Det er Akademikerne, ikke Erna, som svikter

Artikkelen ble første gang publisert 20. september 2018.

Det er ikke politikerne som bestemmer over arbeidstida i Norge, det er arbeidslivets parter. Faktisk sier fortsatt loven at arbeidsuka er begrenset til 40 timer. Det var gjennom tariffavtalen i 1986 at arbeidstakere og arbeidsgivere ble enige om 37,5 timersuka. Norsk økonomi var i fritt fall sammen med oljeprisen og arbeidsgiverne foretrakk å gi sine ansatte kortere arbeidstid fram store lønnsøkninger.

Normalarbeidstida har aldri blitt kortet ned uten at fagbevegelsen har bedt om det. Det er derfor et krav om kortere normalarbeidstid må komme fra fagbevegelsen. Det er noe som folk ville ønske velkommen: I en undersøkelse fra 2017 for Framtiden i våre hender svarte 35 % at de ønsket seg mer fritid framfor høyere lønn, mens bare 21 % var uenige i utsagnet.

Likevel er det stort sett bare Fagforbundet som har turt å forsvare mer moderate lønnsoppgjør for å forkorte arbeidstida, mens NTL har vært positive uten å snakke like høyt om det. Ingen andre fagforbund har ønsket å prioritere kortere normalarbeidstid. Det til tross for at Fagforbundet og NTL organiserer mange i ganske lavtlønte jobber, som hjelpepleiere og sekretærer. Likevel er det Fagforbundets leder Mette Nord som tør å si at hun ønsker lavere arbeidstid framfor høyere lønnsvekst. Attpåtil er det mye som tyder på at en nedkorting av normalarbeidstida vil komme dem minst til gode: NOU 9:1987 Arbeidstidsreformer er siste gang myndighetene utredet temaet grundig. Den påpekte at høytlønte har høy lønn fordi deres kompetanse allerede i utgangspunktet er mangelvare. En nedkorting av arbeidstida deres vil skape enda større rift om dem, og dermed gi høyere lønn. For de fleste lavtlønte er det stikk motsatt. Med den frie flyten av arbeidskraft gjennom EØS er dette blitt enda tydeligere. Det finnes nok bussjåfører i Polen til å dekke enhver nedkorting av norsk arbeidstid uten å måtte friste med høyere lønn.

Så hvor i debatten er Akademikerne og andre som organiserer de privilegerte blant oss? Bjørn Vidar Vangelsten og Amsale Temesgen skrev i 2014 rapporten "Mer fritid i stedet for mer lønn? Sammendrag av intervjuer med norsk fagbevegelse" for Framtiden i våre hender. De hadde dybdeintervjuet ledelsen i åtte fagforbund. Vangelsten og Temesgen fant at forbundene som organiserer grupper med relativt høy lønn, som NITO og Tekna, er opptatt av at den enkelte skal kunne be om kortere arbeidstid ved behov, men at det ikke er noe behov for en forkorting av normalarbeidstida i tariffavtalene. Dermed framstår forholdet mellom fagforbundene like håpløst som internasjonale klimaforhandlinger: Fagforbundet forklarer at ikke en gang LO kan ta klimaansvar alene ved å gå inn for arbeidstidsreduksjon og lønnsmoderasjon fordi de da risikerer medlemsflukt til andre hovedorganisasjoner. "Dette er et problem så lenge de ulike forbundene har svært ulike holdninger til moderasjon som en ønskelig og realistisk tilnærming til klimaspørsmålet," skriver Vangelsten og Temesgen.

Jeg har inntrykk av at de mest privilegertes fagforbund i dag først og fremst forfølger egne medlemmers materielle interesser uten henblikk på hva slags liv eller samfunn det jevne medlem ønsker. Solidaritet med mindre privilegerte yrkesgrupper i Norge er overflatisk. De støtter gjerne UNICEF og jobber for et mer rettferdig arbeidsliv i fattige land, men gud forby kronetillegg i norske lønnsoppgjør. Dette er grunnen til at jeg ikke er fagorganisert selv, fordi mitt "naturlige fagforbund" Akademikerne byr meg imot.

Kjære Akademikerne, jeg skulle ønske det ikke var sånn. Jeg skulle ønske dere kjempet for en verden i tråd med alt deres fantastiske forskermedlemmer sier at trengs: Stabilisering av forbruket i den rike verden og reduserte økonomiske ulikheter. Dere er proppen i systemet – vil dere gi plass til sånne som meg?