Grønn omstart

Å tenke på miljøet har alltid vært et viktig begrep hjemme hos oss. Vi har brukt det litt som de voksne brukte tenk på de sultne barna i Afrika da jeg var liten: Spis opp maten din, det er ikke bra for miljøet å kaste mat. Ikke søl så fælt, det er så lite miljø vennlig å vaske klærne hele tida. Nei, i dag kan du sykle til fotballtreninga, tenk på miljøet.

Ungene har fått med seg at det å tenke på miljøet er noe vi bør gjøre. Det er et ess i ermet når vi trenger litt hjelp for å få dem til å gjøre som vi vil, eller når vi ikke orker å skysse dem bort til fotballbanen. Men hvor miljøbevisste har vi vært i praksis? Inntil for et års tid siden var det ærlige svaret svært lite.

Vi har aldri vært miljøsvin. Vi er en ganske gjennomsnittlig norsk familie på fem, som består av meg, mannen min Sindre og våre tre barn på ett, sju og ti år. Sindre og jeg vokste opp i hver vår bygd, Hofoss utenfor Kongsvinger og Lårdal i Vest-Telemark, men for snart 20 år siden dro vi begge til Oslo for å bli journalister. Det ble vi, og her ble vi værende, i et lite, rødt rekkehus ved grensa til Østmarka. Miljøregnskapet vårt kan oppsummeres ganske kjapt:

Vi har syklet til jobben, sortert plast i de blå posene og matavfall i de grønne, og prøvd å spise opp restematen. Samtidig har vi kjørt ungene til fritidsaktiviteter med dieselbil, spist kjøtt opptil sju dager i uka, og rett som det er brukt engangsplastposer med ziplock til å oppbevare restematen i. Det er jo så mye kjappere enn å finne riktig lokk til riktig boks inni roteskapet. Én av oss (ikke jeg) har også vært veldig glad i å bestille billig tekno-ræl fra Kina, som går i stykker etter to uker. Men det kostet jo nesten ingenting …

Selv pleide jeg lenge å kaste brukte kontaktlinser i vasken og skylle dem ned i sluket. Jeg sluttet med det etter en helgetur, der ei venninne stod ved siden av og kremtet da jeg gjorde det. Vi hadde nettopp hatt en engasjert diskusjon om verdens miljøproblemer, som jeg hevdet at jeg var skikkelig opptatt av. Hun var ikke overbevist.

To ting slo meg: For det første at miljøet er noe jeg har brydd meg om når det har passet meg. Grunnen til at jeg sykler, er jo ikke at jeg vil unngå CO2-utslipp, men fordi det er så få parkeringsplasser utenfor jobben. Å sykle dit er både raskere og enklere. Fint å skryte av, er det også – en klar bonus. Å lære seg reglene for kildesortering ordentlig er derimot litt av et styr, for ikke å snakke om å redusere bruken av engangsplast. Jeg vet godt at jeg burde ta med egen takeaway-kopp når jeg stikker innom kaffebaren på vei til jobb – de gir til og med avslag i prisen for det. Men jeg har hatt nok med å huske mobil, bankkort og nøkler før jeg går ut døra, og de få gangene jeg har husket på termokoppen, har den så godt som alltid vært gjenglemt i bilen eller tjuvlånt av et annet familiemedlem.

Det flaue er likevel at mange av mine daglige miljøsynder har skjedd av ren rutine, ikke fordi det ville tatt så fryktelig mye mer tid å gjøre det annerledes. Det tok noen kvelder å lære seg å kaste linsene i søppelbøtta med samme automatikk som da jeg slapp dem i vasken. Flere ganger har jeg stått foran speilet og tenkt i dag skal jeg huske det, for så å begynne å lure på hva ungene måtte ha med på skolen dagen etter, og plutselig var linsene på vei ned i sluket igjen.

Det andre som slo meg, var at jeg må skjerpe meg. Det er lett å tenke at problemer som global oppvarming, utdøende dyrearter og forsøpling av naturen må løses politisk og gjennom globale initiativer. Dette har fungert som en unnskyldning for meg. Jeg har tenkt at uansett hva jeg gjør, så monner det så lite, og at ut fordringene er så store at de må løses på et mye høyere nivå.

I virkeligheten er det de politiske løsningene som har monnet lite. Aldri før har så mange dyre- og plantearter vært utrydningstruet på grunn av menneskelig aktivitet. Klimaendringene er allerede godt synlige, med hetebølger, tørke, skogbranner og ekstremvær. Dette har ikke oppstått plutselig, det har vært varslet i årevis. Likevel har klimagassutslippene fortsatt å øke på verdensbasis – iallfall inntil covid-19 dukket opp.

