Forskjeller forplikter

Fra 5. til 13. trinn gikk jeg på «Kaiserin Auguste Victoria Gymnasium» i den lille byen Celle, nord for Hannover. I en by med totalt tre gymnas var dette skolen med flest elever fra bygdene i omegn. De strømmet ut av bussene om morgenen.

Blant våre medelever kom mange fra gård som de en dag skulle ta over. Det var jenter som holdt hest, og de som allerede visste at de skulle studere agronomi – lenge før vi andre ante noe om hvilken vei vi skulle velge å gå.

«Primitive» primærnæringer

Vi andre bodde i nærheten av hverandre, vi møttes om ettermiddagen og syklet langs asfalterte gater, til musikkundervisning eller idrett. Vi hang på iskrembaren og flørtet med de italienske servitørene. Det føltes som om vi var friere enn de som bodde i bygdene, verden stod mer åpen. Først skulle vi til USA, det frieste landet av alle. Etterpå skulle vi på universitetet – i en eller annen storby – bort fra den lille byen. Vi så nok ned på de som strømmet ut av bussene om morgenen.

Geografitimer om primærnæring, sekundærnæring og tertiærnæring. Primærnæringene, dvs. jordbruk, fiske, skogbruk og jakt, føltes det som var fra en fjern fortid. Nå delvis industrialisert, forbedret, men allerede den gangen, på åttitallet, var næringen sett på som marginalisert og foreldet. Blant våre foreldre kom mange fra gårder, men etablerte seg i industrien eller servicenæringen. Det som er «primært», dvs. «først» impliserer i mange sammenhenger en høyere verdi enn det som kommer sekundært – men i en historisk oversikt over samfunnsutviklingen blir «primær» gjerne tolket som «primitiv», dvs. som noe som befinner seg i et tidlig stadium av utviklingen. Samfunnsutviklingen beveger seg bort fra det «første», det som samfunnet levde av før det tok et steg opp, i dette tilfellet før industrialiseringen.

Jeg bor på landet, i Vågå, to og en halv time fra nærmeste lyskryss, kino, gågate med kafeliv og daglig kulturtilbud.

Her oppleves primærnæringen som ei primær næring

Men så har livet tatt en vending, og jeg er selv blitt del av et samfunn preget av primærnæringene. Jeg bor på landet, i Vågå, to og en halv time fra nærmeste lyskryss, kino, gågate med kafeliv og daglig kulturtilbud. Mine nærmeste naboer er gårdbrukere, reingjetere, snekkere og håndverkere, halve året går de på jakt – etter elg, hjort, rev og ryper. Også selv tilbringer jeg det som er av fritid ute i naturen.

Vi møtes. Man «tar en kopp kaffe». Og prater. Om været. Om reinsdyra. Om sauene. Men også om historien til gårdene, setrene, ferdselsveiene. Om matkulturen; jakt- og fangstmetoder, matauk og konserveringsteknikker. Om oter- og garnfiske, om måten å forvalte godt fjellfiske på. Om småviltjakt og rypebestanden. Om spor av jerv og gaupe i snøen, om spor etter gammel ferdsel. Om håndverkstradisjoner, vev, plantefarging og lokale kunstnere. Om tømmerkasser. Om tak, takåser og takrenner, om tette tak, gresstak og bølgeblikktak. Om å ta vare på hus og eiendom, om ansvaret for en historie og en kultur. Så mye som jeg ikke visste om. Samtalen kommer inn på dagens betingelser for å ta vare på arven, samtalen kommer inn på forventningene til neste generasjon, samtalen går.

Jeg er med på fiske i tradisjonen etter noens bestefar. Jeg finner ei moltemyr, jeg snur ei søye, jeg hører vedstabelen rase sammen. Jeg pirker flis ut av hendene og lar resten gro ut. Jeg plukker husmose og tetter tømmerveggen til et eldhus. Jeg kjenner en varmfront komme før gradestokken snur. Jeg opplever tyngden av ansvar for hus og eiendom når høststormene river i veggene og når snøen legger seg på takene. Så mye som det fortsatt går an å lære.

Jeg reduserer deg til det jeg kjenner, det jeg kan gjenkjenne eller identifisere meg med.

Bitene av samtalene, kunnskap og erfaring settes sammen, sakte, gjennom mange år, til et bilde av et samfunn, en kultur som ble formet av de forutsetningene, de ressursene naturen og landskapet har gitt. Her oppleves primærnæringen som ei primær næring, som industrien lever av, som reiselivet og servicenæringen har vokst ut fra, og fortsatt er avhengig av.

- Hvorfor vil de skyte ulven?

Uansett om man bor i en bygd, småby eller storby, har de aller fleste har besøkt en gård en gang, kjøpt gårdsprodukter, snakket med bønder på markedene i Europa, på Bondens Marked i Norge. De forteller, du lytter, du forstår, du føler deg forståelsefull, du drar hjem med gulrøttene og forteller familien om hva bonden sa. En måned senere demonstrerer bøndene foran Stortinget. Hvorfor vil de skyte ulven?

(Saken fortsetter under bildet.)

Vi forstår det vi ønsker å forstå. Den moderne forståelseshorisonten de fleste av oss lever innenfor går ut fra at vi enkelt kan bytte ut posisjonene «jeg» og «du». Jeg forstår «deg» når «jeg» setter meg i din posisjon. Det er slik vi mener forståelse fungerer, det er slik samfunnet og kommunikasjonen er bygd opp. Men i denne utvekslingsprosessen er det mye som går tapt – fordi jeg reduserer deg til det jeg kjenner, det jeg kan gjenkjenne eller identifisere meg med. Jeg reduserer deg til det samme som meg – filosofen Judith Butler kaller dette for etisk vold.

