Den levende planeten: en innvielse (del 1)

Essayet ble første gang publisert i Pan 26. desember 2018.

De fleste har opplevd å bli dratt gjennom en eller annen form for innvielse i livet. Med det mener jeg en krise som river grunnen unna for det du visste og det du var. I ruinene etter sammenbruddet som følger, fødes et nytt selv inn i en ny verden.

Et samfunn kan også gå gjennom en innvielse. For dagens globale sivilisasjon er det dette klimaendringene handler om. De er ikke et alminnelig «problem» som kan løses innenfor det dominerende verdenssynet. Klimaendringene oppfordrer oss til å fortelle en ny historie om oss selv, og tilegne oss et nytt – og eldgammelt – forhold til livet for øvrig.

Et hovedelement her er å gå fra et geomekanisk verdenssyn til å ta inn over oss at planeten er levende. I et tidligere essay (Why I am Afraid of Global Cooling) hevdet jeg at klimakrisen ikke kan løses ved å justere nivået av gasser i atmosfæren, som om vi flikker på forholdet mellom luft og drivstoff i en dieselmotor. Nei, en levende Jord kan kun holde seg frisk – den kan faktisk kun holde seg i live – så lenge den har livskraftige organer og vev. Her inngår skogene, jordsmonnet, våtmarkene, korallrevene, fisken, hvalene, elefantene, sjøgress-engene, mangroveskogene og alle jordens øvrige systemer og arter. Fortsetter vi å forringe og ødelegge dem, så ville Jorden, om vi så kuttet utslippene til null over natten, lide døden ved en million kutt. Det er fordi livet, gjennom prosesser vi bare så vidt forstår, opprettholder sine egne betingelser. Disse prosessene er like komplekse som noen levende fysiologi. Plantelivet skaper flyktige forbindelser som fører til dannelsen av skyer som reflekterer sollys. Dyrelivet transporterer nitrogen og fosfor på tvers av kontinenter og hav for å opprettholde karbonsyklusen. Skoger skaper en «biotisk pumpe» av varige lavtrykk som fører regn innover landmassene og opprettholder atmosfærens luftstrømmer. Hvalene henter næringsstoffer fra havdypet som nærer plankton. Ulvene holder hjortepopulasjonene nede slik at underskogen forblir livskraftig, slik at nedbør suges opp og forebygger tørke og branner. Beverne bremser vannets ferd fra land til hav, beskytter mot oversvømmelser og regulerer utfloden av mudder til kystområdene slik at livet der kan trives. Tepper av underjordiske sopptråder knytter enorme områder sammen i et nevralt nettverk som overskrider menneskehjernen i kompleksitet. Og alle disse prosessene griper inn i hverandre.

I boka Climate – A New Story argumenterer jeg for at en stor del av klimaforstyrrelsene vi tilskriver utslipp av drivhusgasser faktisk er en direkte følge av inngrep i økosystemer. Disse har pågått i tusenvis av år: tørke og ørkenspredning har alltid fulgt når mennesker har hugd ned skogen og utsatt jordsmonnet for erosjon.

Flatehugst, dagbrudd, drenerte myrer, oljesøl og lignende er ikke til å unngå når vi ser Jorden som en død ting, uten sanser, som et ressurslager vi kan skalte og valte fritt med.

«Inngrep i økosystemer» lyder vitenskapelig i forhold til «å skade og drepe levende vesener». Men går vi ut fra at planeten er levende, er sistnevnte formulering mest presist. En skog er ikke bare en samling levende trær – den er selv levende. Jordsmonnet er ikke bare et vekstmiljø; det er Jorden som lever. Det samme gjør en elv, et rev eller et hav. Akkurat som det er mye enklere å nedverdige, utnytte og drepe en person som sees som et undermenneske, er det enklere å drepe Jordens vesener når vi allerede ser dem som ikke-levende og ubevisste. Flatehugst, dagbrudd, drenerte myrer, oljesøl og lignende er ikke til å unngå når vi ser Jorden som en død ting, uten sanser, som et ressurslager vi kan skalte og valte fritt med.

Det har noe å si hvilke historier vi forteller. Ser vi verden som død, kommer vi til å ta livet av den. Ser vi verden som levende, vil vi lære hvordan vi kan hjelpe den å bli frisk.

