Del 5: Hvordan påvirker Oljefondet mest?

Greenpeace kjøper aksjer i oljeselskaper for å fremme forslag på generalforsamlingene om at de skal slutte med olje. Og Greenpeace taper hver gang. Greenpeace kjøper selvsagt ikke oljeaksjer for å tjene penger. Det er det Oljefondet som gjør. Og Oljefondet eier mer enn symbolske aksjeposter. I oljeselskapet Shell, for eksempel, er fondet med sine 2,5 % av aksjene den tredje største eieren, rett etter de private gigantene blant kapitalforvaltere, BlackRock og Vanguard.

Oljefondet mellom BlackRock og Greenpeace

Om vi skal si noe om hvor mye Oljefondet klarer å flytte selskapene i “sin” retning, må vi først prøve å plassere Oljefondets mål for selskapene på en skala mellom Greenpeace, BlackRock og andre pensjonsfond.

Oljefondet forvaltes av Norges Bank Investment Management (NBIM), som likner mer på BlackRock enn på Greenpeace i utgangspunktet. Det er likevel mye tydeligere rammer som Oljefondet drives innenfor – og de er mye mer åpne. For det første har Finansdepartementet bestemt at NBIM skal drive innenfor rammene av tre standarder fra FN og OECD som blant annet handler om samfunnsansvar, og NBIM bidrar selv i utviklingen av nye internasjonale standarder for ansvarlig kapitalforvaltning. I tillegg har NBIM utviklet såkalte «forventningsdokumenter» til hvordan selskaper skal styres og hvordan de skal forholde seg til bl.a. klimaendringer og klimapolitikk (planlegg for klimapolitikk i tråd med togradersmålet), barnearbeid (undersøk leverandørene dine også), menneskerettigheter (ansatte skal kunne organisere seg) og korrupsjon (selskaper må gjøre det trygt å varsle). Alt dette tar NBIM med seg når de møter selskapene og stemmer på generalforsamlingene. I 2019 hadde NBIM 3 412 møter med styremedlemmer, toppledere og eksperter i 1 474 selskaper, og deltok i 116 777 stemmegivninger på 11 518 generalforsamlinger.

Den beste måten å sammenlikne NBIM objektivt med andre på, er gjennom stemmegivning på generalforsamlingene, siden NBIM publiserer hva de stemmer i hver eneste sak og siden det oftest er mulig å finne ut hva andre har stemt. Fra et etisk perspektiv er det gjerne forslagene fremmet av aksjonærer knyttet til bærekraft – slik Greenpeace gjør i Equinor – som er mest interessante. I 2019 stemte Oljefondet i 265 slike saker. Siden 2012 har det vært mer enn en dobling i oppslutningen om dem, men i gjennomsnitt fikk de fortsatt i 2019 ikke mer enn 26,8 % av stemmene. Bare 12 av de 265 aksjonærforslagene fikk flertall – hver gang med NBIMs stemmer. Et eksempel var et forslag i den sørafrikanske Standard Bank Group om å lage en policy på lån til kullgruver og kullkraftverk. NBIM støttet også en rekke aksjonærforslag som ikke ble vedtatt – f.eks. krav om rapportering av ExxonMobils lobbying og politiske donasjoner. Det skyldtes bl.a. at BlackRock og Vanguard stemte imot. I 2020 har forøvrig BlackRock snudd i en rekke liknende avstemninger, etter at sjefen Larry Fink i januar definerte klimasaken og bærekraft mer generelt som utgangspunktet for langsiktig avkastning.

Disse avstemningene er en slags kvantifiserbar topp av et isfjell av eierskapsutøvelse i tusenvis av selskaper. Oljefondet er med på å flytte dem små steg i mer bærekraftig og etisk retning, men hele tida med selskapenes langsiktige økonomiske ve og vel som målsetning. Til sammenlikning ble i 2019 bare fem selskaper svartelistet, eller rettere sagt utelukket på etisk grunnlag. Det er en slags atomknapp i Oljefondets verktøykasse. Den brukes uavhengig av selskapenes ve og vel, og blir i den store sammenheng brukt ytterst sjelden, men alle vet den er der. Og i motsetning til de fleste andre statlige fond, publiserer Oljefondet kriterier for når knappen blir brukt.

