Før vinden sletter våre spor

Samiske folk har alltid levd i pakt med naturen og dens sirkler; årstidene, været, dyrene og plantene er alle med i deres holistiske levesett. Kunnskapen sitter ikke bare i hodet, men i hendene, hjertet, tungen og øyemålet. Hele dyret brukes. Planten likedan. Det høstes varsomt. Man tar det man trenger, ikke mer. Ressursene skal ivaretas og opprettholdes for kommende generasjoner. Filosofien bugner av respekt og bærekraft, men harmonerer dårlig med markedskreftenes irrasjonelle jag etter vekst, og jordbrukspolitikkens volumtankegang.

Tilbakeslagene truer alle

De fleste av verdens urfolk, og mange av jordens fattige, er fortsatt avhengige av mat de selv høster, og tradisjonell medisin hentet fra naturen. Deres matsystemer og livsvilkår er uløselig knyttet til miljøets generelle helse. Når bulldosere, bore- og gravemaskiner med logoer tilknyttet milliardkontrakter toger innover skjøre økosystemer i alle deler av verden, ser urfolk ikke bare hjemmene sine, men selve livsgrunnlaget sitt bli jevnet med jorden. Og det er urfolket selv som smertelig får erfare at penger ikke kan spises.

Samtidig som mange av oss stemmer i, forsøker å etterleve og bidra til å spre dette enkle budskapet, blir jordas biologiske mangfold tuklet med, økosystemer utslettet, og arter forsvinner i rasende fart. Tilbakeslag for miljøet, kombinert med økonomiske, politiske, kulturelle og sosiale faktorer, truer ikke bare tilværelsen for urfolk – men for oss alle. Her hjemme viste den nylig utarbeidede Naturindeksen fra Norsk institutt for naturforskning (Nina) at hovedøkosystemene i Norge er sterkt påvirket av menneskelig aktivitet.

Patent på naturen

Den raske tiden, med den raske maten, har fjernet oss fra den ordentlige mettheten– både den sjelelige og den legemlige, og kanskje iblant gjort oss sykere, skriver Anita Ponga i boken Biebmu ja Dálkkas – Föda och medisin: – from Sápmi. Resultatet er en hvileløs hunger, avskåret fra signalene kroppen forsøker å gi oss.

Da den kloke kona Anna Kammen lå for døden, beordret hun at alle hennes manuskripter og oppskrifter skulle tilintetgjøres. Den urtekyndige kvinnen fra Trøndelag behandlet skader, sår, fysisk og psykisk sykdom ved hjelp av planter, urter og sunt kosthold, men det finnes få spor etter henne i dag. Arven gikk opp i røyk. Og det er faktisk ikke så uvanlig at de med kjennskap til naturen, urtene og vekstenes medisinske egenskaper, ønsker å holde det for seg selv; Kammen ble tiltalt for kvakksalveri, og mange før henne brent på bålet.

Når vi i dag ser at multinasjonale selskaper forsøker å ta patent på urte- og medisinveksters DNA – såkalt biologisk piratvirksomhet – får vi en ny innfallsvinkel til tematikken. Gjennom biopiracy blir urfolk som til alle tider har dyrket eller livnært seg på disse vekstene regelrett frastjålet sin kunnskap. Det er lett å trekke paralleller til selskaper som gjennom å ta eierskap til såfrø, nekter bønder å rå over egne avlinger – med mindre de betaler dyrt for det som før var deres.

Beklag, og fortsett som før?

Samer har i århundrer blitt utsatt for fornorskningsprosesser som har undertrykket deres levesett, næringsveier, kultur og språk. I dag har Norge undertegnet ILOs konvensjon som beskytter urfolk, og som skal sikre samenes rettigheter. Fornorsknings- og assimileringspolitikken har i nyere tid blitt beklaget fra myndighetshold, men samene opplever fortsatt at deres autonomi og tradisjonelle levesett trues.

Det er lett å trekke paralleller til selskaper som gjennom å ta eierskap til såfrø, nekter bønder å rå over egne avlinger

Sørsamer på Fosen i Trøndelag ble nylig tilkjent 90 millioner kroner i forbindelse med vindkraftutbygging. Det er kanskje mange penger, men i realiteten en fattig trøst for reindriftseierne, som må endre de eldgamle samiske tradisjonene for reindrift: Reinen skal og har alltid beitet fritt. Grunnlaget for erstatningssummen lå i at retten nå anså vinterbeitet som tapt for all fremtid. Som om ikke det var nok går staten nå inn i ankesaken – på vindkraftens side. Samene opplever den statlige innblandingen som et bakholdsangrep. – Vi sto allerede aleine mot mektige grupper som Statkraft og storkapitalen i Crédit Suisse. Nå får de Regjeringsadvokaten på laget. Du føler deg utrolig liten, sa reindriftseier Leif Arne Jåma til Klassekampen. Han mener saken viser at regjeringens mange oppgjør med historiske overgrep mot samene er tomme ord.