Vi kan velge å skamme oss mest også, men hva med å se på mulighetene våre i stedet? Vi er blant de menneskene i verden som lettest kan bidra til endring.

Hvordan pandemien vil påvirke klimagassutslippene på sikt, er vanskelig å spå, men kort tid etter at den brøt ut, hadde den bremset forbruket og parkert store deler av flytrafikken. Smittefrykten og smitteverntiltakene fikk oss til å oppføre oss radikalt annerledes, og lavere klimagassutslipp var et paradoksalt lyspunkt oppe i det hele. Den nye krisa viste oss det den gamle krisa liksom ikke helt har fått oss til å tro: at hver og en av oss kan skape endring hvis vi vil, og hvis vi er mange nok som løfter sammen. Så la oss fortsette å løfte. Klimakrisa er akkurat like overhengende, selv om den ikke alltid er like synlig i nyhetsbildet, og skal vi klare å holde utslippene nede over tid, må vi gå inn for det.

Vi kan alle gjøre noe, men noen av oss kan gjøre ekstra mye. Min ganske ordinære norske familie tilhører de rikeste prosentene av verdens befolkning. Vi er blant dem som kjøper mest, reiser mest og bruker mest. Vi kan velge å skamme oss mest også, men hva med å se på mulighetene våre i stedet? Vi er blant de menneskene i verden som lettest kan bidra til endring.

Én husstand er ikke mye i global sammenheng, men den lille innsatsen vi selv bidrar med, kan kanskje påvirke andre til å gjøre noe også. Slik begynner snøballen å rulle, og sammen kan vi utrette en hel del. Mange av de miljøvennlige endringene i samfunnet de siste åra har kommet etter påtrykk fra forbrukere. Logikken er enkel: Hvis vi kjøper færre miljøskadelige ting, blir det også produsert mindre av det.

Logikken er enkel: Hvis vi kjøper færre miljøskadelige ting, blir det også produsert mindre av det.

Det blomstrende miljøengasjementet blant folk flest har gjort grønt til et moteord. Den største utfordringen vi står over for nå, er kanskje ikke å endre vanene våre, men å finne ut hva som egentlig funker – ikke bare hvilke ting som er innafor å kjøpe, men også hvilke tips som virkelig har noe for seg. Ofte er rådene så motstridende at det kan føles nær sagt umulig å vite hva du bør gjøre. Noen hevder at vi bør unngå all emballasje, mens andre mener plastinnpakket mat er best, fordi den holder seg lenger og vi unngår svinn. Mange kleskjeder lanserer egne «bærekraftige» kolleksjoner med klær av resirkulert plast, mens kritikerne påpeker at klærne fortsetter å avgi mikroplast, og at du derfor bare bør kjøpe klær laget av naturfibre – som bomull, for eksempel. Men bomullsproduksjon belaster miljøet på svært mange andre måter.

At det er så mange ulike miljøsaker å kjempe for, kompliserer bildet ytterligere. Noen ganger kan tiltak som virker bra for klimasaken, være med på å forverre andre miljøproblemer. Å rangere utfordringene føles håpløst når vi står i butikken og lurer på hva slags middagsmat som vil gi oss best samvittighet.

Å finne de gode svarene i mylderet av informasjon er vanskelig, men ikke umulig. For et år siden bestemte familien min og jeg oss for at vi ikke bare skulle tenke på miljøet og klimaet, vi skulle gjøre noe med det. Vi satte oss fore å finne ut hvilke miljøråd som er de aller beste – hva som funker, ikke bare i teorien, men også i praksis; hvordan vi bør bo, spise, handle, reise, kle oss og te oss for å senke klimagassutslippene våre og leve et litt mer miljøvennlig familieliv. Det ble et omfattende prosjekt, langt større enn jeg hadde sett for meg da vi gikk i gang med det. I forsøket på å få renere miljøsamvittighet har jeg møtt meg selv i døra mange ganger. Det er så mye jeg ikke har visst, så mye jeg ikke har tenkt på.

Heldigvis er det andre som har tenkt grundig. Jeg har snakket med mange av dem, og med deres hjelp har jeg funnet fram til løsninger – både på de nevnte dilemmaene over og på mange andre vi har støtt på underveis. Endelig kan jeg si – med hånda på hjertet – at hjemme hos oss er miljøsaken mer enn et litt ullent begrep vi bruker for å få barna til å gjøre som vi vil. Vi har faktisk blitt en grønnere familie, og jeg håper at denne boka kan gjøre det lettere for deg å bli litt grønnere også.

(artikkelen fortsetter)

Monner det?

