Den siste villmarka

Denne reportasjen er et samarbeid mellom Pan og Fjell & Vidde for å undersøke tap av urørt natur i Norge. Artikkelen ble første gang publisert 11. februar 2020.

Politisk vilje og økonomiske drivkrefter åpner den gjenværende, uberørte norske villmarka for omfattende kraft- og veiutbygginger. Slik mister vi nasjonal naturarv, en knapphetsressurs både nasjonalt og internasjonalt.

Det er som en tidsreise. Innerst i fjorden ligger Fjærland med sine hus, gårder og det engang staselige Hotell Mundal. Etter hvert som vi beveger oss utover, slipper bebyggelsen taket i fjordkanten. Først forsvinner fylkesveien på østsiden av fjorden, og snart kan jeg bare skimte en grusvei på vestsiden. Det virker innlysende. Dette er et landskap for isbreer, forkastninger og fjellkjededannelser. Sivilisasjonen har aldri hatt en sjanse.

Klokka er ni på morgenen. Vi sitter i en åpen glassfiberbåt som banker mot bølgene i Fjærlandsfjorden i nye Vestland fylke. Fjellsidene på begge sider forsvinner opp i et lavt skydekke som hamrer oss med et hardt og kaldt vinter-regn. Skipper Tor-Andre Balevik fra Balestrand Fjord Angling, er uanfektet.
– Sjuhundretusen turister over de neste elleve åra! roper han over larmen fra seksti hestekrefter. Balevik lever av å guide velstående turister i vakker vestlandsnatur.
– De kommer for å se urørt natur.
Balevik, eller Captain Tor som klientene gjerne kaller ham, har antakeligvis rett. Vi kan ikke se det, men bare rett øst for oss, over skyene et sted, ligger et storslått og urørt fjellområde. Urørt inntil nylig. Nå er vi her for å bevitne et åsted.

30 kvadratkilometer inngrepsfri natur gikk tapt akkurat her, i fjellområdene øst for Fjærlandsfjorden.

Tap av norsk villmark
Siden 1990-tallet har Miljødirektoratet systematisk kartlagt inngrepsfri natur i Norge. Hvert femte år gjør de opp status. Da direktoratet slapp nye tall i 2019, viste de at fem hundre kvadratkilometer med inngrepsfri natur var blitt borte i Norge de siste fem årene. 30 av dem gikk tapt akkurat her, i fjellområdene øst for Fjærlandsfjorden. Det var det største enkelttapet av inngrepsfri natur i Norge i perioden. 16 kvadratkilometer var såkalt villmarkspreget natur, det vil si områder fem kilometer eller mer fra tyngre tekniske inngrep.

Mens Tor-Andre sakker farten og styrer båten inn mot østbredden og den veiløse gården Lidal som drev stølsdrift fram til 1965, kommer en funksjonalistisk betongstruktur til syne nede ved vannkanten. Det er Lidal kraftverk, ett av seks småkraftverk langs Fjærlandsfjorden som ble satt i drift i 2017.

Kraftlinjer
Lenger ut i fjorden har vi bedre overblikk. Omtrent midtfjords ser vi det 1200 meter høye fjellet Romhesten rett sør for gården. Rett over kraftverket ser det ut som om noen har lagt et hvitt, bredt silkebånd over skulderen på fjellet. Det kommer til syne igjen opp mot neste topp og forsvinner til slutt i snøen, der trærne slipper taket i fjellsiden. Det tar et øyeblikk før jeg skjønner at det er traseen til kraftlinja som ble trukket for å sende produksjonen ut av fjordarmen. Kabelen på 132 kilovolt går tvers over halvøya som avgrenses av Sognefjorden i sør og Fjærlandsfjorden i vest og nord. Den går rett sørover fra Lidal, forbi Skjerdingane, Myrdalsbreen og midt mellom en rekke topper på 1200 til 1400 meter før den kommer ned i Grindsdalen rett vest for Leikanger. Det var det aller siste området i Norge der man kunne vandre fra isbreer og ned til havet i urørt villmark. Et av Sør-Norges siste villmarksområder fra fjell til fjord.
– Jeg synes måten det er gjort på her inne er god, forklarer kapteinen.
– Kraftproduksjonen her inne har antakeligvis betydd mye for lokale grunneiere. Den er en av tilleggsnæringene som gjør at folk fremdeles kan bo her. Så prosjektet møtte nok ikke mye motstand her inne.

