – og her var det bare å ta for seg. Den materielle utviklingen skjøt fart, velstanden økte og slik har det fortsatt. Naturen leverer. Det ble en selvfølge å utnytte alt som kunne utnyttes og leite etter stadig nye ressurser. Der er vi fortsatt – i menneskets tidsalder. Fra vi oppdaget det sorte gullet i Nordsjøen i 1969, har det gått bare en vei. Vi er blitt et av verdens rikeste land. Vi har et høyt utdanningsnivå og god velferd. Så kan en tenke at vi burde ha bedre forutsetninger enn de fleste til å ta vare på naturen rundt oss. De formelle og juridiske verktøyene kom tidlig på plass, og det mangler ikke på politiske vedtak og utredninger om forvaltning av norsk natur. Den første naturvernloven i 1954 la grunnlaget for å verne større sammenhengende landområder. En ny naturvernlov kom i 1970, og slo fast at naturen er en nasjonalverdi som må vernes. Loven innførte et system med ulike verneformer, som nasjonalparker, landskapsvernområder og naturreservater, slik vi kjenner det i dag. Til sist kom naturmangfoldloven i 2009, som ytterligere forsterket vernet av norsk natur.

Men for å sikre naturen, så må vi se den. Vi må se verdiene og sammenhengene. Det tror jeg er noe av utfordringen for oss privilegerte som bor midt i «prospektkortene» rundt omkring i landet. Vi blir blendet av skjønnheten og tar naturen rundt oss som en selvfølge. De majestetiske toppene i Jotunheimen eller Lyngsalpene står der uansett, og gir oss trygghet og tilhørighet. At arter i dette landskapet sakte mister sine leveområder, er ikke like enkelt å registrere.

Derfor er det lett å tenke at disse utfordringene gjelder vel ikke oss, ikke i vår kommune? Her er vi jo så få, vi har god plass og vi har fortsatt et kulturlandskap som trekker turister i mengder. Noen små inngrep her og der kan vel ikke gjøre noen skade? Men statistikken sier altså noe annet.

Allmenningens tragedie

Hvorfor går det da feil vei? Jeg tror det handler mye om allmenningens tragedie (The tragedy of commons, Garret Hardins 1968), det vil si at alle tar sin del, mens ingen evner å ta ansvar for helheten. Hver for seg ligger kanskje vedtakene hos sentrale myndigheter, vegmyndigheter, vassdragsmyndigheter, landbruksmyndigheter, utbyggere og kommuner innenfor vedtatt politikk, men så blir summen av inngrepene for stor. Konsekvensen for økosystemene blir større enn summen av de enkelte vedtak. Det hjelper ikke at miljøhensyn skal være sektorovergripende, når enkeltvedtakene sees isolert. Det hjelper heller ikke at arter fredes, dersom arten ikke har noe «sted å bo». Derfor er ødeleggelse av habitat og oppsplitting av leveområder en trussel mot mangfoldet.

Vi har blitt så mange på denne planeten som alle vil ha mer, at belastningen på naturmiljøet framstår klart og tydelig, både globalt og lokalt. Samtidig har vi økende kunnskap om prosessene og årsakene til problemene. Vi har aldri i historien hatt så mye kunnskap om naturen. Har vi da noen unnskyldning for å unnlate å ta grep? Noen vil si at vi tar jo grep, gjennom et omfattende lovverk, klimaavtaler og naturmangfoldlov. Rammeverket er på plass.

Men små og store saker avslører hvordan vi innerst inne betrakter naturen med gårsdagens natursyn, fra ordlyden i høyesterettsdommer til små notiser i avisene. Som i regionavisa Gudbrandsdølen-Dagningens artikkel i oktober 2020, hvor det ble referert til en utbyggingssak: «…området ligger like ved et uutviklet jorde» (min utheving). Hva er et «uutviklet» jorde? I mine øyne er et jorde i Gudbrandsdalen svært utviklet og jeg vil tro at de fleste forstår verdien av det. Og det som biologisk sett er noe av det mest utviklede, er kantsonene, krattskogen og sumpmarka rundt. Det som for mange fortsatt er «kratt og urskog». En hører fortsatt utsagn som «dette området har ingen verdi, det er jo bare krattskog. Det må bygges ut» (for å få verdi!). Men det er her i denne krattskogen eller i myra at mangfoldet ligger, ikke ute på jordene.

