headerbilde
headerbilde

Det grønne rommet skapes av De Grønne selv

Mange medlemmer av Miljøpartiet De Grønne er misfornøyd med et valg som ikke gikk slik de hadde sett for seg. Veien videre for partiet vil kreve noen justeringer.

23.09.2021 /

Etter en valgkamp med en drømmeåpning og veldig gode målinger for Miljøpartiet De Grønne hadde mange av medlemmene sett for seg et bedre resultat. Uavhengig av hvordan man regner gjennomsnittet av målingene lå MDG på rundt 5 % før valgnatta. Gjennom valgkampen hadde ikke partiet én eneste måling under sperregrensa. For mange blei derfor valgnatta et sjokk, da partiet endte fattige 1500 stemmer under sperregrensa. Slik slo partiet den lite ærefulle rekorden om å være partiet som i norsk historie har vært nærmest sperregrensa - uten å være over.

Det er selvsagt lett å irritere seg over meningsmålingene, og spekulere i hvor mye de hadde å si for velgernes beslutninger. Det er lite fruktbart. Faktum er at partiet ikke klarte å overbevise nok velgere om å legge en grønn stemmeseddel i urnen i løpet av valgkampen. Skal partiet gjøre et bedre valg i 2025 er det behov for justeringer.

Et greit valg

Før vi ser på hvilke justeringer partiet må gjøres må det sies: Dette var det beste valget i MDGs historie. Enkelte har snakka om “katastrofevalg”, og sågar bedt partiet vurdere sin videre eksistens. Det bør ikke være noen tvil hos hverken tillitsvalgte, medlemmer eller velgere at MDG med dette valget står sterkere enn noensinne. Partiets definitive gjennombrudd i norsk politikk kom ved 2013-valget, der spesielt to faktorer danna grunnlag for suksess. En enorm innsats fra frivillige ildsjeler hadde skapt en robust og profesjonalisert organisasjon som kunne bære en valgkamp, og sviktende miljøpolitikk fra en rødgrønn regjering åpna et grønt rom for partiet.

Dagens parti har en sterkere organisasjon enn noen gang, og ved å få inn de tre dyktigste og mest profilerte miljøpolitikerne i hele Norge har partiet også sikra seg en sterkere plattform for miljøopposisjon. Samtidig er det ikke sikkert at det samme grønne rommet vil åpne seg for partiet som i 2013. MDGs virke i norsk politikk har også pressa andre partier i grønnere retning, og kanskje vil de rødgrønne lykkes med et MDG i konstruktiv opposisjon. Det vil i så fall være en positiv overraskelse.

Det er behov for et parti i Norge som representerer de velgerne i befolkninga som først og fremst ønsker å stemme for naturen og planetens livsgrunnlag, og som prioriterer menneskets forhold til naturen foran andre politiske mål som et sosialistisk samfunn eller en markedsøkonomi. Det grønne rommet, derimot, må denne gangen skapes av partiet selv.

DSC 1034

Om skribenten

Anders Skyrud Danielsen har vært medlem i MDG siden 2011 og har hatt flere roller, blant annet generalsekretær i ungdomspartiet og politisk rådgiver i stortingsgruppa. Han satt også i programkomiteen som utforma nåværende partiprogram. Anders er doktorgradsstipendiat ved Oslo universitetssykehus.

Une Aina Bastholm 1 kandidat for De Grønne i Oslo Rasmus Hansson 1 kandidat for De Grønne i Akershus og Lan Marie Nguyen Berg byråd for miljø og samferdsel i Oslo 35971701293Dagens parti har en sterkere organisasjon enn noen gang, og ved å få inn de tre dyktigste og mest profilerte miljøpolitikerne i hele Norge har partiet også sikra seg en sterkere plattform for miljøopposisjon. | MDG

Fire utfordringer

Å skape et sånt rom vil kreve at partiet blir dyktigere og smartere. Et helgrønt europeisk parti har etter min mening potensiale til å bli et stort folkeparti, det viser erfaringene fra land som Tyskland, der Die Grünen har en helt naturlig plass som en tredje pol i tillegg til den røde og blå. Dersom partiet skal ha ambisjoner om å bli et sånt “grønt folkeparti” må vi lytte til kritikken som kommer og justere kursen. I debattene i etterkant av valget har det særlig blitt pekt på fire forhold: Ultimatum, retorikk, geografi og annen politikk. La oss ta en nærmere titt på disse fire.

Ultimatum

Det som kanskje har dominert debatten mest har vært diskusjonen rundt om det var riktig av MDG å stille ultimatum. Jeg mener at det politisk helt klart var det. Det ville være utenkelig, ja, til og med selvdestruktivt og udemokratisk av partiet å sitte i en regjering som lette etter mer olje. Et ultimatum er en naturlig konsekvens av MDGs politikk og verdigrunnlag. Problemet til partiet er at den eneste reelt mulige samarbeidspartneren ved dette valget har et like selvfølgelig ultimatum i andre retningen. Arbeiderpartiet kunne ikke godta å slutte å lete etter olje. Det ville stride mot partiets fundament, blant annet ved å sette deres samarbeid med LO i fare.