(Saken fortsetter under bildet.)

Kraftbonden
Tor-Andre bekrefter det vi allerede har hørt. Grunneiere forteller om småbruk som er vanskelige å drive. Moderne gardsdrift med nye og dyrere krav til husdyrhold og drift.
– Man er nesten nødt til ha flere bein å stå på for å bo, drive og vedlikeholde slike småbruk, fortalte en.
– Skal små bygder overleve, tror jeg rett og slett noen slike inngrep er nødvendig. Vi er nødt til å tilby noe til de som skal ta over etter oss. Og så synes jeg nesten jeg må berømme kraftselskapene for måten inngrepene er utført på. Selve kraftverkene i seg selv ligger pent i landskapet. Og mange av sporene etter byggingen er allerede borte, fortalte en annen.

Herfra ser jeg at det stemmer. Traseen begynner ikke før noen hundre meter opp i fjellsiden, og kraftverket er nesten vakkert der det ligger og gløder nede i vannkanten.

Ekko av fortidens natur
Siden begynnelsen av 1900-tallet har om lag 80 prosent av Norges villmark forsvunnet. Av fastlands-Norge er i dag bare 11,5 prosent villmarkspreget. I Sør-Norge er tallet under fem prosent, og mesteparten ligger i nasjonalparker. Områder som dem her i Sogn, områder som rett og slett ikke har blitt utnyttet, blir stadig sjeldnere. Desto viktigere er de, ikke bare som leveområder og forflytningskorridorer for dyr, men også som turområder. De er et ekko av naturen slik menneskene før oss opplevde den, helt tilbake til siste istid.

Siden begynnelsen av 1900-tallet har om lag 80 prosent av Norges villmark forsvunnet.

Utviklingen i Norge er en del av noe mye større. Tre fjerdedeler av jordens landoverflate er i dag dekket av åker, asfalt og betong eller endret betydelig på andre måter. Tre fjerdedeler av verdens elver og innsjøer er demmet opp for bruk i kraftproduksjon og landbruk. Menneskeheten har blitt en kraft i geologisk forstand og flytter i dag mer jord, grus og stein enn verdens elver, isbreer og vinder til sammen. Fortsetter det i samme hastighet, advarer forskere mot at all verdens villmark vil kunne være borte i løpet av de neste femti årene. Da FNs naturpanel slapp sin første store rapport i 2019, der de pekte på at verden står overfor en naturmangfoldkrise og at over en million arter står i fare for å dø ut, holdt de fram menneskers arealutnyttelse som den viktigste driveren.

Den lille villmarka som er igjen, ligger stort sett i områder som ikke har latt seg utnytte økonomisk. I global sammenheng betyr det arktiske strøk og områder i underutviklede land. I Norge betyr det stort sett bre- og fjellområder. Og her ligger et slags paradoks. Den gjenværende villmarka har fått sin verdi nettopp gjennom å være verdiløs. Landskapet sør for Fjærlandsfjorden er ikke noe unntak. Det er et utilgjengelig fjellområde uten noen nevneverdig bruksnytte. I et antroposentrisk perspektiv er landskapet verdiløst. Kommunen er tynt befolket, og dermed er det få som ferdes der. Det er heller ikke spesielt viktig for rødlistede arter eller forskning. Det er vilt i ordets egentlige forstand. Et landskap som ikke er der for oss, men som er egenrådig og fritt. Det er et landskap som har fått ligge i fred fordi ingen har vært spesielt interesserte i det. Ikke før nå.

Småkraftverkens tid
For å forstå hva som skjer i Fjærland, må vi tilbake til 2001 da statsminister Jens Stoltenberg i sin nyttårstale erklærte at tiden for nye store kraftutbygginger var over. Talen innledet en aktiv tilrettelegging fra myndighetene for utbygging av småkraft.

Saksbehandlingen til etablering og til drift av småkraftverk ble forenklet. Tanken var å styrke næringsgrunnlaget i distriktene, og å produsere mer klimavennlig, fornybar kraft. Flere av de store offentlige utbyggingsselskapene dannet raskt småkraftselskaper. Et av disse var Småkraft AS, utbyggerne i Fjærland, som ble stiftet i 2002.

