Grenser er frihet

Thomas Robert Malthus skrev i 1798 An Essay on the Principle of Population. Det sentrale temaet i essayet er befolkningsvekst. Malthus mente at befolkningen kom til å stige geometrisk (1,2,4,8,16), mens matproduksjonen bare kom til å øke aritmetisk (1,2,3,4,5). Dermed ville befolkningen etter hvert bli så stor at den ikke kan mettes - og vi vil ende opp med en sultkatastrofe. I dag blir Malthus gjerne sett på som en dommedagsprofet, en som sa fra om at naturen har grenser som vi kommer til å stange mot. Noen mener han tok feil og at historien viste at teknologien reddet oss, mens andre mener at vi fortsatt stanger mot de samme grensene som Malthus beskrev, men nå i form av en mer sammensatt miljøkrise.

Den greske økonomen Giorgos Kallis' bok Limits: Why Malthus Was Wrong and Why Environmentalists Should Care (Stanford University Press, 2019) er et oppgjør med Malthus. Det Malthus beskrev var ikke grenser for vekst, det var ubegrensede behov. Hvis våre ønsker aldri kan tilfredsstilles vil det aldri bli nok – og ressursene strekker ikke til, samme hvor mye som finnes av dem.

Knapphet gir vekst

Basert på denne myten vil verden alltid være knapp – og løsningen på dette er evig vekst. Knapphet og vekst blir et radarpar, der den følte knappheten alltid skaper behov for mer vekst. Knapphet er også viktig for å generere vekst i befolkningens velstand: Hvis ikke de fattige forblir fattige, vil de automatisk begynne å få masse barn. Den begrensede kaken må fordeles på flere og alle ender opp med å bli både fattige og sultne. Hvis de fattige derimot holdes fattige vil de få færre barn og vil jobbe hardere for føden, slik at matproduksjonen holder tritt med befolkningsveksten. Ulikhet, fattigdom og sult er ifølge Malthus ikke bare uunngåelig, det er uunnværlig som en motor i vekstmaskinen.

Kallis mener at ideen om knapphet er fundamental for kapitalismen. Noe det finnes et overskudd av, f.eks. luft, kan ikke selges, eies eller profiteres på. For å vokse er kapitalismen derfor avhengig av å skape en oppfatning av knapphet i stadig flere områder av livene våre.

Begrensning er umoralsk

Malthus var prest og trodde på bibelverset: “Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!” – ikke “Slapp av og nyt av jordens frukter”. En befolkning som ikke vokser er ikke en glad befolkning, mente Malthus. Ethvert forsøk på prevensjon var unaturlig. I tillegg ville det være et svik mot oppfordringen om å legge jorden under oss. Dobbelt synd der altså. Ifølge Malthus sin lesning av Bibelen er jorden et begrenset sted, fordi Gud forlanger at vi mennesker skal søke evig ekspansjon. Malthus klarte ikke å se for seg en lykkelig verden der vi begrenser oss – mennesker kan ikke være lykkelige, ha det morsomt, ha sex og ha et godt liv uten å ha horder med unger. Dette er dessuten både umoralsk og unaturlig.

Malthus sin tolkning av gammeltestamentet hadde ikke vært noe problem dersom det ikke fikk enorme konsekvenser. Kallis viser hvordan dette menneske- og verdenssynet fikk gjennomsyre den kapitalistiske økonomien. Malthus sin virkelighetsoppfatning passet perfekt inn i den tidlige kapitalismen, der det man antok var Guds vilje smeltet sammen med fabrikkeiernes bunnlinje – en protestantisk arbeidsetikk der arbeiderne kunne jobbe knallhardt for å produsere det vi (ikke) trengte for å (ikke) tilfredsstille våre alltid ubegrensede og ekspanderende ønsker.

For å vokse er kapitalismen avhengig av å skape en oppfatning av knapphet i stadig flere områder av livene våre.

Den umettelige økonomien

Denne feilslutningen følger oss hele veien opp til i dag. En begrenset verden, der knappe ressurser aldri kan tilfredsstille vår umettelige sult på mer. Mer vekst, mer ting, mer ressurser, mer energi, flere ønsker og mer gjeld. Denne umetteligheten er grunnfjellet den kapitalistiske økonomien er bygd på. Det kan aldri bli nok, samme hvor mye vi har. Det blir ikke nok for Jeff Bezos, som ikke engang makter å avse en skikkelig lønn for sine ansatte. Det blir ikke nok for oljelandet Norge, som hele tiden må ekspandere vår produksjon for å slukke en alltid økende oljetørst og det blir ikke nok for oss norske forbrukere som alltid må ha enda en flytur eller en ny ting. Dette er ikke noe som nødvendigvis ligger i menneskets natur, det er økonomien som er avhengig av at vi aldri begrenser oss og stadig ønsker oss mer. Poenget med kapitalismen er ikke å tilfredsstille våre ønsker og behov, men å alltid lage nye slik at mer penger kan akkumuleres.

