Fysiske lover gjelder for økonomien

Verdensøkonomien er i ferd med å lammes av forsøkene på å bekjempe en pandemi, forårsaket av utbruddet av koronaviruset Covid-19 i Kina. En viktig del av krisehåndteringen også i Norge er forsikringer fra politisk hold om at vi snart er tilbake i en normaltilstand.

En ny normalitet?

Dette bunner delvis i enkel krisepsykologi: tilbakeslag og kriser takles lettere hvis vi er overbevist om at det dreier seg om midlertidige fenomener. Kommunikasjon av pessimisme blir lett en selvoppfyllende profeti. Men de optimistiske forsikringene om at økonomien vil ta seg opp igjen så snart epidemien er bekjempet, hviler også på en overbevisning om at økonomien er styrt av politisk makt og vilje, ikke av fysiske lover.

Økonomisk vekst antas å være et resultat av et samspill mellom naturressurser, arbeid og kapital. Mens arbeid og kapital kan flyttes, byttes, erstattes og utvikles, tenkes naturressursene derimot som noe fast [i], og dermed som noe som ikke kan forstyrre modellberegninger og perspektivmeldinger.

Å ta natur- og energiressurser for gitt er imidlertid absurd, fordi de uttømmes og overbelastes.

Til denne innvendingen kontrer representanter for den økonomiske mainstream-fornuften med at når ressurser uttømmes og blir vanskeligere å utvinne, vil prisene stige. Dermed vil alternative ressurser kunne fremskaffes, basert på ny kunnskap og teknologi. Haken er imidlertid at prisene like gjerne vil kunne falle, fordi ikke bare tilbudssiden, men også etterspørselssiden påvirkes. Når ressurser blir dyrere å utvinne, vokser de sosiale forskjellene og mange får dårligere råd.

Økonomien som et fysisk system

Fysikken setter grenser for økonomisk vekst. At politikere av de fleste avskygninger mangler denne innsikten skyldes ifølge den australske økonomen Steve Keen – og her har han et interessant idéhistorisk poeng – at begge de klassiske politiske økonomene Adam Smith og Karl Marx utformet sine arbeidsverditeorier før termodynamikken ble endelig utformet som den gren av fysikken som også studerer irreversible prosesser og åpne systemer som ikke er i mekanisk og kjemisk likevekt.

Arbeidsverditeorien til både Smith og Marx neglisjerer at det bare er mulig å produsere merverdi ved å utnytte den energien naturen, fritt og gratis, stiller til rådighet. Økonomien kan bare vokse ved å hente fri energi fra et åpent system og dumpe avfall og utslipp tilbake til miljøet.

Det som mangler i den politiske økonomien er en forståelse av at økonomien er et dissipativt system. Det vil si at den opererer utenfor likevekt, i et miljø som systemet utveksler energi og stoff med.

Eksempler på dissipative strukturer er oss selv, andre mennesker og dyr, maurtuer, og naturlige fenomener som orkaner og skogbranner. Men også økonomier og sivilisasjoner er dissipative strukturer. Det mest karakteristiske kjennetegnet ved slike strukturer er deres kompleksitet og høye grad av orden.

Dette er et merkelig fenomen fordi det tilsynelatende strider mot fysikkens lover, særlig den andre loven i termodynamikken. Den sier at i et lukket system øker alltid entropien – at orden aldri oppstår av uorden. Du kan knuse glasset eller brenne veden, ikke reversere prosessene. I et dissipativt system, derimot, oppstår orden spontant. Dette skyldes at energien som strømmer gjennom dissipative strukturer adlyder fysiske og kjemiske lover.

Dissipative strukturer er ikke statiske og de går aldri bakover. Den samme prosessen som skaper en dissipativ struktur, forsetter så lenge det strømmer energi som vedlikeholder og bygger ny kompleksitet.

Komplekse systemer er imidlertid sårbare for selv små svingninger i energistrømmene. Desto mer komplekst systemet er, desto mer omfattende er miljøet som påvirker det, og desto flere typer kriser kan oppstå. Og i komplekse strukturer kan lokale kriser raskt forplante seg til hele systemet og slå det ut.

Dissipative strukturer trenger en kontinuerlig tilførsel av energi fra miljøet for å opprettholde kapasiteten til å utføre «arbeid», dvs. omdanne stoff til noe som kan konsumeres. Det er denne kontinuerlige strømmen av energi som leder til en selvorganisering eller en spontan orden, slik at systemet kan fungere i en ikke-likevektstilstand. Dissipative systemer har imidlertid et smalt vindu for levedyktighet [ii].

