Disse lovendringene er viktigst for mindre konflikt om vindkraft

I juni la regjeringen fram en stortingsmelding om vindkraft i Norge som skulle svare på vindkraftopprøret i landet. I stedet viderefører forslaget hovedprinsippene i dagens regelverk.

Meldingen favner vidt, men mangler både en helhetlig vurdering av energipolitikken og en vurdering av klimaeffekter av vindkraft. Den foreslår justeringer, men ikke de overordnede endringene som trengs: Vindkraftsøknader må på nytt legges under plan- og bygningsloven, det må stilles strengere krav til opprydding, og overkjøringen av kommuner og lokalsamfunn må stanse.

Tilbake til Plan- og bygningsloven?

Fram til 2009 ble vindkraftsøknader behandlet under plan- og bygningsloven, før de ble flyttet til energiloven. Endringen i 2009 førte til at kommunenes myndighet og innflytelse ble kraftig redusert, og likeså alle fagmiljøer utenfor veggene til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Olje- og energidepartementet (OED). Derfor ser vi lokal frustrasjon og sinne i lokalbefolkning og kommuner som overkjøres!

Plan- og bygningsloven håndterer det aller meste av arealforvaltningen i Norge, og kommunene er de viktigste brukerne. Innen dette lovverket håndteres det meste fra storflyplasser og firefelts motorveier til søknad om påbygg på ei hytte. På bestilling fra Kommunenes Sentralforbund kom sist vinter konsulentfirmaet Asplan Viak med rapporten «Arealbruk for vindkraft på land». Analysen fra disse meget kompetente forfatterne var tydelig:

• Det høye konfliktnivået som i dag råder om vindkraft i Norge skyldes i stor grad overføring av myndighet i 2009, da lovgrunnlaget for behandling ble flyttet fra plan- og bygningsloven til energiloven. Dermed ble vindkraft frakoblet den kommunale arealforvaltning som ellers gjelder, og all «makt» til vurdering av konsekvenser og godkjenning lagt til energimyndighetene; NVE og OED.
• Rapporten legger vekt på en rolleforståelse som oppleves udemokratisk: «Det er NVE, det vil si et direktorat, som gjennom konsesjon avklarer arealbruken og derved avveier alle relevante hensyn, og ikke politiske avveininger gjort av en planmyndighet. Prosess og krav til medvirkning og hensyn som følger av reglene i plan- og bygningslovens generelle og spesielle bestemmelser for arealplanlegging kommer derved ikke til anvendelse for vindkraftanlegg.»
• Dagens lovanvendelse anses ikke egnet til verken å sikre lokal forankring eller tilpasning til framtidig håndtering av klimautfordringer: «Det er lite trolig at den videre klimasatsingen i Norge er tjent med at større vindkraftanlegg på land er unntatt fra arealplanlegging etter plan- og bygningsloven. Endringer i konsesjonsregimet vil ikke endre de grunnleggende utfordringene tiltaksplanleggingen av større vindkraftanlegg på land har i dag.»

Hvem skal rydde opp når anlegget avsluttes, og hvordan garanteres det?

Det virker så sjølsagt for de fleste av oss at man rydder opp etter seg når en roter til. Men i sin åpenbare naivitet, applaudering av utbygging og lojalitet til vindkraftutbyggerne, har norske energimyndigheter her vært langt rausere enn land det eller er naturlig å sammenligne seg med. Noen eldre vindkraftkonsesjoner er gitt uten krav om oppryddingsgarantier, men de fleste er gitt med krav om økonomiske garantier for opprydding innen det 12. driftsåret. I Sverige stilles slike krav fra dag én.

Hvem vil sitte med oppryddingskostnadene om et skatteparadisbasert selskap sier «Nei, det vil vi ikke!»