I tillegg valgte Oljefondet å trekke seg stille og rolig ut av 42 selskaper pga. at NBIM så risiko ved selskapene i det lange løp. Ofte handlet det om bekymringer knyttet til hvordan selskapet blir styrt, miljøødeleggelser og dårlige arbeidsforhold. NBIM sier ikke hvilke selskaper det er, og de er også relativt små. Hvis selskapene var store, ville nedsalg gjøre at porteføljen til fondet avvek mer fra det “gjennomsnittet av børsene” (referanseindeksen) enn NBIM har lov til fra Finansdepartementet.

Oljefondet lager overskrifter verden rundt

Hvordan oppfattes oljefondet av pensjonsfond som snakker høyt om etikk i andre land? Vi spør Faith Ward. Hun leder arbeidet med “ansvarlige investeringer” (responsible investment) i Brunel Pension Partnership, ett av Storbritannias ti største pensjonsfond. Gjennom mange år har hun fulgt Oljefondet, blant annet gjennom sin rolle som leder for Transition Pathway Initiative (TPI). Det ble satt opp av pensjonsfondene til det britiske miljødirektoratet og den engelske kirken for å samle inn og vurdere klimadata og -strategier fra selskaper. NBIM er nå med på å lede TPI.

– Hvordan oppfatter du NBIM i arbeidet med ansvarlige investeringer?
– NBIM gir svært viktige bidrag. Ulike statlige fond gir forskjellige bidrag - f.eks. er New Zealands fond gode på cyber-spørsmål, NBIM på klimaendringer og selskapsstyring. Det er mye å hente fra alle disse fondene. NBIM påvirker og de kommuniserer alltid effektivt. Den underliggende forutsetningen for fondet – olje – gjør dem spesielt interessante. Når de inkluderer eller ekskluderer selskaper, lager det overskrifter i nyhetene. Vurderingene de publiserer er interessante, sier hun.

Eierskapsutøvelse er argumentasjon og det er forhandlinger. Det mest effektive er om Oljefondet kan overbevise andre eiere og selskapets styre om at det f.eks. må legge til grunn en karbonpris i tråd med FNs klimamål i sin langsiktige strategi. Eller sikre arbeidernes rett til å organisere seg. Eller ikke fiske havet tomt. Men etikk kan kræsje med butikk. Hva gjør man da?

Påvirker uttrekk selskapene?

Det man kan gjøre, er som sagt å selge seg ut. Men fungerer det som ris bak speilet? Bryr selskapene seg? Vi har hørt fra Faith Ward at Norges Banks vurderinger blir lagt merke til av andre investorer. Men tidligere kampanjer for å påvirke selskaper ved at investorer trekker seg ut, f.eks. i kampen mot apartheid eller tobakk, senket ikke aksjekursene. Å utvinne kull og diamanter i Sør-Afrika ble ikke mindre lønnsomt av at noen amerikanere og europeere plutselig ikke ville eie aksjer i apartheidstaten. I en verden der private banker skaper penger basert på framtidstro, og der kapitalen flyter fritt over grensene, er det i utgangspunktet et selskaps utsikter til avkastning som er avgjørende for tilgangen på kapital. Kullselskaper er først og fremst redde for høyere karbonpris, ikke for at samvittighetsfulle pensjonsfond skal trekke seg ut. I teorien.

I virkeligheten kan det likevel være nyanser. En studie fra 2019 av Truzaar Dordi og Olaf Weber ved University of Waterloo i Canada undersøkte effekten på aksjekursene til olje-, gass- og kullselskaper av 24 hendelser i perioden 2012 til 2015 der investorer annonserte at de trakk seg ut av slike selskaper. To av dem gjaldt Oljefondet. Studien fant at det var en viss effekt – men undersøkelsen gjaldt bare effekten på aksjekursen inntil 10 dager etter annonseringene. Og om det faktisk påvirket selskapenes strategier, kunne ikke studien si noe om. Vi spør Ward om hun ser noen effekt av uttrekk på aksjekursene.

– Jeg ser ikke direkte virkninger av beslutninger om uttrekk, men gjennom granskningen av selskaper som følger med disse beslutningene, f.eks. under Transition Pathway Initiative, fører det til det indirekte. Folk blir mer bevisste, sier hun.

