Fortell en historie bestemor!

Døyr fe;
døyr frendar;
døyr sjølv det same.
Men ordet um deg
aldri døyr
vinn du eit gjetord gjævt.
Fra Håvamål (diktet ca. 700-900)

Det var en fin kveld i september. Første foreldremøte i barnehagen utendørs, i koronaånd. Med kveldssol, ullpledd og medbrakt termos på en gressplen var det bare bålet som manglet for at vi spontant skulle begynne å fortelle hverandre ekte historier.

Avdelingslederen fikk oss til å gjøre det likevel på slutten av møtet, da vi var ferdige med å snakke om smittetrygge mat- og henterutiner: Kan dere fortelle hvorfor barnet deres heter det det heter?
Jeg har hatt barn i denne barnehagen i fem år, men denne samtalen hadde jeg aldri vært med på. Vi tok runden. Noen hadde valgt navn foreldrene bare likte. Noen etter metodisk eliminasjon. Andre et navn som skulle fungere på flere språk. Ett fikk det inspirert av musikk under fødselen. Men av 18 barn var det bare étt som var oppkalt etter noen i familien. (artikkelen fortsetter)

Selv om det ikke var mitt barn, begynte jeg å gruble over det, farget av å nettopp ha lest den franske forfatteren Annie Ernaux' «Årene». Det er halvveis en selvbiografi og halvveis en sosiologisk studie av endringer i privatlivet i Vest-Europa siden hun ble født i 1940. Noe av det mest tankevekkende for meg var hennes beskrivelser av hvordan fortiden har forsvunnet fra familiesamtalene.

Søndagsmiddagene der besteforeldre, barn og barnebarn, onkler og tanter samles, er en slags referanseramme for endringene hun beskriver: På 1950-tallet var samtalene preget av døde oldeforeldre og grandtanter hun aldri hadde truffet, historier fra to verdenskriger, ting som føltes fjerne for den unge Annie.

I dag, når hun er bestemor og har sine barn og barnebarn på besøk, sliter hun også med å henge med. For nå handler samtalene om nye TV-serier, mobilapper og videospill. Iphonen som erstattet iPoden som erstattet discman-en som erstattet walkman-en. Viser man bilder, er det fra den siste ferieturen, ikke et gammelt fotoalbum. Kanskje snakker man om dagsaktuelle hendelser på en av de døgnkontinuerlige nyhetskanalene. Kort sagt: Det det snakkes om, er nytt.

Hvor ble det av gamle dager?

Da jeg var liten, jobbet faren min turnus, så det var ikke han som leste oftest om kvelden. Men når han først hadde tid, husker jeg at broren min og jeg syntes det aller mest spennende var når han fortalte historier fra da han var liten. Cowboy og indianer på 1950-tallet var liksom noe helt annet enn på 1980-tallet, i våre ører. Og jeg er ganske sikker på at det lå noe psykologisk ekstremt betryggende i de beretningene. Faren vår hadde gjort de mest barnslige ting og overlevd de grusomste plageånder og mest farefulle leker, og var likevel blitt til den voksne mannen som vi tenkte var verdensmester i alt.

For ikke å snakke om historiene som vår farfar kunne berette fra krigen (ok, det skulle godt gjøres for en flyver som hadde flyktet i pysjamas fra tyskerne, barfot i desember, å ikke trollbinde oss). Sånne historier satte ting i perspektiv når jeg hadde mareritt med sovjetiske soldater. Uansett hvor grusomme historier en bestefar forteller, kommer de per definisjon med en trygghetsgaranti: «Ting ordner seg til slutt. Jeg sitter jo her og kan fortelle deg om det.»

Og ikke minst ga de forskjønnede historiene oss en familiær stolthet som jeg tror er avgjørende for å prøve så godt man kan å bli et godt menneske. Et barn som lytter til dem vil gjøre alt for å skille rett fra galt i sitt eget liv.

Familiehistorisk gullfisk

Tsjetsjenske menn forventes å kjenne forfedrene syv generasjoner tilbake. Jeg sliter med å huske navnene på oldeforeldrene mine. Tippoldeforeldre? Glem det. Jeg er som en gullfisk i familiehistorie.

Jeg er født i 1976 og har aldri tenkt over at samtalene i familieselskapene som Ernaux beskriver skulle handle om noe annet enn nu-et. Hun beskriver hvordan hun på 50-tallet var lei familiehistoriene fra krigen, akkurat som min far har fortalt han også var. Endringene reflekterer hun over først når hennes barn blir tenåringer på 1980-tallet.