Dette blei en umulig floke for partiet, der kommentatorer hadde delvis rett i at partiet ikke hadde noen naturlig plass i Støres regjeringsprosjekt etter valget. Vi veit lite om hvordan det politiske grunnlaget for lete- og produksjonsstans vil være i 2025, men slike saker må løses bedre av partiet i framtida. Alle partier har sine smertepunkter, og bør være ærlige overfor velgerne om disse, men begrepet og konseptet om et “ultimatum” bør forlates. Kanskje vil et MDG i framtida bryte forhandlinger etter å ha blitt pressa til sitt smertepunkt, men det må først skje i forhandlinger. Framtidas MDG må gå til valg på å kunne prate med andre, og ha som ambisjon om å finne løsninger for å styre dersom partiet skal vokse seg forbi protestpartistadiet.

Retorikk

Flere har også pekt på at partiet har en skarp og konfronterende tone som stort sett appellerer til menigheten. Her tror jeg mye av nøkkelen til å bli et større folkeparti ligger. I Norge har miljøbevegelsen og miljøpartiene vært vant til å måtte skrike for å bli hørt. Jeg har sjøl vært med på karusellen der regjeringa slipper en miljøfiendtlig nyhet, og journalistene tar inn en enquête fra miljøbevegelsen der det er konkurranse i å komme med den mest treffsikre metaforen på hvor grusomme de er. Taktikken har lite for seg, og jeg har lite tro på at den flytter opinionen noe særlig.

Høyre-medlem Bård Standal hadde en god metafor på situasjonen dette valget. MDG har vært vant til å skrike hele sitt liv, så kom IPCC og ga partiet en megafon på starten av valgkampen. Støyen som fulgte gjorde at folk fikk vondt i øra. Partiet var rett og slett ikke forberedt på å være premissleverandør i miljødebatten.

Partiet anno 2013 hadde ikke bare en sterk organisasjon og et åpent mål i miljødebatten, men også en kreativ og positiv “annerledeshet” som tiltrakk mange. Bilder av smilende MDG-ere som hadde aerobics-aksjon foran Stortinget ville vært utenkelig i 2021. Kanskje partiet må finne tilbake til noe av denne rause og konsensusorienterte, og ikke minst kreative og gøyale, retorikken som kjennetegner en del grønne partier?

Geografi

Det har vært påpekt at en trussel for MDG er partiets store oppslutning i Oslo. Det er svakheter ved denne analysen ved dette valget. Ja, partiet er klart størst i Oslo og veksten sammenligna med 2017 var også størst i Oslo. Samtidig underpresterer partiet i Oslo sammenligna med 2019. Seint på valgnatta var det flere tallknusere som trodde at MDG ville klare sperregrensa, fordi stemmene fra viktige bydeler som Grünerløkka og St. Hanshaugen fortsatt mangla. Det var først da tallene herfra og det blei klart at MDG mista en del grunn til bl.a. Venstre i disse bydelene at det blei klart at sperregrensa lå utenfor rekkevidde.

De sentrale strøkene i storbyene vil nok fortsatt være kjerneområdene til partiet. Likevel er det en sannhet i at et parti med et større geografisk mangfold er mer robust for lokale svingninger og vil avhenge mindre av hvorvidt man treffer i kjerneområdene. Det er lite sannsynlig at partiet vil klare sperregrensa uten en sterkere oppslutning i flere valgdistrikter. Noen trodde dette ville skje nærmest automatisk etter dette valget fordi partiet ville få inn mandater fra flere fylker, men hadde partiet kommet over sperregrensa ville det trolig fått de fire svakeste utjevningsmandatene. Det er usikkert hva slags organisasjonsbygging dette ville bidratt til, og rekkefølgen må være omvendt. Distriktskommuner kan være vanskelige å bygge opp og avhengige av ildsjeler, men i “småbyer” som Tønsberg, Skien, Bodø og Ålesund - byer med rundt 50.000 innbyggere - må partiet i framtida gjøre det bedre. Lokalvalget vil gi en gyllen mulighet til å bygge sterkere plattformer her.

Andre politiske saker

Som medlem av programkomiteen som arbeida fram dagens program er jeg stolt av MDGs politikk denne kommende stortingsperioden. Partiet må nok likevel anerkjenne at velgerne fortsatt oppfatter partiet som et “ensaksparti”. For en mangeårig MDG-er irriterer stempelet, som sidestiller livsgrunnlaget på planeten med en hvilken som helst annen “sak”. Likevel skal partiet jobbe med flere saker på Stortinget og som styringsparti i norske kommuner og fylker, og det er viktig at partiet framstår som et helhetlig parti, og ikke settes i samme bås som Pasientfokus eller Folkeaksjonen nei til mer bompenger.

