Grønn politikk er medisin, så hvordan finner vi riktig dose?

Det er ikke alltid like lett å være folkevalgt for MDG. Partiet har klare tanker om hvordan kommuner, fylker og landet skal tas inn i en bærekraftig fremtid der vårt felles mål er å ikke forbruke mer av verdens ressurser enn det kloden, naturen og menneskeheten på sikt tåler. Mange medlemmer har en fortid som naturvernere og vært medlem i protestpartier og/eller ideelle organisasjoner som WWF, Greenpeace og Naturvernforbundet. Mange av dem er vant med å gi uttrykk for tydelige meninger.

Grønn politikk har ifølge utkastet til MDG sitt nye partiprogram for perioden 2021-2025 som mål å «revolusjonere norsk naturpolitikk for å stanse utryddelsen av arter og bidra til vekst i natur og biomangfold». Dette er en setning – dersom den senere blir vedtatt - som er tydelig og gir en klar retning på hva grønne politikere ønsker å gjennomføre, og jeg stiller meg selvfølgelig bak denne formulering. Tydelighet er viktig i et partiprogram. Denne tydeligheten er en klar styrke og har i løpet av de siste årene ført til at mange nye og engasjerte mennesker har samlet seg bak partiet, både som medlemmer, sympatisører og som velgere. Partiet har vokst, og per i dag (august 2020) ligger MDG i nasjonale meningsmålinger stabilt over sperregrensen på pluss/minus 5-6 %.

Jeg skriver denne teksten dagen etter at det ble klart at samarbeidet om fylkesrådet i Viken brøyt sammen på grunn av uenighet om utbygging av E18 vest for Oslo. Som grønn politiker mener jeg at det var helt riktig at MDG trakk seg. Felles motstand mot en kapasitetsøkende motorvei inn til hovedstaden var en klar forutsetning for at partiet valgte å tre inn i fylkesrådet. Dermed hadde MDG ikke noe annet valg dersom en skulle komme ut av saken med troverdighet i behold. Men denne saken viser også at tydelighet har en pris. Partiet har markert seg og har vunnet respekt for sin tydelige holdning. Samtidig kan mye av innflytelsen som MDG har hatt i fylkesrådet, ha gått tapt i overskuelig framtid.

De trengte to år på seg. I 2015 vedtok et enstemmig Storting at Oljefondet skulle trekke seg ut av kull.

I slike eller lignende situasjoner havner grønne folkevalgte ofte – i kommuner, fylker og på Stortinget, og det er ikke alltid like opplagt hvor partiet skal lande. Det gjelder å finne den rette balansen mellom prinsippfasthet og pragmatisme. Det samme gjelder antakelig også for andre partier med en historie som er preget av protest, som SV og Rødt og for så vidt også Frp.

Fra én til 169 på to år

Tydelighet i kombinasjon med nye og utradisjonelle forslag fører til en situasjon der andre partier blir usikre på samarbeid eller tydelig tar avstand. Da MDGs Rasmus Hansson foreslo under Stortingets trontaledebatt i 2013 å trekke Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) ut av kullselskaper ble dette oppfattet som for radikalt, og det endte med at forslaget bare fikk MDGs ene stemme. Allerede den gang hadde store investeringsselskap begynt å trekke seg ut av kull, men de andre partiene var tydeligvis ikke modne for en «revolusjon» ennå. De trengte to år på seg. I 2015 vedtok et enstemmig Storting at Oljefondet skulle trekke seg ut av kull. Hanssons prinsippfasthet hadde gitt resultater på rekordtid. I møte med planstrategier og reguleringsplaner i norske kommunestyrer er det ikke ofte man får til liknende u-svinger.Fremdeles møter MDG-representanter i kommunestyrene rundt omkring i landet nysgjerrige, men også skeptiske og usikre, politikerkollegaer fra andre partier. Hvordan skal en grønn lokalpolitiker da forholde seg? Hvor vidt skal vi gjennomføre en linje som av andre oppfattes som radikal? Og når skal vi eventuelt lete etter pragmatiske løsninger sammen med andre? Selvfølgelig er det en mulighet å rendyrke partiets budskap, være tydelig og preke «den rette læren». Belønningen er – det vet vi av erfaring – heiarop fra «menigheten», og det er selvfølgelig hyggelig. Nedsiden vil imidlertid ofte være at en skremmer bort andre partier slik at en ikke klarer å samle et flertall bak sine forslag. Og hva har man egentlig oppnådd da? Spørsmålet er da hvordan grønn politikk skal fremmes så vi oppnår resultater til tross for at vi de fleste steder utgjør en minoritet. Hvordan kan grønne representanter formidle sitt budskap uten at andre politikere får ut piggene før de har lyttet?