Hvis kompleksiteten og graden av orden vokser, reduseres graden av robusthet. Veksten øker sårbarheten og faren for sammenbrudd. I en skog inntreffer dette kritiske punktet når trærne blir så høye at de tar sollys vekk fra underskogen og brannfaren øker i tørre busker og kratt.

I en økonomi inntreffer denne fasen av «selvregulerende kritikalitet» [iii] når utvinningen av energiressurser krever så kompliserte systemer og tunge investeringer at en for liten del av verdiskapingen tilfaller massen av vanlige lønnsarbeidere, som ikke lenger har råd til å øke sin etterspørsel etter energiintensive varer og tjenester.

Antropologen Joseph Tainter peker på det samme fenomenet i boken The Collapse of Complex Societies: For å kompensere for at investeringene i ressurs- og energiutvinning har avtakende avkasting, må det utvikles stadig mer komplekse strukturer – ikke minst teknologiske og finansielle. De samme prosessene som tvinger samfunn til å bli mer komplekse for å løse energi- og ressursproblemer, er samtidig sosiale oppløsningsprosesser kjennetegnet av økt ulikhet og svinnende tillit.

Økt kompleksitet

Prosessene mot økt kompleksitet startet da verdensøkonomien fra og med 1970-tallet mistet billig og lett utvinnbar konvensjonell olje. Da måtte USA starte oljeboringer i det ugjestmilde Alaska, og også oljeutvinning i Nordsjøen ble lønnsom med en høyere oljepris.

Befolkningsvekst og økt forbruk la også press på andre naturressurser som mat og vann, metaller og mineraler. For å bøte på ressursuttømmingen trengtes det avsaltingsanlegg, grunnvannsboring, dypere miner og irrigasjon av mer jordbruksareal.

Uttømmingen av energi- og naturressursene gjorde at mer avansert teknologi ble tatt i bruk, noe som krevde mer hierarkisk organisering for å lede, styre og holde kontroll. Ufaglært arbeidskraft ble automatisert bort, og bruken av ulike fagfolk og spesialister økte. Økt gjeld var nødvendig for å finansiere nye investeringer. Flere statlige reguleringer og tilsyn kom på plass som svar på høyere nivåer av forurensninger og klimagassutslipp.

Og bedriftene ble mer internasjonale, eller ble del av multinasjonale konsern. Land som var storforbrukere av olje, som Japan og USA, ble forlatt. Bedriftene opprettet isteden produksjonsavdelinger i Kina og andre lavkostland. Her fantes billig kull og hydroelektrisitet, lønningene var lavere og miljølovgivningen mindre streng.

Helt i toppen av denne komplekse pyramiden finner vi i dag forsøkene på å integrere vindmøller og solcellepaneler i strømnettet og utviklingen av teknologier for karbonfangst og -lagring.

Denne komplekse pyramiden står i fare for å bryte sammen fordi det oppstår for store ulikheter i lønninger og formuer. Lønnsforskjellene springer ut av behovet for mer høyt utdannet arbeidskraft med spesialkompetanse. Formuesforskjellene vokser når ulike apparater og instrumenter blir viktigere enn menneskelig arbeidskraft, slik at store kapitalinntekter tilfaller eierne av produksjonsmidlene.

For lave priser for produsentene

Resultatet er ikke bare økt ulikhet og sosiale spenninger. Når det ikke skapes nok av godt betalte vanlige jobber, som indirekte kan holde etterspørselen etter energiressurser oppe, blir resultatet lave priser på både kull, olje og gass og andre viktige råstoffer.

Lave råstoffpriser siden den globale finanskrisen i 2008 skaper problemer for både oljeproduserende land i Midtøsten og store kobberprodusenter som Chile. Myndighetene får ikke inn nok skatteinntekter til å subsidiere basisvarer og finansiere velferdsprogrammer. Lave råvarepriser er derfor en medvirkende årsak til sosial uro flere steder.

For å øke folks kjøpekraft og redde energiprodusenter fra ruin trengs det derfor mer gjeld, ja en stadig voksende gjeld, men til lave renter, slik at gjelden ikke for raskt blir umulig å betjene.