I sosiale medier har enkelte påpekt at det ikke dreier seg om at partiet har feil politikk i programmet eller stemmer feil i Stortinget, men at man ikke har tillit til partiet på andre områder. For å bygge opp en sånn tillit kreves det profiler, signalsaker og et narrativ utenfor kjernesakene. Det er lett å peke på ledelsen for å fikse dette, men hele partiet må også sette av mer tid til å jobbe med saker som er “nær folk”, det vil si som har en større påvirkning på deres hverdag enn de globale klimagassutslippene oppleves å ha. Stort sett er det sånn i et parti at den enkleste løsninga alltid er å klage på jobben de tillitsvalgte gjør, mens den riktigste løsninga er å fikse det sjøl.


Wer denn nun bald wollen dieDe Grønne i Tyskland er blitt en virkelig tredje politisk pol, under talspersonene Annelena Barbock (kanslerkandidat) og Robert Habeck. | Frankfurter Allgemeine Zeitung 7. april 2021

Noen løsninger

For å løse disse utfordringene er det flere ting partiet kan gjøre. Noen grønne partier kan spores mer eller mindre direkte tilbake til miljøbevegelsen i landet, som på ett tidspunkt bestemte seg for å føre kampen videre på parlamentarisk vis. Dette gjelder ikke for MDG. I norsk miljøbevegelse eksisterer det en slags orden der hver organisasjon har sin nisje, man passer på å ikke trå hverandre på tærne, og ved valget sier man at det er litt likegyldig hvilket av “miljøpartiene” man stemmer på. Mange MDG-ere hadde kanskje forventa å være den parlamentariske grenen av disse organisasjonene, men dette er en rolle SV allerede delvis hadde tatt. Det er med andre ord ingen som skaper MDGs rom for MDG, det må vi skape sjøl.

Vi har tidligere i teksten vært innom hvordan “ultimatumet” muligens satte MDG ut på sidelinja i valgkampen. At partiet er såpass allianseløst i norsk offentlighet er en stor utfordring for partiet. I tida fram mot neste valg bør partiet fokusere på å bygge bedre forhold til andre aktører i det norske samfunnet, det gjelder både partier og ideelle organisasjoner som miljøorganisasjonene. Velgerne må kunne tro på at partiet vil ta ansvar og styre, og det kan ingen gjøre uten tillit og samarbeid.

I tillegg må partiet i framtida kommunisere som et maktparti med tosifra oppslutning, og ikke et protestparti under sperregrensa. Det fordrer nok en rausere og dessuten mer positiv kommunikasjon. Her har spesielt partiets profiler og heltidsansatte et ansvar for å sørge for at det etterlatte helhetsinntrykket er positivt, selv om det av og til kommer til å bli nødvendig å gå hardt ut sånn vi er vant til. Dersom man kun selger inn enkeltutspill som er en negativ reaksjon på saker i media, så blir helhetsinntrykket også i all hovedsak negativt.

Så må partiet ta på alvor at en geografisk spredt fordelt velgermasse vil sikre partiet en mer stabil oppslutning og gjøre at sperregrensa blir enklere. Det vil innebære at organisasjonen bruker mer tid på å pleie svake lokallag enn sterke lokallag. Sterke lokallag må framover forventes å klare seg selv i større grad. Til slutt trenger partiet å etablere en retorikk og en troverdighet på andre saker enn miljø, og da spesielt på sosiale saker. To nærliggende eksempler er Une Bastholms arbeid med asylpolitikk og Farid Shariatis arbeid med ruspolitikk.

Vi bør med dagens situasjon på Stortinget ha bedre muligheter til å dekke miljøpolitikken godt samtidig som vi har tid og overskudd til å prioritere arbeid med enkelte andre saker. Disse to faktorene, å bygge en sterk nasjonal organisasjon som kan fungere som balanse til det sterke Oslo-lokallaget og å skape et større narrativ der flere “nære” politiske saker kan inngå, er i all hovedsak en ledelsesoppgave. Likevel må hele partiet involveres. Vi trenger flere “generalister”.

Den klart største faren for MDG til neste valg er at disse løsningene kan mislykkes i å tiltrekke nye velgere, og samtidig gjøre partiet ugjenkjennelig for kjernevelgerne. Dersom vi mister syklende småbarnsfedre med mastergrader i indre Oslo by er dette partiprosjektet over før vi rekker å si “sperregrensa”. En av partiets store utfordringer har vært partiets lave velgerlojalitet, og uten et skikkelig grunnfjell har ingen partier solid nok grunn til å vokse seg store. Evalueringa må derfor ikke bare ta hensyn til hva andre partiers velgere ønsker av MDG, men hva våre egne velgere ønsker av oss. Det er tross alt dem vi skal representere de neste fire åra.