Gjeldsbobla sprekker snart

Koronakrisen har ført til en bråstopp i økonomisk aktivitet med medfølgende resesjon. En økonomisk nedtur er normalt under slike omstendigheter, men allikevel virker det som om mange er redd for en økonomisk kollaps. For eksempel skriver Chr. Anton Smedshaug i Aftenposten 19. mars at dersom koronakrisen varer lenge nok, vil dagens sentralbankdrevne planøkonomi spille fallitt. Hva er annerledes denne gangen?

En gjeldsbasert økonomi er skjør og ustabil

I dag er sparingen lav og stort sett alle eiendeler er gjeldsbasert - obligasjoner er gjeld, selskaper (aksjer) er gjeldstynget, og eiendom blir kjøpt med kreditt. Til og med pengene dine i banken er gjeld som banken skylder deg. En persons gjeld er en annen persons eiendel, heter det. Krymper gjelden faller også prisen på alle eiendeler og korthuset faller sammen. Dine forfedre sparte mye i en valuta som beholdt sin kjøpekraft over tid. Et spesielt eksempel er prisen på en flaske med cola som i USA kostet det samme, fem cent, fra 1886 til 1959. Gjelden var lav og eiendeler ble kjøpt med oppsparte midler. Kom det kriser kunne man leve av sparebøssa. En slik økonomi var robust. I dag sier bankene at man bør spare i fond. Vi blir lurt til å tro at investering er det samme som sparing, men poenget med sparing er å sikre seg mot usikre perioder, ikke å tjene penger.

For når alle sparepengene er investert, faller gjerne prisen med 30 % akkurat i en periode hvor man har akutt behov for penger.

Men hva skal vi gjøre når renta på sparekontoen er 0,75 %, inflasjonen er 2%, og «fondssparing» gir en markedsført avkastning på over 10 %? Vanlige folk som egentlig ikke liker å ta risiko blir tvunget til å investere. Når hele samfunnet favoriserer en økt risikoprofil ved å insentivere investering i gjeldsbaserte eiendeler, til fordel for å ha en god buffer på konto, gjør det hele systemet svært sårbart. For når alle sparepengene er investert, faller gjerne prisen med 30 % akkurat i en periode hvor man har akutt behov for penger.

Sentralbankens tradisjonelle verktøykasse er snart tom

Veien som økonomien tok etter 70-tallet er nå i ferd med å ta slutt. Tidligere i Pan har jeg skrevet om hva som er grunnen til at forbruket og gjeldsnivået har fått vokse fritt de siste 50 åra. Grunnen til at økonomien fremstår som stabil er at sentralbanker og myndigheter har blåst gjeldsbobla enda større hver gang kreditten har begynt å krympe. Markedet har forsøkt å korrigere gjeldsnivået til et bærekraftig nivå mange ganger, som under dotcomkrisen, asiakrisen og finanskrisen, men hver gang har sentralbankene gjort lån billigere og myndighetene har økt underskuddet.

Sentralbanken gjør lån billigere ved å sette ned styringsrenta, som er sentralbankens viktigste virkemiddel for å styre økonomisk utvikling. Styringsrenta påvirker hvilke rentenivå resten av banksystemet tilbyr på innskudd og utlån til sine kunder. Etter hver krise har renta blitt litt lavere enn den var, og til slutt falt renta til nær null etter finanskrisen. Men under finanskrisen var ikke dette nok til å redde økonomien. Så hvordan kunne sentralbanken nå stimulere ytterligere? Sentralbanker begynte med såkalte kvantitative lettelser – eller QE (for quantitative easing) på kort – som betyr at de sprøyter penger inn i banksystemet og finansmarkedet. Dette øker bankenes likviditet og evne til å gi ut lån, samtidig som prisen på eiendeler i finansmarkedet stiger.

I dag er det svært mange land som har negative renter. Det betyr at tilbudet av kreditt er større enn etterspørselen, som signaliserer at det ikke finnes flere eiendeler i verden som kan brukes som egenkapital for mer lånetaking. Derfor har kvantitative lettelser blitt et nødvendig tiltak som blir flittig brukt for å øke prisen på eiendeler. For når prisen på eiendeler øker, øker formuen og dermed folks evne til å ta opp enda mer lån. Slik har man holdt liv i gjeldsøkonomien de siste ti årene.

Det finnes ikke flere eiendeler i verden som kan brukes som egenkapital for mer lånetaking.