Forrige gang jeg var skikkelig engasjert i miljøsaken, var jeg sju–åtte år gammel og medlem i Blekkulfs miljødetektiver. Sammen med søsteren min og et par venninner gikk jeg fra dør til dør i hjembygda mi og ba stakkarene som åpnet om å framvise resirkulert dopapir og vaskemiddel uten fosfat. Bruk hodet, vi har bare én klode, sang vi til dem som ikke klarte å innfri. Etterpå spanet vi på biler som gikk på tomgang utenfor nærbutikken, og la iltre beskjeder under vindusviskerne. Vi maste hull i hodet på de voksne om hull i ozonlaget og planla demonstrasjonstog mot franske atomprøvesprengninger i Stillehavet. Toget skulle gå fram og tilbake mellom grendeskolen og butikken, i ei bygd med drøyt 200 innbyggere. Alt monner, tenkte jeg – inntil realitetsorienteringen kom deisende.

Vi maste hull i hodet på de voksne om hull i ozonlaget og planla demonstrasjonstog mot franske atomprøvesprengninger i Stillehavet.

Noen voksne forklarte oss at den franske presidenten neppe abonnerte på lokalavisa i Vest-Telemark (som var vårt fremste håp om publisitet, såpass realistiske var vi). Vi hadde ikke Twitter, Facebook-grupper eller nettaviser. Dette var nesten 30 år før Greta Thunberg satte seg ned med plakaten sin, og mulighetene til å påvirke noe som helst virket bare så altfor små. De voksne får ordne opp, tenkte jeg.

Nå er jeg voksen, men jeg er fortsatt bare meg. Jeg er verken politiker eller leder av noe styrende organ. Hva kan jeg gjøre for å redde verden? Bør jeg gjøre noe for å redde verden? Hjelper det noe i det hele tatt?

Mye har endret seg siden jeg var sju. Én av tingene er at jeg faktisk har mulighet til å kontakte en av verdens ledende forskere på feltet og spørre. Hun befinner seg ikke langt unna heller. Karen O’Brien, oppvokst i USA, er professor i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo og har vært medforfatter på flere av FN rapportene om klimaendringer. Det er siste del av ordet klimaendringer som opptar henne aller mest: Hva skal til for å skape endringer, og hvem må bidra?

– Folk har mye mer makt enn de tror, sier O’Brien, straks jeg har kommet innenfor døra til kontoret hennes.

Hun er begeistret for den grønne omstillingen jeg har satt i gang på hjemmebane. Akkurat det er kanskje ikke så overraskende, men hun begrunner det vitenskapelig. Mitt nyvunne miljøengasjement har to positive sider, mener hun. Én ting er det jeg helt konkret kan gjøre for å minske miljøbelastningen til familien min, men vel så viktig er smitteeffekten det kan ha, spesielt når vi snakker med andre om det.

– Vi påvirker hverandre. Hva privatpersoner står for, er veldig viktig. Hvis én går først, kan andre følge etter, sier hun.

For å forklare viser hun fram en tegning av tre sirkler utenpå hverandre. Innerst er den praktiske sfære, deretter følger den politiske og ytterst den personlige sfære. For å komme til den innerste sirkelen, det vil si å få gjort noe i praksis, må vi passere den politiske sirkelen. Det er her vedtakene blir gjort. Men de som skal fatte dem, har en tendens til å glemme den personlige sirkelen, mener O’Brien. Den består av verdier, holdninger og verdensbilder, og det er der alt begynner.

– Både politikere og forskere har lett for å si at ok, da får vi vel bare endre folks verdier. Men ingen liker å bli fortalt at de må endre seg. Den nye klimaskepsisen bunner ofte i dette: Vi får beskjed om at vi må endre oss, selv om vi vet at problemene befinner seg på systemnivå.

Hun har et poeng, tenker jeg. Det er vanskelig å motivere seg for å kjøre tog når det er billigere og enklere å fly. Det samme kan sies om å reparere ei ødelagt jakke framfor å kjøpe ny. Og hvorfor skal jeg anstrenge meg for å ta miljøvennlige valg hjemme i stua, når mesteparten av de norske klimagassutslippene kom mer fra industrien og oljebransjen?

Svaret fra professoren er at vi står i dette sammen, og at vi må løse det sammen. Hun slår over til engelsk når hun blir ivrig, og det er hun nå. «Deep change!» sier hun. Dyp endring, det er det vi må hige etter. Det får vi ikke ved hjelp av pekefingre og pålegg, slikt har bare kortvarig effekt. Systemet, det er oss, derfor er virkelige resultater avhengig av frivillighet. Og det er her du og jeg kommer inn. Når vi snakker sammen og deler verdier og tankesett, enten det er med kolleger, familiemedlemmer eller naboer, så påvirker vi hverandre. Vi må spørre oss selv hvor vi kan skape den største endringen, mener O’Brien.