Fordi småkraftverk ikke var rammet av industrikonsesjonslovens bestemmelser om hjemfall til staten etter 60 år, var konsesjonene også mye lettere omsettelige. Dermed dukket det opp flere norske og internasjonale private investeringsselskap som prøvde å få i stand avtaler med grunneiere.

I 2009 vedtok EU fornybardirektivet som sa at 20 prosent av EUs energibruk skulle komme fra ny fornybar energi i løpet av 2020. For Norge innebar det at fornybarandelen skulle økes fra 58,2 prosent til 67,5 prosent i samme tidsrom. Norge og Sverige gikk sammen og opprettet et felles sertifikat-marked. Ny fornybar kraft fikk «grønne sertifikater» og kraftselskapene kunne ta et ekstra påslag på strømprisen i 15 år så lenge kraftverkene var i drift innen 2020. Ordningen førte til en eksplosjon i konsesjonssøknader.

Utbyggingen i Fjærland var det største og mest omfattende småkraftprosjektet i Norge noensinne.

Økonomisk gevinst vs. naturtap
Da NVE godkjente konsesjonene i Fjærland mente de at tapet av inngrepsfri natur var akseptabelt utifra gevinsten kraftverkene ville gi. Utbyggingen var det største og mest omfattende småkraftprosjektet i Norge noensinne. Fjordlandskapet gjorde ikke prosjektet noe lettere. Tunneler og sjakter måtte sprenges ut, og to av de største kraftverkene, Lidal og Romøyri, var veiløse. Det måtte bygges kaianlegg, og mye av arbeidet med inntakene måtte gjøres med helikopter. For at vannkraft skal være lønnsomt bør utbyggingskostnaden være mindre enn ca. fire kroner og femti øre per kilowattime. Kraftverkene i Fjærland kostet fem kroner per kilowattime. Fordi hvert av kraftverkene hadde en effekt på under ti megawatt, slapp de imidlertid grunnrentebeskatning. Dessuten kvalifiserte kraftproduksjonen til grønne sertifikater.

For Sognekraft, det lokale kraftselskapet, var utbyggingen en stor investering. Så stor at de var nødt til å selge småkraftverkene til det tyske investeringsfondet Aquila Capital for å finansiere et annet omstridt vannkraftverk året etter. I dag er det Clemens Kraft som eier dem, et selskap eid av staten og et sveitsisk pensjonsfond. Grunneiere har ennå ikke sett inntekter fra kraftverkene.

Ingen bryr seg
På tross av at utbyggingene i Leikanger hadde uforholdsmessige store konsekvenser for inngrepsfri natur, fikk saken liten oppmerksomhet. Nasjonale medier omtalte det ikke, og lokalaviser viet noen få artikler til utbyggingene. Det fantes imidlertid motstand. På den ene siden stod grunneiere, sterk politisk vilje og mektige kapitalkrefter. På den andre siden stod maktesløse kommunepolitikere og noen få mennesker med kjærlighet til fjellområdet.

Klokka er ikke mer enn fire da vi parkerer utenfor Leikanger Næringshage på kaia i Leikanger. Vi skal møte Elisabeth Dahle, fylkeskoordinator i Forum for Natur og Friluftsliv (FNF), en paraplyorganisasjon som jobber for å ta vare på natur- friluftslivsinteressene i fylket. Nesten alle innsigelsene til utbyggingene i Fjærland og Leikanger kom fra medlemmer i organisasjoner samlet under FNF.

I et hyggelig loftslokale med skråtak sitter Elisabeth og hunden Zorro. Inne på kontoret hennes ligger tre tykke bunker med avisutklipp. Brettede A3-ark er omslag på bunkene, der det står «Vind», «Vasskraft» og «Andre div. saker» skrevet med sprittusj.

(Saken fortsetter under bildene.)

Vi setter oss ned rundt et stort bord i et felles kjøkkenområde.
– Her deler vi lokaler med flere. Blant annet Småkraft, de som prosjekterte kraftverkene i Fjærland. Du kan sikkert snakke med Even. Han er en fin fyr, sier Elisabeth.
Ullgenseren hennes, som er en fargenyanse unna pelsen til Zorro, har islandshester rundt kraven. Hun er fra Frogner i Oslo, bosatte seg i Sogn og Fjordane i 1987, og ser like malplassert ut her inne som hunden.
– Jeg kom hit som student. Det var som å være en liten unge i en Narvesen-kiosk. Et aktivt turmiljø. Og så store, flotte landskap at du … Ja.
Elisabeth begynte i Forum for Natur og friluftsliv ett år etter at konsesjonene i Fjærlandsfjorden var gitt, og når vi nevner saken, utbryter hun:
– Da må dere snakke med Alvar Melvær.