(Saken fortsetter under bildet.)

Den levende planetens verdenssyn

Slik er det virkelig: verden er levende. Den er ikke kun livets vertskap. Skogene og revene og våtmarkene er organer. Vannet er blod. Jordsmonnet er hud. Dyrene er celler. Lignelsen er ikke eksakt, men konklusjonen den legger opp til er gyldig: hvis disse vesenene mister sin integritet, vil planeten som helhet visne hen.

Jeg skal ikke forsøke å argumentere intellektuelt for at planeten Jorden er levende; det ville komme an på hvilken definisjon av liv jeg legger til grunn. Dessuten skulle jeg gjerne gått enda lenger og sagt at Jorden er sansende, bevisst og intelligent: en påstand som ikke kan forsvares på vitenskapelig grunnlag. Heller enn å trette over dette, vil jeg be skeptikeren om å stå barføtt på jorden og føle sannhetsgehalten i påstanden. Jeg tror at samme hvor skeptisk du er, samme hvor overbevist du er om at livet kun er et kjemisk lykketreff drevet av blinde fysiske krefter, så bor det en gnist av kunnskap i deg – i oss alle – om at Jorden, vannet, jordsmonnet, luften, solen, skyene og vinden er levende og sansende, at de føler oss når vi føler dem.

Jeg kjenner skeptikeren godt – han har nemlig skrevet det du leser nå. En snikende tvil griper meg når jeg tilbringer mye tid innendørs, foran en skjerm, omringet av standardiserte uorganiske objekter som speiler livløsheten i den modernistiske oppfatningen av verden.

Formaningen om å kjenne forbindelsen med den levende Jorden gjennom bare føtter ville nok vært malplassert på en akademisk klimakonferanse eller et møte i FNs klimapanel. Fra tid til annen innlater slike arrangementer seg riktignok på et øyeblikks følelsesladd seremoni. Kanskje drar de frem en representant for et urfolk for å påkalle de fire himmelretningene før deltakerne går i gang med møtets egentlige innhold, det som handler om data og grafer, modeller og fremskrivninger, kostnad og nytte. Slike miljøer – av kvantitative abstraksjoner så vel som klimaanlegg, uforanderlig kunstig lys, identiske stoler og allestedsnærværende rette vinkler – driver bort alle former for liv bortsett fra mennesket. Naturen eksisterer kun som en representasjon, og Jorden fremstår som levende kun i teorien – trolig ikke i det hele tatt.

Det som anses som virkelig i disse situasjonene er tallene – ironisk nok, siden tall er selve kjernen av abstraksjon, av å koke ned mange ting til én eneste verdi. Den data-drevne tenkemåten søker også å løse problemene ved hjelp av tall. Min indre matte-nerd skulle så gjerne løst klimakrisen ved å vurdere alle mulige tiltak ut fra dets netto karbonfotavtrykk. Hvert økosystem, hver teknologi, hvert energiprosjekt skulle fått en drivhusverdi. For å holde meg innenfor et bestemt drivhusgass-budsjett ville jeg foreskrevet mer av ditt og mindre av datt, utlignet flyreiser med treplanting, kompensert våtmarksødeleggelser her med solpaneler der. Jeg ville tatt i bruk metodene og tenkemåtene som har vokst frem rundt finansiell bokføring, der penger er metoden for å forenkle sammenhenger til enkeltstående verdier.

Uheldigvis – som tilfellet også er med penger – ignorerer karbonreduksjonismen alt som ikke ser ut til å påvirke bunnlinjen. Dermed har tradisjonelle miljøsaker som vern av habitater, å redde hvalene og å rydde i giftig avfall blitt gjort kort prosess med i klimabevegelsen. «Grønt» har blitt synonymt med «lavutslipp».

Vern av habitater, å redde hvalene og å rydde i giftig avfall blitt gjort kort prosess med i klimabevegelsen. «Grønt» har blitt synonymt med «lavutslipp».

Sett med den levende planetens verdenssyn er dette en gedigen tabbe, siden hvalene, ulvene, beverne og sommerfuglene vi ser bort fra er blant organene og vevet som holder Gaia sammen. Ved å utligne flyreiser med treplanting og skaffe strøm fra solpaneler ifører vi oss en «økologisk» drakt som døyver samvittigheten og dekker over skadene vi påfører verden med vår nåværende livsførsel. Vi handler som om «bærekraft» betyr å føre videre samfunnet slik vi kjenner det, bare med ikke-fossile drivstoffkilder.

