Det grønne skiftets luftspeiling

Debatten om det grønne skiftet og grønn vekst (eller bærekraftig utvikling, som vi kalte det før begrepet ble misbrukt og utbrukt) har i stor grad dreid seg om hvordan; i mindre grad som hva og hvorfor, slik spørsmålene om julegavene gjør.

Vi har lagt julen bak oss, og går inn i et nytt år. Pakkene er for lengst pakket ut. Det kan virke både surt og sært å spørre: husker vi hva vi fikk og fra hvem? Hvor mange gaver byttet vi, og klarte vi å finne noe bedre enn det vi byttet inn?

Disse spørsmålene er like relevante om gavene under treet er av økologisk bomull, kjøpt fra rettferdig handel eller svanemerket, eller om innpakningspapiret er resirkulert. Vi kan le beskjemmet når Per får en genser av far, og far får en genser av Per. Men avslører vi ikke nettopp vekstøkonomiens funksjonsmåte når både Per og far allerede har skapet fullt av gensere, og må hive én av de gamle for å få plass til den nye?

Skal vi satse på grønn vekst eller grønne liv med et lavere forbruk? Det synes å være nesten samstemt politisk enighet om at grønn vekst er løsningen. Men hva om gavene vi fikk til jul er typiske for det som veksten kan gi oss? Gir veksten oss i stor grad ting og tjenester som vi glemmer – eller som i alle fall gir oss svært liten glede – kort tid etter at vi har skaffet oss dem? Hva hvis vi i liten grad vet hva veksten skal brukes til?

Debatten om det grønne skiftet og grønn vekst (eller bærekraftig utvikling, som vi kalte det før begrepet ble misbrukt og utbrukt) har i stor grad dreid seg om hvordan; i mindre grad som hva og hvorfor, slik spørsmålene om julegavene gjør.

Hva er så grønn vekst? Ifølge Per Espen Stoknes ved BI er grønn vekst rett og slett økonomisk vekst kombinert med redusert økologisk fotavtrykk: «Økonomisk vekst betyr at den økonomiske produksjonen i et område øker over tid. Dette måles i priser på forbruk eller verdiskaping. På nasjonalt nivå kan dette summeres til bruttonasjonalproduktet, BNP. For at veksten skal være grønn må den ses i sammenheng med miljøbelastning. Grønn vekst kan da defineres som ‘økt verdiskaping med mindre samlet miljøbelastning’. Mens den økonomiske veksten måles i kroner, må miljøbelastningen måles i fysiske enheter: tonn CO2 sluppet ut i atmosfæren, økologisk fotavtrykk og liknende».

Stø kurs

Grønn vekst kan kombineres med alle former for stø kurs og dreining til høyre (markedsøkonomi med kvoter, miljøavgifter osv.) eller til venstre (tradisjonell marxisme og planøkonomi). Omlegging av økonomien til grønn vekst endrer ikke det overordnete målet for økonomien: mer forbruk, eller altså flere pakker under treet uansett om vi har noen glede av dem eller ikke. Grønn vekst kan naturligvis kombineres med utjevning men vil ikke nødvendigvis gi oss grønnere liv i betydningen en mindre stresset hverdag mer med fri tid, altså tid som vi kan bruke til aktiviteter som ikke må være økonomisk rentable. Kanskje snarere tvert imot: Grønn vekst vil kreve teknologisk innovasjon i et hittil ukjent tempo med de konsekvenser det får både for produksjonspresset og presset på omstillinger i livene våre ellers. Vi må løpe enda fortere i hamsterhjulet.

Sosiologen og filosofen Hartmut Rosa forklarer dette vekstkappløpet som en evig fremmedgjøring og akselerasjon: «akselerasjonens og konkurransens logikk har ingen innebygde bremser: den mobiliserer enorm individuell og sosial energi, men til slutt suger den energien til siste dråpe. Denne utviklingen har logisk sett ingen annen utgang enn ofringen av politisk og individuell energi på den akselererende maskinens alter». Resultatet er «total heteronomi, det absolutt motsatte av modernitetens løfter» skriver han. (Heteronomi er det motsatte av autonomi.) Fremmedgjøring, produksjon for produksjonens skyld, tidsklemme, avmakt, alles kamp mot alle, og meningsløs endring framfor menneskelig framskritt: Er dette en framtid vi ønsker oss?

Fremmedgjøring, produksjon for produksjonens skyld, tidsklemme, avmakt, alles kamp mot alle, og meningsløs endring framfor menneskelig framskritt: Er dette en framtid vi ønsker oss?