– Generelt sett snakkes det mye om klimakrisa. Løsningene de snakker om er utbygginger og ikke energieffektivisering.

Den lange, tunge kampen
I Sogn og Fjordane har få vært en så sterk kraft som Alvar Melvær når det kommer til naturvernarbeid og innsigelser mot vass- og vindkraftutbygging i perioden 1983 til 2019, da han trakk seg som tillitsvalgt som 78-åring. Som frivillig i Sogn og Fjordane Turlag har han skrevet hundrevis av sider med grundige innsigelser i kraftlinjesaker og andre vass- og vindkraftsaker.
– Stortinget har vel bestemt at vi på et eller annet tidspunkt skal slutte å ta i bruk mer uberørt natur. Det beste en kan håpe på er at det blir litt mindre. Men for mange politikere og utbyggere har ikke uberørt natur stor verdi, dessverre, sier Melvær over telefonen. Han forteller om mye innsats og små, men ikke betydningsløse resultater som vern av fosser ved Sognefjorden og andre steder, og retningslinjer for utbygging av småkraft som i ettertid har hatt stor verdi.
– Generelt sett snakkes det mye om klimakrisa. Løsningene de snakker om er utbygginger og ikke energieffektivisering. Det siste er en mye mer miljøvennlig måte å løse ting på. Mange av dem som vil ha utbygginger og som sier det er for å løse klimakrisa, er vel mest motivert av penger. For eksempel ser vi et omfattende salg av vindkraft- og småkraftprosjekter til utlandet.

Fritt spillerom
Elisabeth fortsetter.
– Etter at Melvær ble pensjonist jobbet han 100 eller 130 prosents stilling på dugnad. I en periode var det vanvittig mye småkraftutbygging. Der var mellom 30 og opp til 44 småkraftsaker på høring hvert år. I tillegg har vi hatt flere større kraftutbygginger som for eksempel Leikanger kraftverk. Der var han helt sentral.
Leikanger kraftverk ble bygd på tross av sterke protester fra turlaget og andre lokallag. Et forslag til utbedring av inntakene ble først akseptert av NVE, men forkastet av Olje- og energidepartementet da NVEs innstilling ble innklaget.
– Har kraftbransjen fritt spillerom?
– Nei, ikke helt ...
Hun tenker litt på det.
– Nei.
Det er trass i stemmen hennes.
– Det er mange delseire. Vi har fått gjennom innspill om å endre inntak eller rør for å skåne landskapet. Vi stopper ikke så mange prosjekter. Det er vanligst at vi har fått endra inngrepene til det bedre. Men noen gode seire har vi jo.