Dermed ikke sagt at det er greit å fortsette å brenne fossil energi som før. I kjølvannet av mitt essay om muligheten for global nedkjøling ble jeg av enkelte stemplet som klimafornekter, eller løpegutt for klimafornektere. Det er en naturlig reaksjon i en sterkt polarisert situasjon der enhver person eller oppfatning vurderes ut fra spørsmålet «hvilken side er du på?» I en krigssituasjon må all informasjon, samme hvor sann den måtte være, forkastes hvis den ikke stemmer med vår egen sides fortelling, for å unngå å hjelpe og motivere fienden. Når begge sider gjør dette, blir resultatet et tvungent valg mellom to alternativer. Dette valget utelukker alle alternativer som måtte finnes hinsides de to motpolene. Dessuten fører utestengningen av motstridende informasjon til at hver side blir uimottakelig for vekst, forandring og sannhet.

Slik har det seg at den levende planetens perspektiv (slik jeg fremstiller det) møtes med fiendtlighet, ikke bare av den anti-miljøvernorienterte høyresiden, men også fra den klimaalarmistiske venstresiden – selv om venstresiden i det minste er på linje med grunntonen i premissene. Fiendtligheten kommer av det som følger av premissene: at global oppvarming ikke er hovedtrusselen mot biosfæren, og at fokus på karbonutslipp og ren energi ikke er det viktigste vi kan gjøre for å møte den virkelige trusselen.

Den levende planetens perspektiv møtes med fiendtlighet, ikke bare av den anti-miljøvernorienterte høyresiden, men også fra den klimaalarmistiske venstresiden.

Den virkelige trusselen mot biosfæren er faktisk verre enn de fleste på venstresiden innser. Den innbefatter og går langt utover klimaet, og vi kan kun møte den gjennom å bidra til tilfriskning langs flere akser samtidig.

Er utslipp av drivhusgasser et problem? Ja. De legger mer press på globale livssystemer som allerede er farlig svekket av økonomisk utvikling, ecocide og forurensning. Her er en løselig lignelse: Tenk deg at Jordens vinder og havstrømmer, flyten av temperatur og fuktighet og livsopprettholdende værmønstre er som en gedigen, buktende hageslange. I slangen er det borret mange små hull for å vanne planter. Se for deg at planteliv har vokst frem rundt slangen og holder den noenlunde på plass. Så river du plantene opp med roten (ødelegger økosystemer) samtidig som du øker vanntrykket dramatisk (øker utslippene). Når plantene ikke lenger holder slangen på plass, begynner den å sno seg og sparke og legge seg helt på snei, slik at den ikke lenger leverer vann dit det trengs.

På den virkelige Jorden er økosystemene som en gang holdt flytmønstrene på plass – særlig skogene, savannene og våtmarkene – alvorlig såret. I mellomtiden har drivhusgassene økt den termodynamiske strømningen i systemet, med ytterligere forstyrrelser av atmosfæriske mønstre og ødeleggelser av svekkede økosystemer som følge. Men selv uten økningen av drivhusgasser ville massemordet på livet ført til en katastrofe. Utslipp fra fossile brensler forverrer en situasjon som allerede er ille.

(Saken fortsetter under annonsen.)

Omrokering av prioriteringer

Med friske økosystemer er det ikke sikkert at de forhøyede nivåene av CO2, metan og temperatur ville ha vært særlig problematiske. Når det kommer til stykket, var temperaturene muligens enda høyere ved slutten av siste istid og under de minoiske, romerske og middelalderske varmeperiodene (dette er uhyre omstridt), uten at det utløste noen tilbakekobling av metanutslipp eller lignende. En levende skapning med sterke organer og friskt vev er tilpasningsdyktig. Dessverre er Jordens organer skadet og vevet forgiftet. Gaia er i en skjør tilstand. Derfor er det viktig å kutte utslippene av drivhusgasser. Men den levende plantens perspektiv legger opp til andre prioriteringer enn den konvensjonelle klimadiskursen.

