Mange har ment mye om Biden/Harris-administrasjonens klimaplan, forhåpningene til klimalovgivning, og styrken i et tydelig amerikansk mål om netto null innen 2050. Signaleffekten av en demokratisk seier og gjenopprettelsen av et reelt klimaforhandlingsrom er uten tvil viktig. Men målrettet og progressiv politikk som snur USA vil ikke være en realitet med det første. Og en ledestjerne må nødvendigvis kunne leve som den lærer.
USA vil ha mer enn nok med seg selv
Polariseringen er i dag sterkere enn den var under Obamas administrasjon, og innføring av en pris på karbon eller et sterkere forurenser-betaler prinsipp vil være vanskelig. De siste fire årenes reversering og omgjøring av over 100 miljøreguleringer har gjort stor skade på USAs troverdighet som klimanasjon. Den vil det ta år å gjenopprette. Og før Bidens forgjenger er ferdig i førersetet, kan han enda rekke å gjøre en hel del ugagn, som til dels er uopprettelig. Nylig kunne vi lese at Trump hasteselger rettigheter til oljeboring i deler av Alaskas arktiske villmarksområder. Dette betyr at olje- og gasselskaper nå kan by på disse kontraktene en måned frem i tid, og skulle det ende med salg er det avgjort bare dager før Bidens tiltredelse som president.
For effekt på klodens reelle klimaregnskap vil verdens mest forurensende demokrati ha mer enn nok med seg selv før de kan ta en troverdig ledelse i klimapolitikken. Glem rollen til det amerikanske valget som retningsgivende for en ny global giv og klimaledelse, for dette vil ta tid.
Om skribentene
Brita Staal (t.v.) er president for Protect Our Winters Europa og Ida Hatlebrekke (t.h.) er styreleder for Polyteknisk Forening Bærekraft. Til daglig jobber de med klimastrategi og grønn omstilling i industri og næringsliv.
EUs grønne giv
Men flytter vi blikket nærmere hjem, finner vi prosesser som går raskere. Pragmatisk, systematisk og samordnet leder EU vei gjennom sin «Green Deal» med nye regelverk, ambisiøse klimamål og ikke minst «EU-taksonomien». Sistnevnte klassifiserer hvilke økonomiske aktiviteter som kan regnes som bærekraftige og skaper dermed transparens for investorer. Den er spådd å revolusjonere hvordan finansmarkedet styrer mot nullutslipp. Den grønne given gjennomsyrer alle planer, også et gigantisk økonomisk gjenreisingsfond på 750 milliarder euro, finansiert gjennom et felles lån som skal betjenes gjennom, blant annet, en egen skatt på ikke-gjenvunnet plast fra emballasje. Fondet, «Next Generation EU», vil være drivkraften i å gjenoppbygge EU-landenes økonomier gjennom fokus på såkalt «future-proof» ren teknologi innen energi, mobilitet, boligsektor og kommunikasjon i tillegg til administrativ modernisering og skalering for datadeling mellom europeiske industrier. Her finnes også egne virkemidler for å omdanne og utvikle utdanningssystemet for å matche fremtidens behov.
Til sammenlikning ga våre krisepakker denne sommeren finansiering til oljenæringen som i verste fall kan føre til at ulønnsomme felt blir bygd ut, og at en sektor i nedgang fortsatt rekrutterer.
Målene i EU begynner også å sparke. I september la EU-kommisjonen fram sin plan om å redusere EUs klimagassutslipp med minst 55 % innen 2030 sammenliknet med 1990. I oktober stemte Europaparlamentet over EUs klimalov for å øke målet for utslippsreduksjon i 2030 til 60%. Med dette demonstrerer EU en mer progressiv holdning som respekterer vitenskapen, viser vilje til å ta de grep og det ansvar som kreves, og posisjonerer seg som ledende i klimakappløpet. EUs klimamål for 2050 er å være verdens første klimanøytrale kontinent, hvor vi er et vedheng i dugnaden.
Norge på vei mot 3°C oppvarming
Vi trenger en ledestjerne. I siste runde med statsbudsjettet måtte Klima- og miljødepartementet innrømme at utslippene var høyere enn ambisjonene. Og forslaget til statsbudsjett endte likeså; Norge legger opp til å kutte kun 21 prosent av utslippene de neste ni årene. Det er under halvparten av hva regjeringen har lovet. I en ny energi- og klimarapport fra DNV GL slås det fast at Norge ikke vil nå klimamålene i 2030 eller 2050 med dagens takt.
Rådende vitenskap er klinkende klar på at vi må redusere utslippene i Europa med 65 % fra 1990-nivå innen 2030 for å redusere temperaturøkningen til 1,5°C. FNs klimapanel har i detalj skissert de katastrofale virkningene av å gå utover dette. Det er dette EU ser mot, og som gjør at de fremstår som klimaledere. Den norske regjeringen har derimot et mål om 55 % utslippskutt i samme periode, men ikke engang det har den utviklet tilstrekkelige virkemidler for å nå. Med det følger regjeringen sporet mot 3°C oppvarming. Konsekvensene av det går vi ikke dypere inn i av hensyn til humøret ditt.
Som verdens syvende største eksportør av klimagassutslipp går ikke våre handlinger akkurat ubemerket hen. Vi bærer et ansvar ved å ha tjent store deler av vår rikdom på fossil energi. Dette ansvaret forvaltes kun gjennom å ta en ledende posisjon i transformasjonen verden nå står ovenfor. Norge er politisk stabil og har gjennom diplomatiet innflytelse som kan brukes til å påvirke. Men som en rik utenforstående av EU, må villighet til kutte i egne utslipp komme klokkeklart frem for å bli tatt på alvor. Kun denne tydeligheten kan renvaske i et ansvarsperspektiv. Og kun målrettede investeringer i omlegging av vårt eget samfunn kan bevise vår transformasjonsvilje.
EU er den nye globale ledestjernen i verden innen både demokrati, utdanning og innovativ næringsutvikling – men mest av alt er EU en enestående klimaleder. I dette grønne sporet, må vi henge på. Den yngre generasjonen, en mengde norske næringslivsledere, og klimanettverket Skift, har etterlyst en marsjordre lenge. De vil rett og slett se noen som sitter i førersetet og har en ambisjon som skaper framtidstro.