Dette er altså hva grønn vekst er, og hvorfor selve begrepet vekst må diskuteres som et middel og ikke som et udiskutabelt mål for politikken. Knapt noen vil bestride at økonomisk vekst er et nødvendig middel for å bringe fattige land opp på en levestandard som er ønskelig. Samtidig vet vi at økonomisk vekst ikke er nok. Fordeling av godene, utbygging av allment tilgjengelig velferdsgoder, bevaring av miljøet og ikke minst styrking av selvforsyningsøkonomien på landsbygda er mål som ikke fanges opp gjennom måling av vekst i BNP. I rike land som Norge må vi det hele tatt kunne spørre om fortsatt vekst gir mening. Situasjonen kan virke paradoksal. De fleste av oss ønsker ifølge en rekke meningsmålinger heller mer fritid enn mer produksjon og forbruk. Verdier som ikke fanges opp av BNP, verdsettes høyere enn å kunne kjøpe mer – selv når disse målene er i konflikt.

Global tilnærming

Enda klarere blir denne konflikten når vi stiller spørsmålet globalt. Hvis alle hadde et forbruk som Ola Nordmann, måtte vi hatt fire jordkloder for å dekke ressursforbruket. Med fortsatt vekst på beskjedne 2% årlig, vil vi i 2050 måtte disponere over åtte kloder, og i 2100 – når barnebarna mine er rundt 80 år – 16 kloder – ved stabilt folketall. Kan vi 16-doble energi- og materialeffektiviteten i produksjonen vår? Det er mulig å få denne ligningen med mange ukjent til å gå opp i teorien, men er det forsvarlig å satse menneskenes framtid på at et så dristig regnestykke går opp, og mener vi at gevinsten ved å få 4 ganger flere julegaver er så stor at den rettferdiggjør risikoen? Tør vi ta sjansen på at material- og energieffektiviteten øker tilstrekkelig mer enn både tilbakevirkningsmekanismen som gjør at økt effektivitet fører til økt forbruk, og det faktum at utvinning av nye ressurser fører oss til stadig magrere forekomster og økt bruk av energi og økte naturinngrep for hver kilo nyttbar ressurs?

Problemet er etter min mening ikke bare at vi tror vi kan få 4 ganger flere julegaver (eller å spise 4 ganger mer ribbe), men at vi har bygd et økonomisk system som bare kan fungere hvis det får ekspandere eksponentielt – altså å doble sin størrelse med faste mellomrom. Ved 2% vekst dobler produksjonen seg hvert 36 år, ved 4% vekst hvert 18. år, osv.

Økonomisk vekst har gitt oss økt frihet. Vi har fått tilgang til goder som før ikke fantes, vi kan reise mer enn noen gang før, levealderen er høyere enn noen gang tidligere osv. Men utover et visst nivå forvandler veksten seg til tvang. Ifølge den koreansk-tyske filosofen Byung-Chul Han er vi kommet i en situasjon der «vi kan» umiddelbart blir til «vi må» – slik ordtakene «ingen kan stoppe utviklingen» eller «du kan ikke skru klokka tilbake» er klare uttrykk for. Samfunnsutviklingen drives i langt større grad av teknologisk utvikling og muligheten for å selge de nye produktene med profitt, enn av politiske beslutninger. Demokratiet svekkes og markedet styrkes. Våre folkevalgte staker ikke ut kursen, men begrenser seg til «heie på» ulike teknologiske løsninger: «Å bruke krefter på å forsvare ideologiske standpunkter er bortkastet tid for de økonomiske realitetene. De nye herskernes rolle er en helt annen. De må nå sikre sammenhengen mellom de mest irrasjonelle og ulogiske former for menneskelig liv, de mest ubevisste også, med strengt rasjonelle og kalkulerende interesser» (Harold Bernat: Le néant et le politique, 2017).