Jordens organer er skadet og vevet forgiftet. Derfor er det viktig å kutte utslippene av drivhusgasser. Men den levende plantens perspektiv legger opp til andre prioriteringer enn den konvensjonelle klimadiskursen.

Øverste prioritet blir å beskytte alle de gjenværende regnskogene og andre intakte økosystemer. Spesielt viktige er mangroveskogene, sjøgressengene og andre våtmarker, særlig langs kysten. Disse skogene og våtmarkene er dyrebare skatter, reservoarer av biologisk mangfold, veksthus for livets fornyelse. De bærer på Jordens dype intelligens, som er en forutsetning for fullstendig tilfriskning.

Neste prioritet blir å reparere og gjenopplive sårede økosystemer over hele verden. Det kan blant annet gjøres gjennom:

• En massiv utvidelse av naturreservater til havs
• Forbud mot bunntråling, drivgarn og andre industrielle fisketeknikker
• Regenerative jordbruksteknikker som bygger opp jordsmonnet, for eksempel jorddekkevekster, bruk av flerårige vekster, matskoger og holistisk beiting
• Skogplanting og tilbakeføring av områder til skog
• Landskapsutforming som hindrer avrenning av regnvann og reparerer vannets kretsløp
• Vern av rovdyr og andre store dyr på toppen av næringskjeden

Tredje prioritet blir å slutte å forgifte verden med skadedyrmidler, ugressmidler, insektgifter, plast, PCB, tungmetaller, antibiotika, kunstgjødsel, farmasøytisk avfall, radioaktivt avfall og annen industriell forurensning. Disse svekker Jorden på vevsnivået og gjennomsyrer biosfæren i en slik grad at det for eksempel finnes spekkhoggere med så høye PCB-nivåer at hvalkroppen klassifiseres som giftig avfall. Skadedyrmidler og habitatødeleggelse fører også til massedød av blant annet insekter, amfibier, fugler og livet i jordsmonnet, slik at Gaias evne til å opprettholde seg selv svekkes.

Den fjerde (og fremdeles viktige) prioriteten vil være å redusere de atmosfæriske nivåene av drivhusgasser. Dette vil i stor grad skje som en konsekvens av de tre foregående punktene. Både tilbakeføring til skog og regenerativt jordbruk kan binde enorme mengder karbon. Dessuten vil det å virkelig skulle beskytte og reparere økosystemer nødvendigvis innebære stans i bygging av nye rørledninger, oljebrønner til havs, hydraulisk frakturering, tjæresand-utgraving, sprengning av fjelltopper, dagbrudd og andre former for utvinning av fossile brensler, ettersom de alle medfører alvorlig økologisk skade og risiko. En del karbonmotiverte forslag som har økologiske og sosiale gevinster i bredere forstand passer også inn i den levende planetens perspektiv: solpaneler på tak, lokal mat og handel, sykkelvennlige byer, mindre hus med passiv oppvarming, avmilitarisering, varer som kan repareres i stedet for å kastes og kreativt gjenbruk. Skal vi elske og ta vare på hver dyrebare del av denne planeten må den fossil-baserte infrastrukturen uansett erstattes, drivhusgasser eller ei.

Det er et paradoks at vi ikke trenger å argumentere med drivhusgasser for å redusere utslippene. Ved å følge prioritetene som nevnt ovenfor vil vi oppnå (og muligens overgå) det meste av det klimaaktivister flest arbeider for, bare ut fra en annen motivasjon. Men det finnes også betydelige forskjeller. Den levende planetens tilnærming godtar ikke store vannkraftprosjekter som ødelegger våtmarker, får elver til å forvitre og forstyrrer utfloden av mudder til havene. Den avskyr biodrivstoffplantasjene som båndlegger enorme arealer i Afrika, Asia og Sør-Amerika, siden disse ofte erstatter naturlige økosystemer og småskala, bærekraftig jordbruk. Den frykter ideer om geoengineering, som å gjøre himmelen hvitere med svovel-aerosoler. Den har lite bruk for enorme maskinelle anlegg for karbonfangst. Den ser med gru på at verdens skoger hugges ned for å produsere tre-pellets for konverterte kullkraftverk. Den stiller seg tvilende til store fugledrepende vindmøller og gedigne oppstillinger av solcellepaneler i blottlagte landskap.

Les neste del av essayet her.