Dessuten kan en spørre hva det vil si å rydde opp i et i stykker-sprengt landskap. Å fjerne en turbin koster omtrent 1 million kroner, men mange vil sikkert bli langt mer kostbare – dette er spesialavfall som i ekstremt liten grad lar seg gjenvinne. Hva om en stor utbygger med sete i et skatteparadis bestemmer seg for å si «nei», eller prosjektet går konkurs eller avvikles før det 12. driftsåret? Stortingsmeldingen nevner problematikken, men foreslår ingen forbedringer. Vi er stadig tidlig i utviklingen av vindkraft i Norge, så det er lite erfaring å hente. Vi står i fare for å skyve utfordringene til andre i framtida.

Skulle det oppstå uenigheter mellom en kommune og den internasjonale storkapital vil det være koste tid og penger å nå fram rettslig. Et enstemmig kommunestyre i Sirdal gikk nylig til rettsak mot Tonstad vindpark fordi de utenlandske eierne ikke ville stå ved de avtalene som den tidligere konsesjonsinnehaveren inngikk med kommunen for sju år siden. Rettssaken vil bli en viktig test på hvor sterkt fellesskapets interesser står i møte med en globalisert vindkraftindustri.

Bruk av statlig plan for å tvinge gjennom utbygging mot kommunens vilje

Energiloven åpner for at OED kan bruke «statlig plan» til å sette kommunenes vedtatte planer til side når de mener det nødvendig av hensyn til nasjonal sikkerhet. Utrolig nok anvender OED denne paragrafen regelmessig til å overkjøre motvillige kommuner når en gitt konsesjon skal tvinges igjennom. Er det troverdig at et vindkraftverk skal kunne vurderes av regjeringen som kritisk for energiberedskapen i vannkraftlandet Norge?

Mange kommuner svetter for tida i uvisshet om hvorvidt OED vil bruke denne løsningen. Den lokale motstanden kan noen ganger skyldes en sein oppvåkning, men som regel skyldes den at den konkrete utbyggingen som foreslås i miljø-, transport og anleggsplanene (MTA-planene) gir dramatisk høyere turbiner enn opprinnelig skissert i konsesjonssøknaden. Den kan gjerne være 10-15 år gammel og bygge på ufullstendig og tvilsomt grunnlag. Eksempelvis vil luftfartsmyndighetenes krav om døgnkontinuerlige høyintense røde lys i toppen tre i kraft straks sveipehøyden passerer 150 meter. Det forventede lysorgelet var det nok ikke mange som så for seg da debatten starta lokalt.

Slike statlige planer som overkjører kommunen som planmyndighet skal begrunnes med nasjonale behov, selv om vi altså er et land med energioverskudd og enorme vannkraftressurser. Jusprofessor Ole Kristian Fauchald ved Fritjof Nansen Institutt kom i sommer med den solide utredningen «Adgangen til og prosedyrer for å fatte statlig planvedtak i vindkraftsaker». Utredningen konkluderer med at statlig arealplan for vindkraftutbygging «bare kan benyttes dersom ett av to alternative vilkår er oppfylt:
1) Dersom den konkrete utbyggingen er nødvendig for gjennomføringen av viktige statlige eller regionale utbyggingstiltak, eller
2) Når andre samfunnsmessige hensyn tilsier det.
En vindkraftutbygging som ikke er viktig som element i statlig eller regional energiforsyning vil som utgangspunkt ikke oppfylle det første vilkåret. Et utbyggingstiltak som heller ikke er viktig for lokal energiforsyning eller for ivaretagelse av andre lokale samfunnshensyn vil ikke oppfylle det andre vilkåret. I slike tilfeller kan ikke statlig arealplan benyttes for å tvinge igjennom en vindkraftutbygging som ellers vil stride mot kommunens arealplaner.»

Det er vanskelig å se hvordan regjeringen kan vurdere ett enkelt vindkraftprosjekt som så viktig for nasjonal beredskap at det rettferdiggjør en praksis der kommunen overkjøres!

Det er mye grums i behandlingen og gjennomføringen av norsk vindkraftpolitikk. Regjeringens stortingsmelding om vindkraft løser dessverre ikke problemene.