Kvalitativ og kvantitativ vekst

Konflikten viser seg som nevnt i folks prioriterte ønsker (ikke økonomisk målbare verdier framfor vekst i varer og tjenester). Vi kunne definere dette som en konflikt mellom personlig og sosial vekst og økonomisk vekst (enten vi kaller denne grå eller grønn). Den menneskelige veksten er kvalitativ. Vi tilegner oss mer og bedre kunnskap, vi beriker våre liv med gode opplevelser, vennskap, kjærlighet, vi øker vår frihet både gjennom formelle rettigheter og økt innsikt, vi får mer tid og anledning til refleksjon, men også til lek, til å ha det gøy. Økonomisk vekst i samfunn med et så høyt forbruk som det norske, begrunnes derimot i stor grad med systemhensyn (arbeidsplasser, konkurransekraft, omstilling, eller rett og slett «det finnes ikke noe alternativ») – altså det motsatte av den friheten som menneskelig, kvalitativ vekst både gir og forutsetter. Motoren i økonomisk vekst er en type ytre tvang: økonomisk belønning til den som skaper vekst, bortfall av goder til den som enten ikke kan eller vil bidra til veksten, mens kvalitativ vekst er indremotivert. Økonomisk vekst virker disiplinerende, og den kan måles, mens kvalitativ vekst virker frigjørende og kan i liten grad måles. Er det rart at de som har makt foretrekker økonomisk vekst framfor kvalitativ vekst?

I 1989 utga ornitologen og miljøaktivisten Magnar Norderhaug en bok med tittelen Det er sent på jorden. I de tre tiårene som siden er gått, har vi kastet bort verdifulle sjanser til å begrense vårt økologiske fotavtrykk til det jorda kan tåle. Vi har hatt tre tiår der politikerne har påberopt seg «bærekraftig utvikling» og forsikret oss om at vi er på rett vei. De har oppnådd en delvis frakobling mellom økonomisk vekst og økologisk fotavtrykk, det vil si at den økonomiske veksten er noe høyere enn veksten i fotavtrykket. Nasjonale beregninger i rike land gir likevel et for flatterende bilde av situasjonen, siden vi har flagget ut en del av den mest forurensende produksjonen til fattigere land. Norges situasjon er eksemplarisk: Vi eksporterer mesteparten av våre CO2-utslipp som olje og gass, samtidig som vi grønnvasker eget forbruk gjennom f.eks. el-bilsatsingen som nuller ut utslipp hjemme mens miljøødeleggelsene ved utvinning av sjeldne metaller til batterier og el-motorer skjer i utlandet. Vi er ikke i nærheten av absolutt frakobling, dvs. at fotavtrykket er stabilt mens økonomien vokser. Skal vi realisere grønn vekst må vi få til en kraftig negativ kobling mellom økonomisk vekst og økologisk fotavtrykk, dvs. at økonomien vokser mens det samlete økologiske fotavtrykket (ikke bare pr. produsert krone) går kraftig ned.

Ny kurs

Jo høyere (grønn) vekst, desto raskere må fotavtrykket av hver vare og tjeneste synke. Jo mer vekst, desto vanskeligere blir det å redde kloden og menneskeheten. Sagt med andre ord: Jo raskere vi løper i hamsterhjulet, desto raskere roterer hjulet osv.

Å anbefale økt vekst i den situasjonen kloden er i i dag, tilsvarer å sette fulle seil i storm.

Det er svært sent på jorden. Uværet er bokstavelig talt over oss. Uansvarlige ledere har kastet bort verdifull tid. Slagord som «vekst og vern» eller «bærekraftig utvikling» har vist seg å være luftspeilinger – noe vi higer etter, men som viser seg å ikke eksistere når vi kommer dit vi trodde de fantes. Historiens mest kjente luftspeiling er skipet Den flyvende hollender. Dette viste seg i storm for sjøfolk utenfor Kapp det gode håp og ble sagt å være et sikkert tegn på forlis. Skipet, som neppe var skuta til en nederlandsk skipper som gikk igjen, var en luftspeiling av et annet skip bak horisonten. Det var en illusjon som likevel var et sikkert tegn: Viste Den flyvende hollender seg i storm med sine istykkerrevne seil, var risikoen for forlis stor. Å anbefale økt vekst i den situasjonen kloden er i i dag, tilsvarer å sette fulle seil i storm.

Hva om grønn vekst er en ny – politisk – luftspeiling, et skip som viser seg i uværet (klimaendringene med sine ekstremvær), et skip vi håper kan komme oss til unnsetning, men som bare finnes bak horisonten, uten mulighet til å hjelpe oss? Hva om skipet med løfter om 4-dobling av produksjon og forbruk (16-dobling hvis hele verdens befolkning skal opp på norsk nivå mot slutten av århundret) heller er et tegn på overhengende fare? I en slik situasjon er det uklokt å innsnevre handlingsrommet til «stø kurs». Er det ikke da tid for skipper og mannskap til å ta rev i seilene (minske seilføringen) og diskutere muligheten for en alternativ kurs?