Hambros første stikk

Og i første dag av behandlingen av klimasøksmålet for Norges Høyesterett, var det Cathrine Hambro – advokat for saksøkerne – som stod bak en slik manøver, og argumentet hun grep fatt i, var ett av de staten har vært mest glad i.

I de årene dette søksmålet har pågått, har regjeringsadvokaten aldri latt en mulighet gå fra seg til å understreke hvordan han mener at saken ikke hører hjemme i domstolene, men i politikken. Han har formant tingrett og lagmannsrett til å, i det minste, være meget forsiktige med å tilsidesette noe som Stortinget, gjennom sin praksis, har velsignet. Og regjeringsadvokaten har vist til historien og hvordan domstolene bestandig har vært tilbakeholdne med å overprøve de andre statsmaktene og bedt dem fortsette den tradisjonen.

Men Hambro åpner ballet med å ta en nærmere titt på akkurat den historien og begrunnelsen for domstolenes tilbakeholdenhet.

Gjennom de siste hundre årene har Norge forandret seg, vi har bygget industri og en velferdsstat. Staten har gjennom denne tiden flere ganger utvidet sine interesser og gått inn og regulert nye områder. Staten har regulert meierier og banker, endret på pensjonsbetingelser og tatt Norge av gullstandarden; ofte har disse endringene ledet til protester fra de som har følt at de har tapt på dem. Disse personene har gjerne vist til hvordan Grunnloven inneholder forbud mot lover med tilbakevirkende kraft i § 97 og et vern av eiendomsretten i § 105.

Og når disse sakene har havnet på Høyesteretts bord, har regjeringsadvokaten rett i at Norges Høyesterett har vært forsiktige. Landets høyeste domstol har nesten alltid tatt sakene på alvor og, som i vår sak, behandlet dem i plenum med alle dommerne. Og staten har vunnet i nesten alle sakene.

Men som Hambro viser, har domstolene oftest brukt en begrunnelse som handler om at staten må ha et bredt handlingsrom i fremtiden. Tidene endrer seg, og domstolen har ikke villet være med på å lenke statsforvaltningen til den gamle orden.

Særlig én sak får ekstra oppmerksomhet – hjemfallssaken fra 1917. Saken stammer fra en tid da vannkraften ble mer og mer verdifull og staten var engstelig for at utenlandsk storkapital skulle sikre seg kontroll over fossefallene her hjemme. Man laget derfor en regel som sa at rettighetene til vannfall, vassdragsregulering og tilhørende kraftanlegg ville «falle tilbake» til staten vederlagsfritt etter at konsesjonsperioden var over. Dette mente flere av de som eide fossefall at stred mot eiendomsrettens beskyttelse i Grunnloven § 105.

Som i vår sak, hadde staten hevdet at saken ikke en gang hørte hjemme i domstolen, og, som tingretten og lagmannsretten har gjort i vår sak, avfeide Høyesterett denne påstanden med et pennestrøk. Men selv om Høyesterett var klare på at de kunne prøve saken, understreket dommer Backer at måten de gjorde det på, ville variere. Han viste til hvordan staten trenger rom til å styre hvordan landets ressurser brukes med de «forskjellige hensyn som samfunnsforholdene og samfundsutviklingen til enhver tid gjør det nødvendig at ta i betraktning.»

Domstolene har gjennom hundre år vært forsiktige i sin prøving og lagt vekt på å bevare et bredt handlingsrom for staten i fremtiden. Men som Hambro påpeker, er ikke det et argument som taler for staten i klimasøksmålet. I denne saken er det saksøkerne, og ikke staten, som ber domstolene om å verne fremtidens handlingsrom.

I denne saken er det saksøkerne, og ikke staten, som ber domstolene om å verne fremtidens handlingsrom.

Dersom ingenting gjøres for å stanse klimaendringene, vil Norge og verden fortsette å gå ned en vei der mulighetene blir færre og færre og vi vil bli mer og mer prisgitt et fiendtlig klima. Nye sykdommer vil legge beslag på mer av sykehuskapasiteten, ras og flom vil kreve liv og penger. Klimaflyktninger vil bli enda mer vanlig. Selv det fysiske rommet vil bli mindre når havene stiger og svelger strender og byer.

Høyesterett vil fortsette sin tradisjon med å forsvare statens fremtidige handlingsrom dersom de trekker opp en grense i Grunnloven § 112 som setter oss på en annen kurs enn den vi nå er på nå.