Selv starter jeg med å spørre en nabo. Torvald Tangeland er klatretrener for sønnen min, og vi har barn i samme klasse. Dessuten er han ekspert på bærekraftige forbrukervalg, som forskningsleder ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet.

– Du kan føle deg lite betydningsfull selv, men hvis vi summerer opp alle småtingene du kan gjøre, så har det stor effekt til sammen, sier han og viser til eksempler som kostholdsendringer og mindre bilkjøring.

– På kort sikt har det kanskje liten effekt. Men på lang sikt blir effekten stor. Mengden økologisk barnemat har for eksempel eksplodert fordi forbrukerne etterspør det. Politikerne er også veldig markedsorienterte. Hvis flertallet i befolkningen mener at det er viktig å drive markedet i mer bærekraftig retning, så er det lettere for myndighetene å ta slike valg, sier han.

I et moderne samfunn er vi forbrukere så godt som hele tida: Vi forbruker når vi handler i butikken, men også når vi spiser, reiser, trener og opplever ting. Forbruk er per definisjon miljøbelastende, ettersom alt som blir produsert, belaster miljø og klima. Det kan dreie seg om klimagassutslipp fra energi og transport, kjemikalier som forgifter naturen, utarming av matjord og vannforbruk i tørkeutsatte områder, forsøpling og avfallshåndtering. Industrien får ofte skylda for mange av disse miljøproblemene, men når vi kjøper og bruker produktene og tjenestene, blir det vårt ansvar også. Å leve uten å belaste miljøet i det hele tatt er nok umulig, men vi kan gjøre vårt til at belastningen blir så liten som mulig.

I et moderne samfunn er vi forbrukere så godt som hele tida.

Forskerne trekker ofte fram en liste med tre strategier når de skal forklare hvordan vi kan dreie forbruket i en mer miljøvennlig retning. Den første er den enkleste, mens den siste som regel betyr mest:

1. Å bytte ut ting. Det vil si at vi fortsetter som før, men erstatter et miljøfiendtlig produkt med noe som er litt bedre. Elbil i stedet for bensinbil er et vanlig eksempel her.
2. Å gjøre det på en annen måte. Kjøre kollektivt til jobben i stedet for å ta bilen.
3. Å kutte ned på forbruket, det vil si at vi reiser mindre. Kan du jobbe hjemmefra én dag i uka, sparer du mer energi enn om du kjører kollektivt. Dropper du sydenferien og blir hjemme i stedet, er det bedre enn å ta toget dit, selv om det er bedre å ta tog enn å fly.

Å tenke slik kan føles utmattende. På en måte er det fint å få bekreftet at vi har mulighet til å gjøre noe, at vi kan skape en forskjell, men på den annen side: Hvis alt vi gjør har betydning, hvor skal vi sette punktum? Kan vi i det hele tatt tillate oss noe på bekostning av kloden og miljøet, eller bør vi sitte helt stille i båten og bare gjøre minst mulig? Være minst mulig?

Her er samfunnsgeografen og forbruksforskeren heldigvis nokså enige: Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Karen O’Brien nevner et dilemma hun har til felles med mange klima forskere.

– Fordi jeg har jobbet med klima i 30 år, har jeg høyere karbonavtrykk enn de fleste. Jeg flyr rundt på konferanser. I det siste har jeg begynt å ta tog, men det var vanskelig da jeg var småbarnsmor, for det tok for mye tid. Jeg prøver i stedet å tenke på hvor jeg kan bidra mest. At jeg snakker med toppledere, kan ha stor verdi, sier hun og legger til at hun er bevisst på å utnytte tida godt og få plass til flere møter og foredrag når hun først har reist et sted.

– Vi må utfordre oss selv hele tida, men ikke legge alt på egne skuldre. Vi må huske på at ikke alle systemer er rigget for bærekraft, sier hun.

Torvald Tangeland er spesielt opptatt av dette siste. Som for brukere kan vi ikke få mer ansvar enn vi har mulighet til å ta. Både myndighetene og næringslivet har lett for å peke på oss forbrukere og si at vi må handle mer miljøvennlig. Men da tren ger vi valgmuligheter, og dem er det de som må gi oss. Samtidig er utfordringene vi står overfor såpass store at vi alle er nødt til å gjøre en viss innsats, mener han.

– FNs klimamål krever en radikal omstilling. Det vil fort opp leves som ganske ubehagelig, sier han.