Desto mer lånegjeld husholdninger, selskaper og regjeringer kan oppta, desto høyere kan prisene på olje og andre energiprodukter stige. Selv med lave renter og stigende gjeld har imidlertid toppnoteringene for en sterkt fluktuerende oljepris blitt stadig lavere.

På slutten av fossilalderen kan vi oppleve at markedene flyter over av olje og andre uunnværlige råstoffer som for få har råd til å kjøpe. Utfallet vil være et ikke tilsiktet resultat av en utvikling mot økt kompleksitet og ulikhet, som gjør at vanlige lønnstakere ikke har råd til å øke sin etterspørsel etter hus, biler og andre forbruksgoder produsert med økte energikostnader – med mindre de setter seg i gjeld.

Flaggermuseffekten

En gang mot slutten av 2019 i Hubei-provinsen i Kina flakset en flaggermus med vingene for siste gang og ble kilden til koronaviruset Covid-19. Om bare noen måneder kan kombinasjonen av viruskrise og priskrig komme til å knekke oljemarkedet i to, ifølge oljeanalytiker Anders Holte i Kepler Cheuvreux (Aftenposten 31.03.20). En vesentlig årsak er etterspørselssjokket som følge av en statlig forordnet nedstengning av økonomien for å bremse smittespredningen.

Etterkrigstidens stater er bundet av en samfunnskontrakt som i en nødssituasjon tvinger dem til å handle på grunnlag av en nødssituasjonsetikk [iv]. Politikerne må for all del unngå at det skapes et inntrykk av at de ikke har gjort nok for å beskytte befolkingen mot sykdom og død. Det er derfor selve samfunnskontrakten, og ikke bare den humanistiske impulsen i helsefaglige miljøer om å stenge ned store deler av økonomien for å skjerme de mest sårbare blant oss, som virker som en katalysator for de prosessene som driver verdensøkonomien mot stupet.

De inngripende tiltakene mot virusepidemien har gjort det nødvendig med nasjonale krisepakker til både bedrifter og lønnstakere for å tilføre likviditet i form av kreditt og kontanter.

Planer om å innføre en universell borgerlønn ligger sannsynligvis klare for ytterligere å stimulere den samlede etterspørselen. For å få kraftig nok effekt bør imidlertid hard valuta også gis til de mange millioner fattige i land som Bangladesh, Nigeria og Pakistan.

Programmer for en grønn ny deal vil også øke etterspørselen etter fossil energi og viktige råstoffer, fordi installasjoner og batterier til fornybar energi spiser naturen til frokost i sin materialsult [v].

Alt er nødvendig for å forhindre at vi ender i en situasjon som vil ligne på Babylons fall, slik det er skildret i Johannes Åpenbaring:

«Kjøpmennene på jorden skal også gråte og sørge over henne fordi ingen kjøper varene deres lenger: skipslaster av gull og sølv og edelstener og perler, av fint lin og purpur og silke og skarlagen, all slags velluktende tre, alle slags gjenstander av elfenben og kostbart treslag og kobber og jern og marmor, kanel og krydderier og røkelse og salveolje og virak, vin og olje, og fint mel og hvete, storfe og sauer, hester og vogner og slaver, levende mennesker.»

Kunnskap og teknologi gjør oss ikke immune mot kollaps

I dette essayet har jeg betraktet verdensøkonomien som et dissipativt system eller en superorganisme, som er avhengig av energistrømmer for å vokse.

Politikere og næringslivsledere vil bruke den teknologien og kunnskapen som systemets kompleksitet stiller til rådighet for å løse ressursproblemer og bekjempe pandemier. I dette forsøket vil systemet kunne kollapse, fordi voksende lønnsforskjeller fører til at prisene for olje, kull og gass blir for lave for produsentene. Det samme gjelder for strategiske råstoffer som kobber, fosfat og matvarer.

Men er det ikke opp til politikken å bestemme graden av ulikhet? Koronakrisen har satt søkelyset mot flere lavtlønnsgrupper som utøver samfunnskritiske funksjoner. Fortjener ikke disse hverdagsheltene et lønnsløft?

En politikk for større likhet står likevel overfor et dilemma: Å heve lave lønninger øker bare det totale forbrukspresset mot økosystemer og naturressurser. Mens å senke høye lønninger fører til lavere etterspørsel og for lave priser for produsenter av energi og råvarer. Hvem ønsker å balansere mellom to ulike former for kollaps?

