Del 4: Kan Olje-Norge kjøpe seg en bedre verden?

Da fondet ble opprettet, var tanken at staten ikke skulle være en aktiv eier. Men siden forvalteren av Oljefondet, Norges Bank Investment Management (NBIM), avla den første stemmen i en generalforsamling i mars 2003 har det endret seg drastisk. I 2019 stemte banken på 11 518 generalforsamlinger – 97,8 prosent av alle den var innkalt til.

Men når det kommer til hva man skal investere i, vil de fleste politikere holde en armlengdes avstand. Oljefondet skal ikke brukes «politisk». I hvert fall mesteparten av fondet. Av fondets over 10 000 milliarder kroner, er bare en drøy prosent, 120 milliarder, satt av i det såkalte «miljømandatet».

– Miljømandatet en suksesshistorie, fordi vi har fått åpnet døren for å gjøre noe bra med pengene. 120 milliarder er mye penger, men som andel av hele fondet er det relativt lite, sier Jonas Holmqvist. Han er rådgiver i Framtiden i våre hender, en av pådriverne for opprettelsen av miljømandatet. Nå håper han miljømandatet blir en større andel av fondet. Det er ikke først gang den debatten tas i landet.

Et skritt vekk fra passiv forvaltning?
Allerede i 1999 ble det besluttet å etablere et miljøfond: En andel av Oljefondet skulle investeres i selskaper med miljøvennlige prosjekter. På den tiden hadde Oljefondet ikke engang etiske retningslinjer. Miljøfondet sto dermed i sterk kontrast til hvordan de fleste i landet tenkte om fondet: For første gang skulle man oppsøke positive prosjekter og investere i dem.

I 2004 ble Miljøfondet nedlagt. Til gjengjeld fikk Oljefondet etiske retningslinjer, og NBIM begynte å påvirke selskapene de investerte i, gjennom for eksempel å stemme ved generalforsamlinger.

Stortinget erstattet altså det aktivt forvaltede Miljøfondet med et økt fokus på eierskap og etiske retningslinjer som Etikkrådet skulle følge opp i etterkant. Fra “do good” med småpenger flyttet Oljefondet fokus til “do no harm” for hele fondet.

Miljømandatet gjør comeback
Etter press fra miljøorganisasjoner opprettet Stortinget igjen et miljøfond i 2009, nå kalt “De miljørelaterte investeringsmandatene”, populært Miljømandatet. Det er en andel av fondet som skal gjøre investeringer “som kan forventes å gi en klar miljøgevinst, slik som klimavennlig energi, energieffektivisering, karbonfangst og -lagring, vannteknologi og håndtering av avfall og forurensing”. I 2019 var det største selskapet Iberdrola SA, som i følge Wikipedia er verdens største produsent av energi fra vindkraft.

Miljømandatet er, i motsetning til resten av Oljefondet, et aktivt forvaltet fond. Det vil si at forvaltere, altså ekte mennesker, velger ut selskaper å investere i. Men noe bistandsprosjekt er det ikke: Kravet til avkastning og lav risiko er det samme i miljømandatet som i resten av Oljefondet. Altså holder det ikke at investeringene kutter utslipp, de må også være lønnsomme.

Men avkastningen er, som forventet, lavere: Siden 2010 har gjennomsnittlig avkastning for miljømandatet vært 7,3 % i året, mot 9,6 % for Oljefondets referanseindeks.

– Vi trenger mer risikovillig kapital
Holmqvist og Framtiden i våre hender tror man kunne fått til mer dersom avkastningskravet ikke stod i veien. Det gjelder bl.a. såkalt unotert infrastruktur, det vil si aksjer i infrastruktur (f.eks. vannkraft- eller solcelleprosjekter) som ikke er på børs. Miljøorganisasjonene ønsket egentlig at Oljefondet skulle opprette et eget fond for å investere i slike aksjer, men fikk bare gjennomslag for at miljømandatet kunne gjøre det. Problemet med det er at aksjene “bruker opp” miljømandatets 120 milliarder kroner. I følge Holmqvist har aksjer i unotert fornybar infrastruktur stort sett lav risiko, og er stort sett lønnsomme. Han skulle heller sett at miljømandatet la avkastningskravet til siden, og satset høyere på nye, grønne løsninger, som andre fond ikke tør å investere i.

– Det sender gode signaler at man får god avkastning. Men vi mener jo man skal investere i miljøselskaper uavhengig av avkastning. Det trengs risikovillig kapital som finner nye løsninger. Det trengs investeringer i ting man ikke vet om man kan tjene penger på ennå. Unoterte investeringer i fornybar infrastruktur, som havnet innenfor miljømandatet, er et godt eksempel. Vi ønsket dem utenfor miljømandatet fordi det er en lønnsom sektor som Oljefondet burde være investert i uansett. Samtidig sier Norges Bank at det finnes selskaper i det øvrige fondet som kunne inngått i miljømandatet. At fondet er i noen av selskapene som driver med miljøteknologi er jo å forvente, fordi de er lønnsomme. Men miljømandatet burde gå lengre, for å skyte fart i omstillingen, sier Holmqvist.

Holmqvist trekker særlig frem fornybar energiproduksjon i utviklingsland som en slik risikabel, men viktig investering. Nylig viste en rapport fra Verdensbanken at det var stort potensiale for offshore vindkraft i Marokko. Men dessverre kommer ikke oljefondet til å investere i slike prosjekter, men han.

