Er tiden inne for helikopterpenger?

Artikkelen ble først publisert 20. oktober 2019.

Nå ser en rekke samfunnsøkonomer og forskere svært mørke skyer på den makroøkonomiske globale himmelen. Den globale veksten kan komme til å stoppe opp og ingen vil tilbake til økonomiske nedgangstider med økt arbeidsledighet og større menneskelige problemer. Samtidig er sentralbankenes verktøykasse i ferd med å gå tom for redskap, som i EU. Rentekortet er mer eller mindre brukt opp. Mange land har allerede negative renter. Skal vi bruke «helikopterpenger» i stedet?

Litt bakgrunn: Resesjon er et av samfunnsøkonomenes verste fy-ord. Det betyr at den samlede økonomiske veksten i et land eller region går ned to eller flere kvartaler på rad. Langvarig resesjon kalles økonomisk depresjon. Den Europeiske sentralbanken (ECB) sin kjente sjef Mario Draghi, forlot banken i september med en hilsen til medlemslandene om at banken vil trappe opp igjen kjøp av obligasjoner for å få mer liv i nasjonaløkonomiene i Euro-sonen. Altså tilføre finanssystemet mer penger for å stimulere en deprimert økonomi. Erfaringene fra den første og lange runden siden finanskrisen, er positive. Men det beste argumentet imot en slik konklusjon, er jo nettopp at ønsket om enda mer av slike «kvantitative lettelser» blir aktualisert. Da har det jo åpenbart ikke vært nok eller at effekten er mindre enn forhåpet? Hvorfor tro at resepten fra «Super-Mario» skulle virke bedre i en runde to fremover?

Et alternativt, nytt og radikalt trekk, som trekkes frem i debatten, er at sentralbankene kan dele ut penger til personer, private eller offentlige foretak uten krav på renter.

Et alternativt, nytt og radikalt trekk, som trekkes frem i debatten, er at sentralbankene kan dele ut penger til personer, private eller offentlige foretak uten krav på renter. Gratis penger deles ut til alle som om man fløy et helikopter og sprer masse sedler for vinden.

«Helikopterpenger» er derfor et begrep som mange nå diskuterer. Hvis slike penger treffer lavinntektsgrupper slik at disse gruppene øker sin kjøpekraft, kan det ha noe for seg. Moritz Kramer i Financial Times foreslår at ECB sender €200 – rundt 2 000 kroner – månedlig til alle eurosone-borgeres konto inntil inflasjonen nærmer seg 2 prosent. Dette er i så fall en form for «barnetrygd» som går likt til fattig og rik. Dermed blir spørsmålet om det er feil medisin: Er ikke dette å smøre salve på liggesår uten å snu på pasienten?

Gratis penger deles ut til alle som om man fløy et helikopter og sprer masse sedler for vinden.

Å ty til helikopterpenger uten en veldig målrettet landingsplass for dem, minner om Argyris’ «single loop learning». Man ser et problem og løser det. Argyris’ «double loop learning» har en langt bedre tilnærming: For å løse det synlige problemet, må du finne den underliggende årsaken. Det er langt mer krevende. Det store spørsmålet i denne sammenheng er i bunn og grunn hvorvidt spørsmålet er rett? Det økonomiske vekstparadigmet som er rådende globalt, ble utviklet i en tid med langt færre konsumenter å tilfredsstille og med en klode som i mange henseender ennå var uoppdaget. I 2019 ser vi at kloden går mot oppheting, vi ser knapphet på biologiske og naturgitte ressurser. Slik grå vekst har gitt enorme utfordringer innen klima- og miljøkomplekset. Å bruke helikopterpenger til å stimulere samme modell for økonomisk vekst fra forrige århundre, gir vekst i feil retning; grå istedenfor grønn vekst.

Vi kan ikke lenger styre samfunns- og økonomisk utvikling etter BNP som eneste indikator. Vi må se BNP-vekst i forhold til ressursbruk og ulikhet.

Et annet underliggende megaproblem er skjevfordelingen i formue. Problemet er jo ikke at det ikke finnes penger nok i verden. Det er penger i massevis. Man behøver ikke være marxist for å innse at skjevfordelingen av økonomiske ressurser er et problem. Derfor bør eventuelle helikopterpenger innrettes mot de med lav inntekt og formue. De vil også sette mest mulig av pengene i sirkulasjon istedenfor at de ender i plasseringer.

Vi kan ikke lenger styre samfunns- og økonomisk utvikling etter BNP som eneste indikator. Vi må se BNP-vekst i forhold til ressursbruk og ulikhet. Hvis de skal brukes, så bør helikopterpenger heller rettes inn mot å forbedre bruken av naturgitte ressurser, for eksempel gjennom tilskudd til fornybar, sirkulær og regenerativ økonomi. Enorme mengder kostbare ressurser kastes og blir «tatt ut av bruk». Det å ta vare på ressurser i bruk og gjenbruke ressurser som er «avlagt» på bossfyllinger og deponier, må stimuleres. Og samtidig må økonomiske ulikheter i samfunnene reduseres. Dersom dette skal gjøres etterprøvbart, trenger vi utvikle og tallfeste begreper som sunn vekst, bærekraftig vekst, helsebringende vekst. Det gjelder på både samfunns- og bedriftsnivå.

Vi må inn i et nytt økonomisk teoretisk paradigme som vektlegger og verdsetter andre parametere.

Vi må inn i et nytt økonomisk teoretisk paradigme som vektlegger og verdsetter andre parametere. Avkastning på investert kapital kan ikke være eneste målekriterium for investorer. Heldigvis er det stadig flere investorer som ser nettopp dette poenget. Alt fra småbedrifter til globale konsern som UNILEVER tar FNs bærekraftsmål med i beslutningsgrunnlaget for nye investeringer.

Dersom det blir bruk for helikopterpenger, må vi sørge for at midlene blir brukt til å stimulere en økonomisk vekst som kloden tåler og som kan skape «sunn velstand» for de som trenger det mest. Eventuelle helikopterpenger bør lande hos de med lavest inntekt og i en bedre natur.