Vi journalister kjenner da også til grepet som samfunnstoppene lærer seg når de går på mediekurs. Og det er nettopp unnskyldningen. Trikset dras opp av hatten, som en hvit kanin, applaudert og beundret av tilskuerne, gang på gang – fordi det ja, beklageligvis, fungerer. Men når stormen har lagt seg, blitzlampene slukket, og alle fornøyd har sagt seg enige i at det å beklage var det eneste rette. Vel, da kan både politikere og industriselskaper stort sett fortsette som før.

Fra reinlav til kraftfôr

Et tiårig forskningsprosjekt gjort på rein i Raggovidda vindpark i Finnmark, viser at dyra bruker områdene det er bygget vindmøller betydelig mindre enn før. Dyrene virker også å mislike selve synet av vindmøllene; simlene velger å føde kalvene sine i områder turbinene ikke er synlige. Også trekkmønstrene endres. Dyra trekker sørover tidligere, istedenfor å holde seg på vinterbeitet. Reineierne har måttet sette inn flere ressurser til daglig tilsyn og drift.

Også klimaendringene påvirker reinen. Vekslende vær gjør at snøen fryser til is, og dyrene kommer ikke til reinlaven. Konsekvensen kan bli import av kraftfôr, der man før har vært sjølberget. Hørte jeg noen nevne soya fra Brasil? Når området for vinterbeite blir til vindmøllepark, trekkmønstre forandres og klimaendringenes vekslende vær gjør reindriften uforutsigbar, da spøker det ikke bare for inntektene til næringen. Det spøker for hele den sørsamiske kulturen, som allerede er en minoritet blant samiske folk.

Sitter på nøkkelen

Havis som smelter, reduksjon av permafrost, endring i rovdyrs vandringsveier, skogbranner og irreversible forandringer i fauna og flora er andre utfordringer som med økende hurtighet påvirker ikke bare urfolk, men mennesker over hele verden. Samtidig kan nøkkelen til å beskytte habitater, reparere noen av skadene og tilpasse seg skiftende forhold nettopp ligge hos samer og andre folk som i årtusener har levd på naturens nåde.

Men da må den tause kunnskapen få en stemme.

Et viktig premiss for å opprettholde urfolks miljø, språk, mattradisjoner og kulturelle integritet, er koblingen mellom folkene og deres territorier, både på land og vann. Lokalsamfunn og fiskerbønder blør når fiskerettigheter samles på få rederhender og fisken sendes til Kina fremfor til norske havner. Den sjøsamiske kulturen, basert på sesongfiske og småbåter, er avhengig av fiskenæringen for å overleve, på samme måte som den innlandske samiske kulturen er avhengig av reindriften. Og når samiske boplasser og beiteområder trues av kraftutbygging, veier, vindmøller og hyttebyer – da er risikoen stor for at reindriftseiere og utmarksbønder avvikler driften. Utmarksbonden, som gjerne kombinerer variert småbruksdrift med sanking, høsting og jakt, sliter når jordbrukspolitikken stimulerer til standardisering og økte volum. For om du har et bruk i Alta og må hente kraftfôr fra den andre siden av kloden for at husdyrene skal gi nok penger i kassa, snakker vi egentlig om lokal produksjon i det hele tatt?

Den sjøsamiske kulturen, basert på sesongfiske og småbåter, er avhengig av fiskenæringen for å overleve

Siste skanse

På samme måte som for bonden som dyrker jorda, følger den samiske kulturen for å jakte, fiske og sanke, naturens sirkler og årstidenes variasjoner. Og på samme måte som vi bør heve stemmen mot nedbygging av matjord, bør vi rope varsku når samenes virksomhet, som i mange tilfeller er siste skanse mot større inngrep i uberørte områder, trues.

Vi trenger en landbruks- og arealforvaltningspolitikk som reflekterer dette. Det ville være et paradoks om samene, som i generasjoner har levd med respekt for og høstet varsomt av naturen, skal være de som betaler prisen for klimapolitikken. En ekte, grønn politikk er den som fremmer skånsom og bærekraftig bruk av både matjord, utmark og hav.

Urfolks matsystemer spiller en nøkkelrolle i å opprettholde både kultur, språk, arv og identitet. Om kunnskapen samiske folk sitter på skulle gå tapt, mister ikke Norge bare førstehåndsinformasjon om bærekraft, biologisk mangfold, matsikkerhet og selvforsyning, vi mister en bit av oss selv.

Denne kronikken er en bearbeidet versjon av lederartikkelen i magasinet Ren Mats neste vinterutgave.