Risiko for politisk press
Ulempen med en slik tilnærming er, som med mange av forslagene fra miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner, at det kan bidra til en “politisering” av oljefondet. I forkant av avgjørelsen om å begrense unoterte infrastruktur til miljømandatet, slo en rapport fra Finansdepartementet fast at denne typen investeringer er særlig sårbare for “politisk og regulatorisk risiko”. Det vil si at investeringene avhenger av lovgivning, som subsidier til fornybar energi, for å være lønnsomme. For det første innebærer det en risiko ved selve investeringen, dersom lovgivningen endrer seg, for eksempel ved et regjeringsskifte.

Men det kan også bli et større, utenrikspolitisk problem. Hvis Norge investerer tungt i solenergi i Tanzania, kan det tenkes at Tanzania bruker investeringene som et pressmiddel for å beholde bistandsmidler? Eksempelet er kanskje søkt, men Holmqvist er enig i at det er en utfordring som må tas på alvor.

– Det er helt klart noen utfordringer knyttet til disse investeringene, det belyser Finansdepartementet. Derfor kommer NBIM til å være forsiktige når de nå går inn i dem, og det er nok lurt. Tanzania blir nok ikke først ut, for å si det sånn. Det er ikke noe poeng for oss å være naive, å si at det ikke er risiko, men vi mener den etiske gevinsten veier tyngre, sier Holmqvist.

En annen, mer åpenbar ulempe med et miljømandat uten krav om avkastning, er at man logisk sett vil tjene mindre, eller til og med tape penger. Særlig i såkalte fremvoksende markeder, i mindre økonomisk utviklede land, er investeringer i miljøteknologi risikable. Men ifølge Holmqvist er de også nødvendige. Energi og tilhørende infrastruktur trengs for å få mennesker ut av fattigdom. Satser man på fornybar energi med én gang slipper landene å omstille seg bort fra fossil energi, og heller gå rett til fornybarsamfunnet.

– Oljefondet har fått lov til å investere i fornybar infrastruktur, men bare i velutviklede markeder. Vi mener de burde tatt oppgaven med å også investere i fremvoksende markeder, særlig når det inngår som en del av miljømandatet. Det er både fordi behovet for energi er stort, og fordi risiko og miljøgevinst er større. Slike investeringer krever store investorer som kan satse bredt. Investerer man i et bredt nok spekter av prosjekter, kan man oppnå lønnsomhet samlet sett, sier Holmqvist.

Hva med å gjøre hele Oljefondet til et miljøfond?
Da Stortinget opprettet Miljøfondet i 1999 foreslo SV på Stortinget at hele fondet skulle inngå, altså at alle pengene ble brukt til miljøvennlige prosjekter. Ifølge Holmqvist er dette retningen hele Oljefondet burde gå.

Tidligere finansminister og nå leder i Cicero, Kristin Halvorsen, er kritisk til en slik holdning.
– Jeg ser at en del NGOer tenker at man skal legge alle gode formål inn i selve investeringsmandatet til oljefondet, og det tror jeg undergraver den ledende rollen Oljefondet kan ha for finansmiljøer globalt, sier Halvorsen. Hun frykter at Oljefondet kan miste sin posisjon som positivt forbilde i det internasjonale finansmiljøet, hvis avkastning ikke lenger er målet.

Samtidig er hun ikke fremmed for tanken om at selve miljømandatet kan ha en annen profil.
– Det kan godt hende det er riktig med en høyere risikoprofil og lavere avkastningskrav på deler av Oljefondet. Men da ville jeg skilt ut det til et eget fond. Vi skal ikke legge alle gode formål inn i Oljefondet, for da mister man den makten man har av å være først og best i å forstå klimarisiko, sier Halvorsen.

Klimaet endrer seg – burde ikke Oljefondet?
Kristin Halvorsen mener investorer verden rundt ser til Oljefondet, og at fondet har vært svært viktig i å utvikle standarder, som har påvirker store internasjonale finansinstitusjoner. Den påvirkningskraften mister vi hvis vi går bort i fra avkastning som mål, og bare fokuserer på å redde klimaet, mener Halvorsen.

Antakelig er det forståelsen av hva som hindrer et ekte grønt skifte mest, som skiller Holmqvist fra Halvorsen. Holmqvist konstaterer at det er lite som tyder på at en bedre forståelse av klimarisiko vil være nok for å nå verken 1,5- eller 2-gradersmålet for global oppvarming. Halvorsen og hennes likesinnede konstaterer på sin side at Oljefondet ikke utgjør mer enn 1,5 % av aksjene på børsene. Selv om alle de 10 000 milliardene skulle flyttes til investeringer i klimaløsninger, er det ikke noe som i seg selv ville være nok til å stoppe avskoging, kullkraftverk og SUV-er.

Så lenge det lønner seg å slippe ut klimagasser, vil noen fortsette å gjøre det, uansett hvor Oljefondet putter pengene sine. Oljefondet er ingen magisk medisin for klima og miljø uansett hvor stort det er. Så hvordan kan Oljefondet mest effektivt flytte verden noen små steg i riktig retning? I de siste to sakene i denne serien skal vi se nærmere på hvordan Oljefondet påvirker selskapene det er investert i.

Del 5: Hvordan påvirker Oljefondet mest?