Kallis tar i boken et oppgjør med denne grenseløsheten. Han prøver å omdefinere grenser som noe vi trenger for å leve gode liv og mener at det er først når vi begynner å se på verden som “rikelig” og tilstrekkelig at vi kan begynne å begrense våre ønsker og sette andre grenser som gir oss frihet og rom for å leve gode liv.

Grenser henger sammen med intensjoner

Kallis forklarer hvordan grenser alltid henger sammen med en intensjon. Tyngdekraften er ikke nødvendigvis en grense. Den kan bli en grense dersom man skal hoppe fra en bygning til en annen og overleve, men den er ikke en grense dersom man tenker å ta selvmord. På samme måte er det ikke atmosfæren som setter en grense for hvor mye CO2 vi kan slippe ut. For atmosfæren sin del kan vi slippe ut så mye CO2 vi vil, men hvor mye vi slipper ut har påvirkning på hvor godt det er mulig å leve i framtida.

En av grunnene til at vi bør begrense oss, er at vi har blitt så ekstremt mektige. Vi har utviklet teknologi som kan bore mange hundre meter ned under havbunnen og pumpe karbon derfra og opp i atmosfæren. Vi kan lage atombomber som kan utslette oss selv, og mennesket flytter nå mer masse enn alle andre naturkrefter til sammen. Fordi vi har disse potensielt ødeleggende verktøyene, må vi begrense oss. Det vil alltid finnes mer olje, mer kull og mer gass så lenge vi fortsetter å utvikle teknologier som tillater oss å utvinne de på stadig nye måter. Det er nødvendig å stille spørsmål ved om dette er noe vi ønsker som samfunn, om dette er bra for oss på lang sikt. Hvis vi ønsker en levelig planet for de som kommer etter oss burde vi sette grenser for dette – hvis ikke kan vi bare fortsette.

Heteronomi – grenser vi påføres

Men et av hovedpoengene for Kallis er at det å sette grenser ikke bare er noe vi gjør for å overleve. Det blir å gjenta Malthus sitt budskap. I stedet for å argumentere med at vi går tom for ting og at ressursene er knappe bør vi heller argumentere for grenser på den måten Rachel Carson gjør i Silent Spring: Verden er et nydelig og mangfoldig sted og vi ødelegger det – det må vi slutte med. Vi bør sette grenser fordi det er bra for oss her og nå, fordi det vil gjøre oss friere og gi oss flere muligheter til å leve gode liv. I boken skiller Kallis mellom grenser som er påført oss av andre (autoriteter) og grenser vi velger oss selv. Den greske filosofien Cornelius Castoriadis kaller de grensene som settes av krefter utenfor oss for heteronomi.

Under kapitalismen er det økonomien som er denne autoriteten som bestemmer hva vi skal ønske oss og setter grenser for hva vi kan håpe på. Økonomien er grenseløs og den er også avhengig av at ingen andre kjenner eller setter disse grensene. Men denne grenseløsheten begrenser oss. Den leder oss til å jobbe hele livet for å få tak i ting vi ikke trenger, til å ta opp store lån som låser oss til en viss type livstil, lager hierarkier vi alltid ønsker å klatre høyere opp i, og gjennom reklame lager den stadig nye behov som gjør at vi alltid higer etter noe mer, som tilfeldigvis kan kjøpes for penger.

Vi internaliserer denne logikken, den former hvordan vi tenker og hvordan vi omgås andre, vi begynner å tenke at tid er penger og lar økonomien bestemme hva vi skal ønske oss og hvilke liv det er mulig å leve. Denne økonomiske logikken blir dermed en tvangstrøye.

Autonomi – grenser vi velger selv

Det som kan fri oss fra denne tvangstrøyen kaller Castoriadis autonomi, som kan oversettes til selvbegrensning. Selvbegrensning er friheten til å sette våre egne grenser, til å velge hva vi selv vil ønske. Autonomi er å stille spørsmålstegn ved grensene som settes av de ubegrensede behovene våre. Frihet er ikke nødvendigvis øyeblikkelig tilfredsstillelse av alle våre ønsker og behov, men også å bevisst kunne velge hvilke ønsker (og grenser) vi vil befri oss fra. Frihet er å kunne frigjøre tid til å gjøre mer av det vi har lyst til og det som gir oss mening istedenfor å jobbe mer for å kjøpe mer. Å frigjøre energi til å utvikle oss selv på nye områder og lete etter andre former for vekst. Å kunne ta oss tid til å ta vare på oss selv, på de rundt oss og miljøet vi er en del av. Og for å komme dit er vi nødt til å frigjøre oss fra de grensene som økonomien pålegger oss.