Utviklingen mot større ulikhet har dessuten skjedd i de fleste land, uansett hvilke partier som har sittet med regjeringsmakten. Også i land som USA og Storbritannia har ikke lenger like mange unge som før råd til å stifte familie og etablere seg med hus og hjem.

Uttømmingen og overbelastningen av ressursene krever mer spesialutdannet arbeidskraft, mer hierarkiske styrings- og kontrollsystemer, mer gjeldsfinansiering og mer globalisering. Den økte kunnskapen og den bedre teknologien gjør oss imidlertid ikke immune mot kriser og sammenbrudd, snarere tvert i mot.

Økonomien som et dissipativt system er sårbart for kollaps nettopp fordi det har nådd et høyt utviklingstrinn av orden og kompleksitet. Den fantastiske teknologi- og kunnskapsutviklingen som har greid å holde systemet gående så lenge, er også det som til slutt tar livet av de primære energi- og råstoffprodusentene.

Men kan vi ikke bremse akselerasjonen mot et stadig mer høyteknologisk og komplekst samfunn? Kan vi ikke vende tilbake til eldre livsformer eller skape nye måter å leve langsommere og mer bærekraftig på?

Utvikling mot en stadig mer kompleks og sammenvevd verdensøkonomi er litt som å klatre opp en stige, hvor man sparker ut de trinnene der en før satte foten. Er det mulig å bevege seg nedover på stigen igjen? Da må de trinnene som utviklingen har ødelagt, repareres. På disse trinnene var produksjonen av livsnødvendigheter mer lokalt forankret og basert på overleverte tradisjoner. Skogen er nå mange steder hogd ned, jorda utpint, de lettest tilgjengelig metallene allerede hentet ut.

Kan initiativ for å restarte lokale håndverk og lokal matproduksjon bli noe annet enn tilsynelatende autonome øyer av økoidyll, like avhengig av et større system som klostervesenet i middelalderen var av føydalismen?

Kan initiativ for å restarte lokale håndverk og lokal matproduksjon bli noe annet enn tilsynelatende autonome øyer av økoidyll, like avhengig av et større system som klostervesenet i middelalderen var av føydalismen?

Eller kan den digitale infrastrukturen som testes i disse koronatider opprettholdes over lengre tid, hvis ikke resten av økonomien fungerer normalt med sine mange produksjons- og transportledd?

Den globale økonomien ligner en kompleks pyramide. Hvis en dyp og langvarig krise ryster byggverket, vil sannsynligvis de øverste lagene med strømnettet og internett falle av først. Det var mulig å drive økonomien ved hjelp av fossil energi og skaffe folk mat lenge før hver gård fikk tilgang til elektrisitet. Kanskje vil oljen rekke lenger enn elektrisiteten? Men økonomien utgjør også et komplisert nettverk. Derfor kan de gå ned sammen.

I den fossile økonomien er alle typer energi viktige. De ulike energikildene står ikke på egne ben, men er gjensidig avhengig av hverandre. Det brukes fossil energi for å lage vindmøller og solceller, og oljeutvinning er avhengig av elektrisitetsforsyningen og elektroniske utstyr. Ja, nye teknologier drevet av nye energikilder har gjort det lettere å motvirke uttømmingen av ressurser og dermed å utvinne mer av gamle energikilder.

Oljen spiller likevel en nøkkelrolle på grunn av sin høye energitetthet og sin store anvendelighet.

Vi er avhengig av olje for å dyrke mat og transportere den til markedet. Olje brukes som råstoff i en mengde ting vi kjøper [vi], inkludert medisiner og tekstiler. Fly og skip kan ikke operere uten olje. Elektriske systemer avhenger av olje av det riktige slaget for smøring. Uten olje, ingen asfalt.

Hvilke konsekvenser slutten på oljealderen vil få for internasjonal politikk faller utenfor rammen for dette essayet, selv om en kort spådom bør være tillatt: Ikke bare vil oljediktaturene i Midtøsten falle. Verden vil heller ikke se noen hegemon som kan projisere sin makt globalt. Regionale maktblokker vil derimot kunne utkrystallisere seg med en ambisjon om å kontrollere energien og ressursene på hvert sitt område. Kampen om strategiske råvarer vil kunne utløse ressurskriger, fordi det ikke finnes et nasjonalt, knapt heller noe regionalt ressursgrunnlag, for å opprettholde et høyteknologisk samfunn.

