Fungerer belønning for å la bilen stå?

Bilbruken må ned for å oppfylle klimaforpliktelsene, redusere lokal miljøbelastning og helseskadelige utslipp. Samtidig vil redusert bilbruk gi mindre kø og trengsel og frigjøre plass i byene og på veiene og bedre forholdene for de som går, sykler eller tar kollektiv. Spørsmålet er i hvilken grad er det mulig å subsidiere redusert bilbruk?

Politiske virkemidler deles gjerne grovt inn i økonomiske, regulative og kommunikative – gulrot, pisk og appell. Så vel politisk som sosialt og psykologisk blir politiske styringsmidler i form av positive insentiver stort sett holdt fram som de mest fordelaktige. Belønning er populært – gulrot bedre enn pisk. En fordel med økonomiske insentiver er effektivitet – de får raskt fram ønsket effekt der det er billigst å gjøre det, uten store kontrollkostnader. Men ulempen er at de ofte reiser et spørsmål om legitimitet – offentlige tilskudd og avgiftsfordeler kan ha uheldige fordelingsvirkninger, virke unødvendige og ikke tilgodese de som kunne trenge det mest.

Vanskelig å premiere det å unngå bilkjøring

En gjennomgang av internasjonal forskningslitteratur viser at det er få tilskuddsordninger som direkte retter seg mot redusert bilbruk. Det synes lettere å fremme tilskuddsordninger som retter seg mot selve bilholdet, mest kjent er kanskje ulike vrakpantordninger. Men vrakpanten brukes som regel til å bytte ut, ikke kvitte seg med bilen. Det finnes likevel eksempel på at bilbrukere får tilbud om å vrake bilen til fordel for en såkalt mobilitetskreditt som kan brukes til kollektivtransport, drosjeturer eller bysykler. Når det derimot gjelder studier og eksempler på tilskudd for å fremme alternativer til bilbruk, er det en rikholdig litteratur: støtte til kollektivreiser, til delemobilitet (bil- eller sykkeldeling, samkjøring) eller til sykling og annen mikromobilitet (med kjøretøy < 500kg).

I vår ferske litteratur- og policygjennomgang av tilskuddsordninger for redusert bilbruk er det særlig to hovedpoeng som kan trekkes ut:

For det første viser det seg krevende å premiere direkte det å unngå en aktivitet – som bilbruk. På samfunnsnivå er det uhyre vanskelig å monitorere og kontrollere. Langt lettere er det å kommunisere, organisere og understøtte det man søker å oppnå direkte. Mer aktiv mobilitet som å gå og sykle er politiske mål i seg selv – som redusert bilbruk kan bli en gunstig, indirekte konsekvens av. For vi vet jo ikke om de som får elsykkeltilskudd faktisk reduserer bilbruken sin. Det er ikke et mål å få alle over på kollektivtransport – særlig ikke de som går eller sykler og særlig ikke nå under koronaen. På bedriftsnivå er det mulig å belønne de som går eller sykler til jobb, slik OBOS nylig har gjort - for å unngå å belaste kollektivtransporten. Belønningsordninger på virksomhetsnivå kan være treffsikre for å unngå bilbruk. Hva om butikkene, idrettsanleggene, festival- og messearrangørene bruker parkeringsavgiftene til redusere prisene, enten det er på melk eller inngangsbillett? Dét ville belønne de som ikke bruker bil.

Kombiner pisk mot bil med gulrot for alternativene

For det andre virker det som om rene tilskuddsordninger ikke lenger er så aktuelle. Det er nå snarere økonomiske tilskudd og insentiver i kombinasjon med andre virkemidler som gjør seg langt mer gjeldende. Tilskuddsordninger framstår nå stadig mer som en del av sammensatte policypakker – som i ulike mobilitetspakker for å fremme alternativer til bilbruk. Mer bredspektret policymiks der økonomiske tilskudd kombineres med restriktive og kommunikative tiltak er åpenbart mer slagkraftig enn bare enkelttiltak hver for seg.

Det er krevende å belønne noen for å la bilen stå, mens det er lett å avgiftsbelegge unødvendig bilbruk.

En rekke initiativ med mobilitets- eller policypakker med sikte på redusert bilbruk er allerede på gang en rekke steder: Et sammensatt tilbud med å tilby ett års gratis kollektivtransport og bildelingsmedlemskap til innbyggere som kvitter seg med fossilbilen, er allerede lansert politisk; utvikling av lokale mobilitetspunkter i bydels- og delbydelssentre som tilbyr utlån/leie av bysykler, elsykler, lastesykler og delebiler, sammen med digitale informasjonstavler med sanntidsinformasjon for kollektivtransport vil kunne lanseres sammen med omkringliggende bilfrie soner. Det er også nærliggende å se tilskuddsordninger i sammenheng med et annet mobilitetsinitiativ som rulles ut mange steder for tiden, såkalte hjertesoner rundt skolene. Det vil si bilfrie soner rundt skolene, for at elevene skulle kunne gå, sykle eller bli fulgt – men ikke bli kjørt - til skolen. Hjertesone-prosjektet er således både et miljø-, trafikksikkerhets- og folkehelsetiltak for å fremme aktiv mobilitet blant barn og unge.

Kort sagt, det er krevende å belønne noen for å la bilen stå, mens det er lett å avgiftsbelegge unødvendig bilbruk. Men aller best er å kombinere virkemidler – eksempelvis i form av sammensatte mobilitetspakker eller særegne belønningsordninger for miljø- og klimavennlige mobilitetsvalg.