For kapitalforvaltere lever av å prøve å gjøre i dag det som de tror andre vil gjøre i morgen. Om Oljefondet finner at et gruveselskap er medskyldig i å forgifte en elv, vil kapitalforvaltere i andre fond spørre seg om det vil skape trøbbel for selskapets inntjening – eller om andre kapitalforvaltere vil tro det. Er svaret ja, vil de selge fortest mulig. Men er de lokale myndighetene og domstolene korrupte, kan svaret være nei.

Betydningen av naming and shaming skal ikke undervurderes.

Hva mener filosof Henrik Syse, som ledet NBIMs eierskapsgruppe 2005-2007?
– Det er mange ting som påvirker aksjekursene. Men betydningen av naming and shaming skal ikke undervurderes. Det er ubehagelig for selskaper å ha store aksjonærer som stiller ledelsen til veggs i slike spørsmål. Det handler ikke bare om verdisettingen av selskapene, men også om selskapsledelsens selvforståelse og langsiktige strategi. I 2007-2008 jobbet jeg i Norges Bank opp mot Monsanto og Bayer som sto anklaget for barnearbeid i India. Siden saken ble offentlig, med samtykke fra selskapene, kan jeg fortelle om den i ettertid. Og så skal ikke jeg være naiv, men det som slo meg i den dialogen, var hvor ubehagelig den type selskaper synes det er å bli anklaget for at barn blir fratatt sin barndom. Gjør de noe med det bare for å pynte fasaden? Nei, ikke nødvendigvis. Etter å ha snakket med næringslivsledere ansikt til ansikt, ser jeg at det kan være både en personlig og moralsk motivasjon og en strategisk og økonomisk motivasjon, mener han.

Med andre ord kan moralsk og økonomisk motivasjon være flettet inn i hverandre. Det minner meg om noe en Shell-topp fortalte meg en gang: Shell tok kampanjen mot deres oppførsel i Nigeria på 1990-tallet på største alvor. Ikke av frykt for at folk skulle kjøre forbi Shells bensinstasjoner eller selge aksjene, men fordi de merket at de beste ingeniørene ikke lenger søkte seg til Shell. Det ville svekke lønnsomheten.

Walmart som kom inn igjen

Etisk motivert uttrekk er som sagt svært sjeldent – det gjaldt 5 av Oljefondets over 9000 selskaper i 2019. Når det skjer, er det enten fordi man har gitt opp annen dialog og ikke tror selskapet vil endre atferd, eller fordi Stortinget har lagt til nye produkter i den etiske svartelista. Den består i dag av atomvåpen, klasebomber, tobakk, kull og kullkraft. Om atomvåpen er det du er ekspert på, er det ingen som forventer at Oljefondets svarteliste vil påvirke deg.

Men om det uetiske dreier seg om selskapets atferd, kan uttrekk ha en effekt i et lengre tidsperspektiv. Det vitner eksemplet med den amerikanske supermarkedkjeden Walmart om. I 2006 trakk oljefondet seg ut etter anbefaling fra Etikkrådet. Det samme gjorde det svenske pensjonsfondet AP2.
– De hadde underleverandører som brøt menneskerettighetene. De stengte mennesker inne, det var de grusomste forhold for arbeiderne. Det var horrible historier. Da avgjørelsen ble offentliggjort gikk den amerikanske ambassadøren i Norge absolutt berserk, fordi han mente det var et politisk uttrekk, og at dette skjedde fordi USA var et åpent land hvor man kunne finne ut av alt, forteller Kristin Halvorsen, som den gang var finansminister.

I de neste årene fulgte flere andre pensjonsfond etter, bl.a. alle de store svenske offentlige «AP-fondene» og nederlandske PGGM, etter å ha opplevd at de ikke kom noen vei med eierskapsutøvelse. Summen av dette ga overskrifter som «Walmart takes divestment blows to the body». I fjor fant Etikkrådet at Walmart hadde forbedret seg tilstrekkelig til å ta dem inn i varmen igjen, til tross for at det fortsatt er kritikkverdige forhold. Oljefondet eier i dag 0,06 % av Walmart.

Mellom linjene i Etikkrådets tilrådning skinner det igjennom: Er det håp om forbedring, er det best at Oljefondet er med for å dytte i riktig retning.

Del 6: Burde Oljefondet bry seg mindre om produkter og mer om atferd?