Korrekt dose av grønn medisin

I det greske språket finnes ordet «farmakon». Det kan bety medisin, men også gift.

I det greske språket finnes ordet «farmakon». Det kan bety medisin, men også gift. Et farmakon kan helbrede et menneske, men det kan også drepe. Forskjellen ligger utelukkende i dosen du får inn i deg. Dette bildet har hjulpet meg i den politiske hverdagen som jeg møter. De fleste politikerkollegaer har forstått og vet at verden, klima, naturen og samfunnet viser sykdomstegn. De fleste er enige at det må gjøres noe. Jeg kan kanskje oppfattes som litt freidig når jeg skriver at grønn politikk er medisinen. Den kan være bitter, men vi vet at den hjelper. Det er derfor grønne politikere engasjerer seg. Men hva er den riktige dosen så vi oppnår et godt resultat før det er for sent? Kan det tenkes at vi skader klimasaken når vi foreslår tiltak som ikke har noen sjanse for å samle et flertall bak seg? Kan det iblant være mer hensiktsmessig å gå flere små skritt enn å kreve et steg med sjumilsstøvler for så å oppleve at man går på tryne gang på gang? Kanskje vi må skille mellom sakene. Noen gang er det umulig å gå på akkord med våre verdier. Andre saker er kanskje ikke så viktige. Da går det an å være raus med kollegaer fra andre partier.Jeg har ingen patentoppskrift, men jeg har hatt mange samtaler med gode partifeller som sliter med nettopp disse spørsmålene. Jeg mener imidlertid at disse spørsmålene må stilles og diskuteres i overgangen fra det å være protestparti til å bli et seriøst og styringsdyktig parti. Noen prinsipper må vi imidlertid holde fast ved mens vi stiller spørsmål og diskuterer:
• Vi skal i størst mulig grad lytte til råd og innspill fra vitenskapen. Grønn politikk skal hverken baseres på synsing eller gamle utdaterte ideologier.
• Hendelsene rundt fylkesrådet i Viken viser med all tydelighet at vi er nødt til å holde fast ved blokkuavhengigheten.
• Det igjen forutsetter at en opptrer vennlig og saklig og prøver å ha god dialog med alle partier, uansett om vi offisielt samarbeider eller ikke.
• Av og til vil det være mer nyttig å ta to eller tre små skritt enn et stort steg for så å bli stemt ned.

Forhandling om posisjoner er viktig

De aller fleste norske kommuner (unntatt Oslo og Bergen) styres etter formannskapsmodellen der kommunedirektør og administrasjon styrer kommunen etter politisk vedtatte planer, og det er nettopp disse planene som administrasjonen er forpliktet til – uavhengig av det rådende politiske flertall i kommunestyret. For å få sine saker gjennom er det derfor nødvendig at de så snart det er mulig blir forankret i det kommunale planverket: kommuneplan, økonomiplan som de overordnede planene med de store linjene, men også i temaplaner som for eksempel plan for areal og transport eller klima og energi, som igjen behandler detaljspørsmål. Det kan ta tid før alle punkter i vedtatte planer gjennomføres, men står en sak først i planverket så kan man med god samvittighet minne om det og presse både politikk og administrasjonen. Tiltak som har funnet veien inn i det kommunale planverket trenger heller ikke vedtas på nytt.Noen eksempler fra praksis i Lørenskog kan kanskje understreke poengene mine:Forhandling om posisjoner er viktig. Da Lørenskog MDG i 2015 ble del av posisjonen var noen av kravene for å gi vårt støtte følgende:

1. Etablering av et eget utvalg for økologi, klima og samferdsel
2. Etablering av skolehager for alle kommunale skoler
3. Utfasing av kommunale biler med forbrenningsmotor og innfasing av el-biler.