Hva har drevet det fram? Tidsånd, TV-kanaler, sosiale medier med ustoppelige feed'er, et stadig høyere tempo i produksjonen av nye dippedutter, episoder og spill har sammen vevd et nett for å fange vår oppmerksomhet. Det etterlater minimal mental båndbredde for å bry seg om sine egne røtter. I tillegg gjør det at folk nå stort sett gifter seg utenfor egen by og bygd at selve legemliggjørelsen av røttene – besteforeldre – er blitt mye mindre tilgjengelig.

Alle generasjoner er blitt sånn, distrahert av nu-et. Jeg mistenker mange av dagens pensjonister for å være blant de mest påkoblede, med plinger på nettbrettet hver gang lokalavisa kan rapportere om en bil som har kjørt utfor veien.

«Tore på sporet» og Ancestry.com

Men distraksjonene er ikke fullgode erstatninger for røttene. Derfor kunne «Tore på sporet» være en TV-suksess i over tjue år, og derfor har millioner av mennesker lagt inn sine stamtavler i Ancestry.com, som nå har en omsetning på over en milliard dollar. Jeg har selv lagt inn min stamtavle på Ancestry og funnet den ene slektningen fjernere enn den andre. Men med det har jeg også merket hvor lite tilfredsstillende slike løsninger er: Jeg er fullstendig likegyldig til informasjon om fjerne slektninger i Kragerø som jeg aldri tidligere har hørt om. Å lese dagbøker fra min oldefar, som jeg har hørt mange historier om, men aldri traff, blir noe helt annet. Det er bare oss selv som kan minne oss på verdien av sånt. Ingen vil finansiere en reklame med oppfordring om å «be din bestemor fortelle en historie fra gamle dager». Dermed blir det til at vi sjeldnere tenker på det, fanget som vi er av nu-ets spindelvev.

Jakten på røtter tror jeg også er med på å forklare hvorfor mange unge muslimer og jøder i Norge fordyper seg i egen religion, gjerne med google som veileder siden foreldrene ikke lenger har peiling. Definerer du deg inn i en religiøs eller etnisk minoritet, kan den identiteten fungere som røtter. Men for flertallet av oss, som har røtter blant bønder og fiskere i statskirken, fungerer det dårlig. Skal vi bli støttemedlemmer i Småbrukarlaget? Hengi oss til en kirke som er blitt et teologisk slangemenneske, i all sin tøyelighet for å «følge med i tiden»? Nei, følelsesmessig blir det åpenbart altfor grunt for de fleste av oss.

Og så da?

Mangelen på røtter er kanskje litt trist for oss som enkeltmennesker, men gjør det noe for samfunnet?

Jeg tror det blant annet gjør noe med vår evne til å ta vare på naturen vi har arvet, om vi ikke en gang klarer å ta vare på minnet om våre egne forfedre og deres liv. Natur- og moralfilosofen Arne Johan Vetlesen er opptatt av at kampen for naturen må være basert på «erfaringer i det nære og å knytte seg til alt det levende som omgir oss der vi bor, der vi vokser opp. Det er ingenting som kan erstatte den typen tilknytning.» For ham blir det et «korrektiv til farene ved abstraksjon.»

Våre forfedres liv forlenger denne tilknytningen. Ved å kjenne historien til gården min mormor vokste opp på utenfor Porsgrunn, får åkrene som ligger så fristende til for boligutbygging en annen valør. Historien om hvordan min farmor egenhendig drev en seter en sommer, minner meg på ressursene som ligger i den norske utmarka. Og apropos henne: Våre forfedres historier og annerledes meninger er en av de beste måtene å få oss ut av våre ekkokamre på. Farmors ulvemotstand «bet» nok mer på meg enn en kommentar på facebook fra en tilfeldig senterpartist.

Så hva skal vi gjøre? Jeg tror jeg skal be om å få låne noen gamle fotoalbum av foreldrene mine. Forberede flere historier fra «gamle dager» for barna. Selv med haltende fortellerevne tror jeg at jeg har en god sjanse i konkurransen mot både TV og barnebøker. Jeg velger å tro at det er få ting som er mer eksotisk for en 7-åring i dag enn en reise til en verden uten mobiltelefon eller internett.

Minnene våre, de må formidles av de som kjente oss i live – i historiene de forteller om oss.
Héctor i filmen «Coco» (2017)