En grønn blokk på vippen

Werner Titel ble 29. november 1971 utnevnt til verdens første miljøvernminister. Det skjedde i DDR. Han fikk kanskje den aller korteste og mest tragiske skjebne som har vært en miljøvernminister til del. Han hadde prøvd å hemmeligholde at faren hans, en SS-offiser, var blitt dømt til døden som ansvarlig for krigsforbrytelser. Etter at faktaene kom på bordet, døde Titel selv under mystiske omstendigheter bare fire uker senere, i julen 1971.

Bondefangede miljøvernministre

Heldigvis har samtlige miljøvernstatsråder i Norge levd lengre på sine taburetter. Like fullt er det et tragisk skjær over dem: Jeg tror at alle disse statsrådene har og hadde til felles at de er genuint opptatt av miljø, men at de gjennomgående må svelge kameler ved å følge en miljøfiendtlig politikk som er diktert av andre interesser. Uavhengig av sitt politiske ståsted ser de krisen kloden befinner seg i, de ser at Norge på ingen måte oppfyller sine internasjonale forpliktelser og har i sitt stille sinn lyst til å istemme opposisjonens mantra om «for lite, for sent».

Uansett om vi dumper gruveavfall i fjordene, setter opp vindmøller i nærmest uberørt natur, tørrlegger fosser, bygger ned myr, importerer fremmede arter, driver en utdatert form for skogbruk, eller har en utslippsmengde som ødelegger atmosfæren, alltid har den sittende miljøvernminister en diffus fortelling om hvorfor akkurat dette tiltaket er «bærekraftig» allikevel. Hvis det er noe som ikke er bærekraftig, er det bruken av ordet bærekraftig.

Olje, kunstgjødsel, aluminium, transport, landbruk, fiskeoppdrett, gruveindustri og vindindustri har alle store innvirkninger på naturen lokalt, nasjonalt og globalt, men uansett hvilken farge den sittende regjering har, er den ikke villig til å sette foten ned for å begrense vårt økologiske fotavtrykk. Hvordan kan en norsk regjering tvinges til å oppfylle forpliktelsene som har blitt inngått internasjonalt og som naturens tilstand krever?

En grønn blokk i opposisjon

Jeg mener at det ligger en sjanse i det politiske landskapet i Norge i dag. Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke har lest partiprogrammene til alle de små partiene på Stortinget, men jeg våger å påstå at forskjellene på miljøfeltet nøkternt sett er begrensede. Da snakker jeg om Rødt, MDG, Venstre, KrF og SV.

Meningsmålingene har over lengre tid vist at verken den blå eller den røde blokken klarer å få flertall. H og Frp er avhengig av to juniorpartnere som må klare sperregrensen. Om de klarer å danne en regjering som overlever en hel periode, er som vi har sett mer enn tvilsomt. Ap og Sp ser heller ikke ut å kunne klare seg uten støtte fra SV, MDG og/eller Rødt.

Det har eksistert drømmer i MDG om en grønn blokk som tredje vei i norsk politikk. Jeg mener at dette som et regjeringsalternativ er svært urealistisk. Det handler ikke bare om de «grønne» partienes størrelse, men også om at partiene hver for seg står langt fra hverandre på områder som ikke dreier seg om miljø. Når det er sagt tror jeg allikevel at de små kan finne hverandre på flere felt. Innvandring, bistand, utdanning er eksempler på det. Selv om for eksempel KrF og Rødt står langt fra hverandre på mange felt, kunne de funnet løsninger på akkurat disse feltene sammen. Det hadde neppe ført til velgertap.

Derfor er idéen om en grønn blokk i opposisjon verdt å tenke over. Partier som stirrer på sperregrensen som kaninen på slangen har et sterkt behov for å markere sine kjerneområder. Miljø er viktig for alle småpartiene og blir viktigere i takt med økt bevissthet i befolkningen. Så hva om alle de «grønne» småpartiene klarer å komme frem til en opposisjonsavtale? Som forplikter alle til å stille minstekrav med hensyn til miljø som basis for andre forhandlinger? De kunne fremdeles konkurrere om de beste løsninger og de skarpeste kravene på sine kjerneverdier. Men på noen miljøsaker ville de gjøre det klart at de står solidarisk sammen, og ikke lar seg splitte av tilbud fra fra Ap og Sp til de ene, fra H og Frp til de andre. Jeg tror det kunne være vel så attraktivt som en vaklende uriaspost av en miljøtaburett. Stopp i oljeleting, bevilgninger til naturrestaurering, arealnøytralitet, skogvern, m.m. kunne være emner i en slik avtale.

Da måtte en Ap/Sp-regjering måtte velge mellom den grønne blokkens krav og et samarbeid med H/Frp. En regjering ledet av Erna Solberg ville tilsvarende måtte velge mellom kravene fra de «fem grønne» og Ap/Sp.

En grønn blokk i opposisjon hadde endevendt norsk politikk. Det hadde gitt kampen mot miljøkatastrofen som vi er vitne til her og nå et tydelig demokratisk uttrykk. Det hadde gitt opposisjonen tilbake noe av sin opprinnelige rolle. Ikke bare det ovennevnte «for lite for sent», men å skissere ideer og løsninger som konstruktive og ansvarlige bidrag. En demokratisk gevinst i så fall.

Uansett parti hen kommer fra, ville vår miljøvernminister da ikke lenger leve under forbannelsen fra Werner Titel, men virkelig fortjene sin tittel.