Den teknologiske utviklingen har flyttet grensene for hvordan vi kan endre naturen, og det har endret seg raskere enn naturforståelsen. Fjellknauser fjernes, myr dreneres og elver flyttes eller stenges inne. Myrlendt terreng har aldri vært god byggegrunn, men i dag spiller det ingen rolle teknisk sett, hvor dyp myra er, bare viljen og pengene er der. Et uutviklet jorde i Gudbrandsdalen eller et byggeprosjekt på Frøya med navnet Djupmyra, er betegnende for det lokale natursynet.

All menneskelig aktivitet setter spor, på samme måte som alle andre levende organismer også påvirker sine omgivelser. Det er økologi i praksis. Vi er avhengig av å ta ut ressurser, dyrke jorda og forbruke både fornybare og ikke fornybare ressurser. Men det betyr vel ikke at vår generasjon har opsjon på å forbruke alt på en gang?

Shop until you drop…

Jeg tror at de fleste innerst inne forstår at den forbruksveksten vi har i dag, ikke kan fortsette særlig lenge. Fra å være en parentes i naturen, har menneskeheten i løpet av sekunder av jordas levetid satt et fotavtrykk med potensiale til å utrydde alt annet liv. Vår generasjon må ta vår del av ansvaret og kostnaden ved å løse utfordringene nå, om ikke hele boet må bekostes av våre barn. Da bør vi først oppdatere vårt natursyn og vår naturkunnskap, framfor å oppdatere våre veier. Kombinasjonen grønt skifte og buisness as usual er ikke en valgbar opsjon.

På et overordnet nivå er det bare én løsning på de klima og miljøutfordringene som verden står overfor i dag. Den er gratis og den er enkel. Det er imidlertid en hake: Den vil ha omkostninger for oss, fordi den vil påvirke materiell vekst og utvikling. For mennesker i Antropocen, er dette det verst tenkelige scenariet som finnes. Løsningen er både enkel og vanskelig: La naturen være mest mulig i fred. La mest mulig arealer ligge som de er, la elvene renne fritt, la mest mulig av skogen stå og ta vare på den matjorda vi har, framfor å dyrke opp myrer og «prærier». Vi må begynne å regne på hva vi kan tjene på å la ressurser ligge ubrukt, framfor å regne på hva vi kan tjene på å utvinne dem. Vi må slutte å tyne naturen til det siste. Det må være naturfaglige vurderinger som legges til grunn for inngrep og utnytting, og ikke «hva markedet kan ta unna». I vår rikdom kan markedet ta unna nesten alt.

Vi må ned i produksjon, forbruk, transport og avfall. Og vi må opp i gjenbruk og over på produksjon av holdbare varer, sjølberging og lokal produksjon. Dette høres trist ut, i en tid da kjøpefesten når stadig nye høyder, men dette er kuren som både kan bedre klimaet og redusere nedbyggingen av natur. Heldigvis har de yngre generasjonene forstått dette langt bedre enn vi over 60. Det er samtidig en gryende forståelse av at det finnes andre måter å organisere verdensøkonomien på, enn den rådende.

Nasjonalromantisk drømmeri? Muligens, og mange vil nok si: Gjennomgripende samfunnsendringer vil ta tid og inntil da, så må vi ha noe å leve av. Alle vil vel ha arbeidsplasser, velstand og utvikling? Så hva er utvikling? Materiell utvikling, åndelig utvikling? Jeg mener at et samfunn som endrer sitt natursyn i takt med ny kunnskap og nye strømninger, er et samfunn i meget god utvikling. Vi kan ta det derfra.