Ved å anerkjenne diversiteten kjenner jeg på min egen ufullkommenhet.

Med vår erfaringsbakgrunn framstod livet til våre medelever fra bygdene uforståelig og høyst ufritt. Vi «kjente oss ikke igjen» i deres livsstil. Vi var unge og visste ikke bedre, men vi lærte å vise forståelse ved å tenke oss selv i den andres posisjon.
Sånn sett holder vi fast ved vår egen erfaringsbakgrunn. Som det eneste eksisterende dominerer dette den andres posisjon: «Jeg forstår at det er et dilemma, men hvorfor kan ikke gårdbrukeren beskytte sauene bedre? Vi har så lite natur rundt oss, ulvene hører til i norsk natur. Jeg må prøve å overbevise bygde-Norge om at min posisjon er den rette.» Eller omvendt: «Det skulle vært ulv innenfor Ring 3, og tatt noen kjæledyr – da ville de ha forstått. Vi må få byfolk til å forstå hva det vil si å miste et husdyr.» Det er lite som sårer mer enn en slik reduksjon av et liv og dets kulturelle bakteppe.

Kan vi være mer ydmyke, ta imot og kjenne forpliktelsen til å lytte?

Vi kan ikke forstå hverandre om vi tror vi er like

Den moderne ideen om gjensidig forståelse fører til endeløse diskusjoner, misforståelser og nattelange forhandlinger der vi i utgangspunktet bare ønsket å «forstå» den andre, fordi vi mener at vi kan innta dennes posisjon. Mens vi egentlig dominerer den andres posisjon med våre egoer som er preget av egen oppvekst og sosiokulturelle miljø som vi oppfatter som rett for alle rundt oss.

Sånn sett kjenner nok mange innbyggere i bygde-Norge på et dominerende, bedrevitende, forsøksvis identifiserende blikk fra mer sentrale strøk. Det som kaller seg forståelse er ofte ikke mer enn en overfladisk undring over at noen velger å bosette seg utenfor byen. Arbeidsoppgaver, tradisjoner og strukturer blir fort møtt med eksotisering og sett på som litt tilbakestående i forhold til oppgavene og strukturene i bysamfunnet. Det tjener kanskje som kulisse for en fin ferie, det vil si for en unntakstilstand fra normalen. Når en politiker under valgkampen skriver at han er «forelsket i HELE Norge» og er «en venn av distriktene» på bakgrunn av reisene gjennom landet – da kjenner vi innbyggere i distriktene på en forhastet og generalisert romantisering av våre liv som reduserer oss til det han mener å gjenkjenne fra seg selv. Da går fort fordommene også andre veien slik at lysten til å åpne seg og by på seg selv svekkes. Det resulterer i akkurat den type reservasjon og ordknapphet som vi på landet gjerne beskyldes for – og en selvforsterkende sirkel er i gang.

Man kan ikke forvente at en utenforstående kan forstå utfordringene ved livet på bygda (eller i byen) på den måten man selv gjør når man har vært en del av det i fem, ti eller femten år. Men hvis skillene ikke skal bli ytterligere forsterket, hvis man ønsker å unngå unødig kompliserte konflikter, hvis man ønsker mer utveksling mellom by og bygd og – ikke minst – tilflytting til dels fraflyttede bygder med ledig husrom, der forøvrig ingen nye arealer må fratas naturen for å huse tilflyttere, så må man legge en annen tankegang til grunn for dialogen.

Kan vi la oss påvirke av møtet med et menneske med et annet yrke, en annen livsstil, et annet verdigrunnlag?

Jeg vil ikke påstå at det er enkelt, det er muligens mest en daglig øvelse i ydmykhet og fordomsfrihet. Om ei ung jente med utdanning fra landbruksskolen belærer meg om hvordan jeg bør håndtere valpen, om jeg prøver å forstå historiefortellingen til noen som bor på det lokale aldershjemmet, eller om jeg skammer meg over skammen jeg føler når stesønnen «bare» blir lastebilsjåfør.

Ved å anerkjenne diversiteten kjenner jeg på min egen ufullkommenhet. Og jeg kjenner på ansvaret møtet med den andre stiller meg overfor. Ansvaret kommer ikke av en opprinnelig likhet, men av en anerkjennelse av den andre – ifølge den franske filosofen Emmanuel Levinas.

Det befrir selvsagt ikke fra at det må forhandles rettferdige løsninger i hverdagen, men jeg mener at tankegangen gir et helt annet utgangspunkt for dialogen.

Kan vi være mer ydmyke, ta imot og kjenne forpliktelsen til å lytte? Lytte til den som faktisk ikke har lagt ned sitt gårdsbruk – enda? Lytte til den som kartlegger verdiene i naturen?
Kan vi la oss påvirke av møtet med et menneske med et annet yrke, en annen livsstil, et annet verdigrunnlag?

Han som tok seg i å være forbauset over hvor mye han kunne snakke med rørleggeren om.
Hun som skammet seg over at de yngre søstrene i byen ansatte vaskehjelp, men samtidig var misunnelig på dem.
Han som laget et spennende lokalt produkt, men var så introvert og beskjeden i salgsfasen at kundene misforstod og tok ham for å være arrogant.
Hun som slapp hundene løs fordi hun følte seg sikker på at de var snille og ikke ville skremme sauene.
Han som sjekket været på telefonen istedenfor å se ut av vinduet.
De som strømmet ut av bussene om morgenen.
Du kjenner dem ikke. Kjenn på det.