Men effekten av kvantitative lettelser har begynt å dabbe av. Når f.eks. den amerikanske sentralbanken har annonsert nye runder med QE, responderer børsen vanligvis med et umiddelbart byks. Under koronakrisen så man for første gang at børsen responderte med et nytt fall.

Statsbudsjetter har fortsatt plass til mer gjeld

Hvordan skal bobla fortsette å vokse nå som sentralbanken har begynt å miste styringskontroll? Myndighetene må ta over med aggressiv finanspolitikk hvor økonomien stimuleres gjennom stadig større statsunderskudd. Samtidig må sentralbankene fortsette å kjøpe statsobligasjoner for harde livet (bedrive QE), slik at de opprettholder den kunstige etterspørselen og indirekte finansierer statsunderskudd med trykte penger.

For at økonomien skal stimuleres må altså kreditt injiseres rett inn i hjertet på realøkonomien.

Hva skjer når økonomien stabiliseres etter koronakrisen – hvordan skal bobla fortsette å vokse da? Siden alle verdens eiendeler er «gjeldsifisert» til maksimalt nivå, må stater fortsette å drive stimuli ved å øke statsunderskuddet ytterligere. Jeg tror vi vil se mer og mer bruk av “helikopterpenger” og borgerlønn, hvor staten gir penger direkte til befolkningen, slik de nå gjør i bl.a. Hongkong og USA. Dette skjer ikke fordi regjeringer er inspirert av De Grønnes partiprogram, men fordi de ser at systemet krever det, for å opprettholde trykket i kredittbobla. For at økonomien skal stimuleres må altså kreditt injiseres rett inn i hjertet på realøkonomien, fordi alt annet ikke lenger gir nok stimulans.

På dette tidspunktet vil økonomien være superskjør, hvor de minste bevegelser vil kunne føre til total kollaps og depresjon, enten ved stupende priser (deflasjon) eller ved raskt stigende priser (hyperinflasjon). Grunnen til at utfallet fort kan bli hyperinflasjon er at bremsen til sentralbanken, styringsrenta, har gått føyken. På samme måte som man stimulerer økonomien ved å redusere renta, bremser man en overopphetet økonomi ved å skru styringsrenta opp. På 70-tallet slet flere land med for høy inflasjon og arbeidsledighet, deriblant USA. For å stoppe inflasjonen satte til slutt sentralbanken styringsrenta til 20 %! Den muligheten har man ikke lenger, da en større økning i renta vil få korthuset til å ramle sammen. Derfor vil inflasjonen fort løpe løpsk, spesielt hvis myndigheter fortsetter å stimulere realøkonomien.

Vår skjøre og grådige økonomi er en konsekvens av en sentralbankdrevet planøkonomi

I dag er den gjengse oppfatningen blant økonomer at det å holde for mye cash er negativt. Det røper at det underliggende målet er å få BNP til å vokse hvert år. Økonomien er altså ikke til for å tilfredstille ulike preferanser, men vi er til for at økonomien skal vokse.

Gjennom negative realrenter tvinger sentralbanken folk til å være sjenerøse med pengebruken sin. Men hvis man tvinger andre til å gjøre noe fører det ofte til paradoksale konsekvenser. Tving noen til å stole på deg, og du sår tvil. Hvis folk ønsker å låne bort pengene sine til null eller negativ rente betyr det at de er sjenerøse og barmhjertige. Men når det å låne bort blir påtvunget samfunnet fører det til det motsatte; grådighet og økt fokus på sparing, hvor sparing er ensbetydende med investering. Er det rart at økonomien kollapser etter noen ukers nedetid når alle har gjeld og ingen har noe særlig med cash? Null i rente, økt risiko og økende forbruk er ikke et uttrykk for at folk har endret sine preferanser, men er resultatet av en sentraldrevet planøkonomi som nå er ute av kontroll.

Et økonomisk paradigmeskifte kommer enten man vil eller ikke

Hva skjer når direkte stimulering av økonomiets hjerte ikke lenger gir en tilfredstillende økonomisk rus? Når gjeldsbobla sprekker, er mitt håp at den nye økonomien baseres på en penge som ikke kan manipuleres, og som gjør at økonomien ikke lenger er avhengig av vekst i gjeldsdrevet forbruk. Når bobla sprekker er umulig å si. Det kan skje i år eller om fem år. Det som er sikkert er at de med styrende makt vil gjøre alt de kan for å holde det gående så lenge som mulig, noe som er fullt forståelig siden alternativet er økonomisk depresjon. Det viktigste er at flere forstår hvordan økonomien faktisk fungerer, slik at vi kan begynne å kreve og adoptere et bærekraftig og mer rettferdig system.