Sosiale grenser for vekst

Men det finnes også ekte knapphet her i verden, ikke bare den opplevde knappheten som vi privilegerte her i Vesten kan bale med. Det finnes mennesker som ikke har nok å spise, som lever godt under fattigdomsgrensen. Ofte er økonomiens grenseløshet mye av grunnen til at disse menneskene har det så vondt, gjennom utnytting, plyndring, kolonisering og ødeleggelse av deres livsgrunnlag for å akkumulere stadig mer penger til de aller rikeste. Dette er ikke et argument for å bake kaka større, når vi vet hvilke konsekvenser dette har, hvem som tjener på det og hvem det rammer hardest. Det er et argument for oss for å sette grenser. For å dele på ressursene, som i praksis er uendelige så lenge ingen krever mer enn de trenger.

Personlige handlinger er nødvendig for å vise at vi vil noe – og for å demonstrere at det går an å få til en forandring, og dette er nødvendig for å bygge en bevegelse mot en bedre verden. Men Kallis er også klar på at en forandring på det personlige plan – selv om det er bra for oss, for de som kommer etter oss og for verdens fattige – aldri vil være nok. Vi trenger er en kultur for å sette grenser. Vi trenger institusjoner som gjør det mulig for oss, vestlige privilegerte, å leve med nok. Grenser er sosiale konstruksjoner. De er noe vi bestemmer oss for som samfunn. Vi har satt grenser for hvor fort man kan kjøre, en grense for hvor man kan røyke og hvor mye alkohol vi kan drikke før vi skal kjøre bil. En grense er noe vi som samfunn blir enige om – og om grensene virker fornuftige, vil de aller fleste også internalisere og godta dem. Men for at dette skal skje, må de også oppfattes som rettferdige. Det er ingen som gir opp charterturen sin om himmelen er full av privatjetter.

Utopiske grenser?

Det finnes mange måter å redusere grenseløsheten på – som gjør det enklere å gjøre dette til et kollektivt prosjekt. Kallis nevner radikale, politiske forslag som borgerlønn, en grense for maksimal inntekt, høy skattlegging av formue, inntekt og arv for de aller rikeste, en kontroll på hvor mye penger banker kan låne ut, reduksjon av arbeidstid og grenser for pengebruk i lobbyisme, reklameindustri og valgkamp. Dette vil bremse veksten av økonomien og dermed også presset på oss selv og miljøet rundt oss.

En av innvendingene mot Limits er at disse forslagene i seg selv er så radikale, sett opp mot det politiske og økonomiske systemet vi har i dag, at det vil kreve en revolusjon bare for å innføre de nødvendige institusjonene. Det er selvfølgelig et gyldig argument, men som Kallis skriver så kan man ikke vurdere sannheten eller verdien av en påstand eller et forslag på bakgrunn av om den er politisk korrekt eller realistisk. En politisk forandring er alltid et resultat av en vilje. Det er for eksempel mye av privatiserings- og skattepolitikken som føres i dag som ville vært helt utenkelig på 60-70-tallet. At disse forslagene, som ville gagnet folk flest, virker utopiske sier også noe om hvor vanskelig posisjonen vi har satt oss i, er. Vi kan i hvert fall aldri vite om noe fungerer hvis vi ikke prøver. Særlig viktig blir dette når vi i dag ser at det ikke er noe alternativ å fortsette som før.

Men denne boken er ikke først og fremst en bok med konkrete forslag. For de som vil ha konkrete forslag til hvordan samfunnet kan utvikles uten økonomisk vekst som mål vil jeg heller anbefale Kallis sin nyeste bok, The Case for Degrowth, eller noen av de andre bøkene som har kommet om motvekst i år som f.eks. Degrowth in Movement(s), eller Less is More.

Det Limits i stedet prøver på er å forandre hvordan vi tenker om grenser. Den er et forsvar for grenser. Et forsøk på å ta tilbake grenser som noe positivt, som noe vi trenger for å utvikle oss, ikke som noe som begrenser oss. Å omdefinere grenser til ikke bare være noe vi trenger, men noe vi bør strebe etter. Boken stiller spørsmålstegn rundt begrensningene samfunnet legger på oss og forsøker å trekke opp disse grensene på nytt – og flytte de nærmere det som gjør livet verdt å leve og det som kan skape en verden vi ønsker å leve i.