Tenk deg ei majestetisk havørn som svevar oppover norskekysten, høgt der oppe på himmelen. Tenk deg at du kan sjå gjennom hennar auge (ja, for akkurat denne er ei dame).
Kysten av Norge er det vi visar fram til utlandet. Bilde av vakre solnedgangar, av små born som ligg på kaia og fiskar etter krabbe og strender som er omkransa av dramatiske fjellformasjonar.
Midt i dette fantastiske kystlandskapet, skjer det i dag noko som får havørna til å lure på kva som skjer. For ho ser eksplosjonar i kystnære strøk. Det smell - igjen og igjen. Deretter ser ho bulldosarar, gravemaskiner og ærlig arbeidsfolk - som grev og flyttar tonnevis med steinmasse. Det skal byggjast veg i den norske fjellheimen.
Det skal byggjast veg fram til enorme vindturbinar. Ørna flyr høgare på himmelen, det gjer for vondt å sjå at heimen hennar blir sprengt i filler. Så kjem betongbilane - dei fyller store holer med sement og armering. (Er forresten CO2-belastninga for stål og betong med i CO2-rekneskapen for vindturbinar? Sjelde mineralar - er dei med i rekneskapen?)
Dei der menneska - dei kan verken fly eller sjå verda frå hennar synspunkt.
Kva er det ? Ørna må gnikke seg litt auga med vengen (reknar med ørner kan slikt). Ho ser lange trailarar og kraner som røyser enorme byggverk i landskapet. Ho lurar på å fly ned å spør kva som skjer, men kjem på at dei der menneska - dei kan verken fly eller sjå verda frå hennar synspunkt. Ho lar vere. Ho tenker; stakkars menneske. Dei veit ikkje sitt eige beste.Ørna ser at desse store tårna blir fylt med olje. Tusenvis av liter med olje. Kvifor det då? Ja, ja - tenker ørna. Er vel berre endå ein del av dumskapen. Olje nitti meter over bakken, kven kan no vel få bruk for det?
Så byrjar kranene å røre på seg igjen. Dei løfter nokre svære venger og festar dei på tårnet. Hm, tenker ørna - dette ser rart ut. Men så er jo folk litt rare, ho har jo skjønt det no. Vengene byrjar å bevege seg rundt og rundt. Ho kjenner vinden frå dei heilt opp til seg.
(Artikkelen fortsett under biletet.)
Ørna er no blitt fortvila. Plassen der ho pleide å oppdra borna sine er sprengt vekk for alltid. Ho må finne seg ein ny heim. Men kor, hvis folk ikkje vil ha ho der. Ho tar eit sveip nedom Oslo. Ho må finne nokon å hakke i skallen. Ho må få nokon til å høyre på seg.
Ørna lander galant på toppen av eine løva framfor Stortinget. Skulle ønske ho var levande og kunne hjelpe meg, tenker ho, men eg får prøve på eiga hand. Framfor Stortinget ser ho demonstrantar, det er visst torsdag. Ho ser samar, dei har ho alltid likt godt. Dei er så glad i naturen. Ho ser byfolk. Det er visst planar om slike tårn med roterande venger på Austlandet og no. Ørna tenker at desse demonstrantane gjer ein skikkelig god jobb. Men kvifor kjem ingen av dei på Stortinget ut å snakkar med dei?
Ørna ser eit vindauge som står på gløtt. No har ho sjansen. Ho flyr opp og smett seg inn så godt det går. Nokre fjør heng igjen i vinduskarmen. Ho ser folk, mykje folk. Dei pratar og les papir. Mykje latter. Her har dei det kjekt, tenker ørna. Her vil dei sikkert høyre på meg. Ho er optimist.
Ho ser ei dame med litt samme form som seg sjølv. Litt rundt i kantane og lys i luggen, ho vil eg spør. Og ho snakkar likt som dei i Bergen. Ein by som ørna er veldig glad i. Ho har nok vit til å lytte, ho ser klok ut. Ørna landar galant framfor bergensdama og hakkar ho forsiktig på foten. Dei ser kvarandre i auga. Ørna kan ikkje snakke menneskespråket, men dei forstår kvarandre likevel. Dei er begge mødre og veit kva som er det viktigaste i livet. Bergensdama bøyer seg ned og held fram armen, ørna hoppar opp. Dama løfter henne og dei går bortover gangen. Ørna ser mange viktige folk. Desse vil nok hjelpe meg, berre dei forstår kva som skjer i landskapet mitt heime.
No håper eg at du har blitt litt glad i ørna mi. Ho var modig som få. Ho ville så gjerne bli høyrt. Ørna rant i ein turbin på Smøla på veg heim. Ho traff bakken med eit smell. Eine vengen vart riven av i kollisjonen. Heldigvis var det ei dame i vindturbinanlegget den dagen som såg alt sammen. Ho var saman med ørna dei siste timane før ho døydde. Ørna såg ho i auga og prøvde å sei; pass på borna mine. Pass på heimen min. Det er vel ikkje for seint endå?
Dette innlegget er først og fremst dedikert til Birgit Oline Kjerstad på Haramsøy. Deretter til alle som i mange år har prøvd å få oss til å innsjå galskapen i det som no skjer langs kysten vår.
Nokre ord til vindkraftbransjen:
Til Zephyr og andre utbyggarar, det er ikkje å bygge landet å industrialisere sårbar kystnatur og vakre fjellandskap. Det er vandalisme. Det er hærverk. Og de og andre utbyggarar har fått lov av Staten til å halde på med dette altfor lenge.
Til NVE, no er det forhåpentligvis snart game over for vindkraft både på land og til havs.
Til Tina Bru, olje- og energiminister, eg trur ikkje du visste kva du gjekk til. Eg trur du er på naturen si side.
Til Zero, takk for at de set miljø og fornybar energi på dagsorden. Det trengs. Men vindkraftindustri er ikkje rette måten å gjere det på.
Til Norwea, no er det snart game over. Det er mykje bra folk i Norwea, bruk engasjement og kraft på det som er viktig for folk og natur i Norge.
Til alle som har lese heilt hit, takk for oppmerkomheten - no tek vi kysten vår tilbake. Vi hentar born frå Moria og lærer dei om gode norske, verdiar. Dei skal være hjarteleg velkomne til å ligge på bryggekanten med krabbesnøre i lag med oss.