Iblant er det lurt å ta seg tid i arbeidet og gi politiske kollegaer fra andre partier tid til å venne seg til nye idéer.

1. Utvalg for økologi, klima og samferdsel

Et eget politisk fagutvalg som jobber med alt av planer som går på klima, naturvern, land- og skogbruk samt samferdselspolitikken er viktig for å gi fremtidens viktigste tema politisk tyngde. Da temaplanen for klima- og energi skulle rulleres foreslo utvalget også at administrasjonen skulle ha en tverrpolitisk referansegruppe ved sin side under utarbeiding av planen, bestående av én representant for hvert parti, stort sett en person med høy kompetanse eller stor interesse for temaet. Gruppen kom med tilbakemelding, og representantene ga uttrykk for sine partis synspunkt underveis. Lederen av referansegruppen ble representanten fra MDG. Prosessen tok tid, og iblant var vi litt utålmodige, men da planen i 2017 var ferdig og gikk gjennom politisk behandling gjennom utvalg, formannskap og kommunestyret var det forbausende lite uenighet, og planen har siden da stått seg og ført til mange gode miljøtiltak. Iblant er det lurt å ta seg tid i arbeidet og gi politiske kollegaer fra andre partier tid til å venne seg til nye idéer.

2. Etablering av skolehager for alle kommunale skoler

Skolehageprosjektet viste seg fort å være et svært populært tiltak. Eldre fortalte om gode opplevelser med skolehage i sin skoletid. Pedagoger satte pris på at elever fikk anledning å lære gjennom praktisk arbeid og «møkk under neglene». Elever kom tilbake og viste arbeidet til familien sin, og det ble gode samtaler om matproduksjon innad i familien. Og det som vi uerfarne MDG-politikere lærte, var å stole på administrasjonen og dens samlede kompetanse. Det tok tre år før prosjektet var realisert, altfor lang tid for partimedlemmer som skal «redde verden» her og nå. Men ikke bare hagene ble anlagt. Det ble utviklet et pedagogisk konsept for hvert klassetrinn, det ble ansatt personer, en løsning ble funnet for hvordan hagene skal overleve sommerferien og samarbeid med bygdemuseet, husflidslag og historielaget ble etablert for å sette kunnskap om mat inn i en større kulturell sammenheng.

3. Utfasing av kommunale biler med forbrenningsmotor og innfasing av el-biler

MDG krevde omstilling fra biler med fossilt brennstoff til el-biler. Også her tok vi oss tid, men nettopp derfor fikk vi det gjennom. For de aller fleste fartøy har kommunen leasingavtaler med en varighet på 3 år. Hadde vi krevd omstilling med engang hadde vi neppe fått til endring, men vi ba om at en ved neste utskifting skulle gå over til el-teknologi. Dermed ble det ingen ekstrakostnader. Utskiftingen gikk trinnvis, og i dag ser man i Lørenskog knapt en kommunal bil uten el-motor. Mest synlig er bilene til hjemmetjenesten foran boligblokkene. Generelt er det lurt å se etter lavt hengende frukter og plukke de først, saker som ikke er omstridt, som ikke koster mye, men er populære. Grønn omstilling trenger ikke å være dyr. Da er det lett for andre partier å henge seg på.

Til slutt vil jeg si noe om verbalforslag som fremmes i sammenheng med budsjett. MDGere ønsker mye og de vil oppnå resultater rask. En god måte å få oppmerksomhet til sine hjertesaker på er verbalforslag. Men også her er det viktig ikke å gi en «overdose». Fremmer vi for mye risikerer vi at andre politikere ikke orker å forholde seg til dette, og vi mister velvilje som vi er helt avhengige av for å få sakene gjennom. Prioritering er stikkordet der: to/tre viktige hjertesaker og kanskje likemange «lavt hengende frukter». De første peker ut hovedretningen vi ønsker å gå, de andre gir oss seire som vi i tillegg kan skilte med. Husk at det kommer nye budsjettår. Gi kollegaene i kommunestyre litt tid.