Selv om den komplekse sivilisasjonen bygd på billig fossil energi skulle forsvinne, vil menneskene leve videre, forutsatt at en omfattende atomkrig uteblir. Evolusjonen eller historien er ikke et dissipativt system. Evolusjonen starter ikke fra noe smått og vokser under innflytelsen av energi for på et visst punkt å opphøre. Evolusjonen er simpelthen den måten en dissipativ struktur leder til en annen dissipativ struktur på:

Organismer er dissipative strukturer. Avkom har tilfeldige mutasjoner. Individer med de mutasjonene som er best tilpasset miljøet og klimaet, overlever og formerer seg. På denne måten kan det vokse frem nye dissipative strukturer som er bedre tilpasset ytre forandringer. Vi kan tenke oss at evolusjonen ikke bare gjelder for planter og dyr, men også for økosystemer og økonomier.

Etter oljen: mer religion?

Våre etterkommere vil måtte bruke mer energi fra mennesker og arbeidsdyr. Menn vil på nytt bli verdsatt mer for sin fysiske styrke, kvinner mer etter hvor mange barn de kan føde. Nye fortellinger, som kan gi livet mening og retning, vil oppstå. De nye narrativene vil ligne på de førmoderne, fordi det var det økende energiforbruket knyttet til oppdagelsene av Amerika og av store despoter med kull, olje og gass som tillot samfunnene å bevege seg vekk fra religion.

Religioner binder grupper sammen, og de oppmuntrer til å nedkjempe andre grupper, særlig i situasjoner preget av ressursknapphet. Religioner bidrar derfor til å forhindre at befolkningen øker for mye sett i forhold til ressursgrunnlaget.

Siden jordbruksrevolusjonen for over 10 000 år siden, har religioner vært en regulerende kraft i økonomien. Ingen religioner er riktige. Til en viss tid og på et bestemt sted tjener de alle en hensikt.

Religiøse fortellinger overbeviser selv undersåtter og de forfordelte om at hierarki og ulikhet er rettferdig. Den historiske rollen til religiøse organisasjoner har vært å vise menneskene hvordan de som gruppe kunne overleve på det vi i vår overflod vil anse som knappe energiressurser. Religioner lærte medlemmene å tøyle sitt begjær etter materielle goder og å dele med dem som hadde mindre. Kvinner ble henvist til servile og underdanige roller for å holde det totale energiforbruket nede.

Alle samfunn må balansere to motstridende hensyn: hensynet til gruppen og hensynet til individet. I et høyenergi-samfunn kan hensynet til individet få forrang. I et lavenergi-samfunn veier derimot hensynet til gruppen tyngst.

Det kan godt tenkes at det er flere måter å skape sterke inngruppefølelser på i samfunn, der individene må søke sammen på en mer direkte og umiddelbar måte for å ta vare på hverandre under trengsler, sykdom og alderdom. Historisk har imidlertid ingenting skapt slikt samhold som religion.

Felles forpliktelser og kostbare ofre til absurde, kontraintuitive ideer er den største demonstrasjonen av gruppekjærlighet menneskeheten har funnet på. Inngruppefølelser og en transcenderende forestillingsevne har vært historiens motor [vii].

Og kanskje er det mindre irrasjonelt å tro at det bokstavelig talt står en høyere makt bak evolusjonens gang – der selvorganiserende, dissipative systemer avløser hverandre – enn å tro at menneskene har styring og kontroll?

Referanser

[i] https://www.dn.no/samfunn/arbe...

[ii] R.E. Ulanowicz (2009). «Increasing Entropy: Heat Death or Perpetual Harmonies?» Int. J. of Design & Nature and Ecodynamics. Vol. 4, No. Hentet fra https://people.clas.ufl.edu/ul...

[iii] Francois Roddier (2017: 28, 126 - 31). «The Thermodynamics of Evolution». Hentet fra http://www.francois-roddier.fr...

[iv] https://morgenbladet.no/ideer/...

[v] https://www.instituteforenergy...

[vi] https://www.nettavisen.no/okon...

[vii] Scott Atran & Joseph Henrich (2010: 18-30. «The Evolution of Religion». Biological Theory 5(1). Hentet fra https://www2.psych.ubc.ca/~henrich/pdfs/BIOT_a_00018.pdf