Verstingen vindkraft
I dag er det primært vindkraftsaker som opptar Elisabeth.
– De kom for alvor i 2011, etter at rammeplanen for vindkraft ble lagt fram. Og NVE er mye ryddigere og grundigere i vasskraftsaker enn i vindkraftsaker. Det går nesten ikke an å sammenlikne. I vasskraftsaker er det veldig strenge retningslinjer på arealbruk og hvor en vei eller hvor et inngrep kan være. I vindkraftsaker er det bare fullt frislipp.
Hun rister på hodet med et vemodig smil.
– Og så er jo vindkraftinngrepene hundre ganger større.
– Så vindkraft er en større utfordring enn vasskraft?
– Ja. Jeg tror nesten alle småkraftprosjekter som kunne være realisert, eller i alle fall kunne være økonomisk lønnsomme, er ferdig behandlet. Det er heller ikke så mange større elver igjen, som ikke er verna. Offerdal begynner de å bygge ut nå. Og så er det jo Leikanger kraftverk og et nytt kraftverk inne i Årdal. Det eneste som gjenstår er såkalte opprustings- og utvidingsprosjekter.
– Hvor er det vindkrafta her skal bygges?
– Nå sitter jeg og skriver på en sak i forbindelse med oppføring av ett av fem vindkraftverk i det absolutt verste stedet man kan sette opp vindkraftverk. På Bremangerlandet, midt i fugletrekket. Trekkfuglene sluses inn fra havet av topografien gjennom et dalføre, og akkurat her skal man sette opp fem vindkraftverk. Det er foreslått verneområder i begge ender, nasjonalpark og landskapsvernområde og så skal man bygge et industriområde midt i. Det er så …
Hun leter etter ord.
– Ett av fem store vindkraftverk langs kysten her, og alle er lagt midt i det største fugletrekket vi har … Nei. Den saken er så hårreisende. Det er på linje med det som skjer på Andmyra. Det er en av de få vindkraftsakene der NVE avslo søknaden, men hvor Olje og Energidepartementet godkjente den allikevel, etter å ha utøvd «politisk skjønn». Noe som betyr at det var økonomisk lønnsomt.
Hun sukker.
– Men er ikke dette en del av det grønne skiftet?
– Nei, det finnes ikke grønt. Dette er motivert av penger. Det grønne skiftet er et vikarierende motiv. Vi kunne frigjort den energien med grønnere løsninger. Alle nye ting krever energi og et fotavtrykk på et eller annet vis, men vi kunne spart og redusert, vi kunne satt opp solceller på egne tak og veldig mange andre ting som ikke hadde krevd så store naturarealer. Vi trenger økologisk omlegging av økonomi og samfunnsstruktur om det skal bli grønt.
– Kan du beskrive det området som nå er utbygd vest for Fjærlandsfjorden?
Ansiktet sprekker opp i et smil.
– Det er helt unike områder. Bre og fjell og bratte dalsider. Om våren går du på ski på fjellet og under deg er det irrgrønt. Og så har du fjorden. Den type områder har så store kvaliteter. De som ikke er tilrettelagt. De har en enorm verdi som friluftsområde.
Hun tar en pause.
– Jeg er så glad i de områdene. De få områdene i Norge som er igjen. Der du ikke har store varder og merkinger. Hvor du må finne veien sjøl. Du trår varsomt og det er bare naturen. Hun blir stille igjen.
– Vi har ikke så mange sånne områder igjen.

(Saken fortsetter under illustrasjonen.)

Etterspørsel etter kraft
Vi returnerer til Oslo langs fylkesvei 55 mot Sogndal. Oppi fjellsiden går Statnetts nye kraftlinje mellom Fardal og Ørskog, med en overføringskapasitet på 2000 megawatt. Sogn og Fjordane produserer mye mer kraft enn de har bruk for, mens Midt-Norge er et underskuddsområde. Linja kopler de to landsdelene sammen. Ulike lokallag, grunneiere og aktivister prøvde å sette en stopper for prosjektet, men til ingen nytte. Kraftlinja ble satt i drift i desember 2016 og hadde en prislapp på 5,5 milliarder kroner.

Etter en drøy halvtime kjører vi ombord på MF Lifjord, en av to bilferjer som går mellom Mannheller i Sogn og Fodnes i Lærdal. Lenger inn i fjorden skal de snart gå i gang med å bygge ut Offerdalselva.

MF Lifjord er én av mange norske dieselferger som skal erstattes med en elektrisk i løpet av 2020. Da NVE i 2018 la fram en rapport som viste at strømforbruket i Norge vil vokse fra 133 til 157 TWh innen 2035, var økt strømforbruk til transport en av grunnene. De mente økonomisk vekst og tiltak for reduksjon av klimagassutslipp vil drive forbruket opp, på tross av mer energieffektive bygninger, bedre oppvarmingsutstyr og bedre elektriske apparater.

Hva det vil si for norsk villmark er et åpent spørsmål. Alt vi vet, er at det vil bli arealkrevende.

Og selv om vi trolig allerede har nok produksjon til å dekke økningen, vil store markeder i Europa rope på mer fornybar. Skal EU bli karbonnøytrale innen 2050, noe de burde hvis vi skal holde oss under 1,5°C, viser de laveste anslagene et økt strømforbruk på 814 terrawattimer, mer enn det samlede strømforbruket til Baltikum, Norden, Sentral- og Sørøst-Europa til sammen. Hva det vil si for norsk villmark er et åpent spørsmål. Alt vi vet, er at det vil bli arealkrevende.

Over baugporten kan jeg skimte lysene ved ferjeleiet på Fodnes, og over Lærdalsfjella henger en måne som er en ørliten kurve unna å være full. Dieselmotoren til MF Lifjord brummer i skroget, men i et øyeblikk føles det som om det er hele verden som summer av elektrisitet.