Effektiviseringstvangen

Et gjennomgående trekk ved den lineære forståelse av utviklingen som dominerer vår kultur, er vekst. Morgendagen skal bli bedre enn gårsdagen, i alle fall materielt, og kurvene skal fortsatt peke oppover, mens det grønne skiftet, eller frikoblingen, på magisk vis skal tillate dette uten at det går på bekostning av miljø og klima. Magien her utgjøres av effektivisering. Og et stykke på vei innfrir effektiviseringen ved at det slippes ut vesentlig mindre klimagasser og brukes mindre energi per produsert enhet eller tilbakelagt distanse på nesten alle områder. Problemet er enn så lenge at volumveksten spiser ikke bare opp effektiviseringsgevinsten, den spiser også opp landskap, natur og menneskers nærområder og livskvalitet - selv der CO2-utslippene avtar relativt sett. Og effektiviseringstvangen er i seg selv en pådriver for disse inngrepene i jakten på innspart tid, dette knappeste av alle knapphetsgoder.

Hvorfor må vi effektivisere?

Effektivisering er underlagt en evolusjonær logikk, du er en evolusjonær blindvei dersom konkurrenten er mer effektiv. Dette er også et styrende prinsipp for næringslivets kamp om en plass på pallen, der rasjonalisering og effektivisering er bra for bunnlinja selv om det skulle være dårlig for arbeidstakerne, og det er et kappløp som er umulig å unnslippe fordi de andre deltar i samme kappløp. Prinsippet med dette tredemøllekappløpet, som Thomas Hylland Eriksen og jeg for noen år siden skrev om i boka «På stedet løp», er i evolusjonsbiologien kjent som Red Queen-prinsippet (fra Alice i Eventyrland). Du må løpe det du orker for å holde tritt, det vil si holde posisjonen vis-à-vis de andre. Og vi er alle underlagt effektiviseringens jernlov og løper på tredemøller der hastigheten stadig justeres opp et knepp. Angivelig snakker vi raskere, går raskere, noen sekunders treghet i PC-en oppleves som uutholdelig dødtid, og vi vil raskere fra A til B.

Konkurranse og effektivisering er bra på mange områder, men har også en del perverterte utslag der mantraet om effektivisering blir stående som et uimotsigelig argument, et sentralt tannhjul i selveste framskrittet. Det er klart vi må effektivisere, næringslivet krever det, utviklingen krever det, uten at det stilles spørsmål med hva vi egentlig vil vikle ut og hvorfor vi må effektivisere – eller om effektiviseringen har et mål eller endepunkt. Det ligger åpenbart også noe dypt menneskelig i dette å ville videre. Men på noen områder er det verdt å spørre seg om effektiviseringens mål og mening, og få steder er dette mer betimelig enn i samferdselspolitikken, eller spesifikt veibyggingen.

Få steder er det mer betimelig å spørre seg om effektiviseringens mål og mening, enn i veibyggingen.

«Ingeniørene kom. Fremmede mænder med jernskelet og vinkelhjerne»

Med Frp og Nye Veier ved rattet har veibyggingen generelt fått et vidtrekkende mandat om å få fart på Norge, eller «bånn gass» som Klassekampen hadde som tittel på en bredt anlagt reportasje (26. november). der de viser konsekvensene av målet om motorvei og 110 – eller helst 130 – kilometers fartsgrense gjennom fjell og fjord, og gjennom folks hus og hager. For dette dreier seg om mer enn CO2-utslipp fra biler og myrer, ja mer også enn tapt natur, det dreier seg om inngrep og overgrep mot bomiljø og lokalsamfunn. Den skarpeste og tidligste kritikken av veiens automatiske forkjørsrett ble framført av Peter Wessel Zapffe i Veien (1952), som poetisk beskriver stien som slynger seg nennsomt rundt røtter og stein, og som selv gjennom transformasjonen til en kjerrevei med blomsterkledt kant beholder sin kontakt med terrenget omkring.

(artikkelen fortsetter)

Så skjer et taktskifte: «Ingeniørene kom. Fremmede mænder med jernskelet og vinkelhjerne og øiner av kvarts som var til å se bjelker med. De skrek og stakk og med dunder og røik drog de et låvebredt blødende steinsår efter sig pålangs gjennom dalen… den nye veien gikk frem som en bærsærk, blind og døv for alt undtagen målet». Eller hans ironisering over et lokalt avisinnlegg: «Alt for få nyter den betagende ensomheten i Ørnedalen. Det blir bedre når vi får vei dit ut». Zapffe tok hardt i, det finnes steder med legitimt behov for (bedre) vei, men det er ikke det vi snakker om.

Å skryte av «lang erfaring med bygging i verneområder» uten ironi

I sin ferske bok Et Land på fire hjul gjennomgår Ulrik Eriksen de historiske grunnene til at bilen, eller rettere sagt bilismens og veienes talsmenn, fikk en slik definisjonsmakt over byutvikling og samferdsel. Det er igjen sesamordet effektivisering (samt frihet, som jo er blitt til bilkø) som automatisk gir veien forkjørsrett. Dette er så selvsagt at veien har unngått den samme prinsippdebatt som blir vindmøllene til del, men alle kjenner eksempler på hvordan veien har tatt for seg av sin barndoms dal.

Jeg skal ta et eksempel fra min, der det nå planlegges ny firefelts motorvei gjennom Lågendeltaet, nord for Lillehammer. At Lågendeltaet er viktig både som rekreasjonsområde og biotop for et rikt mangfold, og i tillegg har vernestatus som reservat, gjør tilsynelatende ikke nevneverdig inntrykk. Nye Veier sukret pillen ved en forsikring om at de hadde lang erfaring med bygging i verneområder, uten å se ironien i dette. Diskusjonen om E6 og Lågendeltaet har først og fremst blitt en diskusjon om trasévalg, siden premisset er lagt: noen minutters innspart kjøretid veier tyngre enn natur, opplevelsesverdi og liknende myke kriterier. Akkurat hvorfor minuttene med innspart tid og den økte effektiviteten er så avgjørende, blir sjelden gjenstand for diskusjon. Ofte er det ikke en gang åpenbart hvem som står bak effektiviseringsønsket. Her henvises bare vagt til næringslivets behov, selv om dette synes å være stråmannsargumenter i denne sammenhengen. Natur blir fortsatt betraktet som noe som er kjekt å ha (ingen er mot natur naturligvis), men som allikevel ikke har noen reell verdi og dermed blir en salderingspost når samfunnet melder seg på med sine behov – som ny veitrasé.

På mange måter er samfunnet underlagt sin egendynamikk, men det kan ikke være åpenbart at stadig bredere veier breier seg gjennom naturen i jakten på innspart kjøretid, blind og døv for landskap og mennesker. Noen og enhver av oss kan kjenne på rastløsheten og utålmodigheten, og da kan det vært å minne Jan Magnus Bruheims Den annsame, som slutter slik: «Slik jaga han gjennom livet, utan å få det fatt. Ei glede sprang etter på vegen men nådde han aldri att».