Biodrivstoff: Redder vi frityroljen fra avløpsrenna eller stjeler den fra husdyra?

Det er situasjonen vår frilanser beskriver i Kuala Lumpur i dag og som illustrerer hvordan brukt matolje skiller seg fra de fleste andre råstoffene for biodrivstoff: Det finnes millioner av kilder, og mye av det har endt der det absolutt ikke skal – i rennesteinen og i vasken. Det som er samlet inn, er tradisjonelt blitt brukt i dyrefôr, ofte sammen med annet matavfall. I dag blir det i stedet biodrivstoff og utgjorde 17 % av alt flytende biodrivstoff i Norge i 2019.

Kugalskapen som skapte avfallsberg

Bakgrunnen for endringen er kugalskapen. Man oppdaget at om den resirkulerte matoljen hadde vært i kontakt med animalske proteiner, kunne muskelfibre overleve i den resirkulerte matoljen og bli en smittekilde for sykdommen. Europeiske regler ble endret og dermed satt man plutselig med et råstoff som var blitt avfall.

Kugalskapsepidemien traff ikke andre deler av verden på samme måte. Dermed var det fortsatt lov å bruke brukt matolje i dyrefôr, både i Nord-Amerika og Asia. Verdien av den brukte matoljen som fôr var likevel begrenset, og innsamlingen likeså.

I 2010 kom så gjennombruddet for produksjon av Hydrotreated Vegetable Oils (HVO), med finske Nestes første fabrikk i Nederland: Det er kort sagt en metode som gjør det mulig å bruke en lang rekke avfalls- og restmaterialer, deriblant brukt matolje, for å lage et drivstoff som lett kan blandes med fossil diesel. Dermed var det med ett kommet en ny og raskt voksende etterspørsel etter brukt matolje, denne gangen for drivstoff.

Etterspørselen kom i stor grad fra Europa, som et resultat av reglene man laget for biodrivstoff: Ettersom den brukte matoljen i Europa var blitt et rent avfallsprodukt, kategoriserte EUs direktiv for fornybar energi HVO fra brukt matolje som et drivstoff som fortjente ekstra sterke insentiver.

Biodrivstoff for folkehelsa

De europeiske reglene skilte ikke mellom europeisk og annet drivstoff. Så når verdien av brukt matolje gikk rett opp takket være europeisk etterspørsel, kunne brukt amerikansk og asiatisk matolje gå til europeiske tanker i stedet for hjemlig dyrefôr.

Samtidig økte insentivet til å la mindre gå i vasken og i rennesteinen. Og, enda bedre, bidro det til å bekjempe det som var blitt verdens kanskje mest utbredte form for matkriminalitet: Brukt matolje – «rennesteinsolje» – som filtreres og selges som fersk matolje for mennesker.

I hvilken grad har vår etterspørsel hatt disse forskjellige effektene? La oss først se nærmere på USA, som i 2019 sto for 8 % av biodrivstoff fra brukt matolje i Norge. Pan har fått innsikt i en utredning som lanseres i løpet av kort tid av International Council on Clean Transportation (ICCT) og som er finansiert av Norad: Alternative Uses and Substitutes for Wastes, Residues, and By-products Utilized in Alternative Fuel Production in the United States. Kort sagt: Hva skjer når avfall og restprodukter ender som råstoff for biodrivstoff i USA? Rapporten gjør det mulig å sette tall på de forskjellige effektene av vår etterspørsel.

Under halvparten er ekte avfall i USA

I 2003 gjenbrukte amerikanerne ca. 600 000 tonn matolje, hovedsakelig for dyrefôr, og litt i kjemisk industri. I dag er dette redusert til ca. 50 000 tonn, ifølge rapporten, altså en nedgang på ca. 550 000 tonn for dyrefôr og kjemi. Derimot har bruken av brukt matolje for biodrivstoff gått fra null til ca. 1 million tonn i året.

Betyr det at europeisk etterspørsel etter biodrivstoff har «reddet» 450 000 tonn brukt matolje fra å gå i vasken hvert år i USA? Nei, så enkelt er det ikke, for innsamlingen av brukt matolje var i ferd med å øke allerede før den kunne brukes til drivstoff, forklarer Stephanie Searle, som leder ICCTs arbeid med biodrivstoff og er en av forfatterne av rapporten.
– Dersom det ikke hadde vært etterspørsel etter biodrivstoff, kunne innsamling av brukt matolje for husdyrfôr og kjemikalier ha fortsatt å vokse, skriver hun i en epost.

Under halvparten av HVO fra amerikansk brukt matolje er «ekte» avfall. Resten er tatt fra annen bruk, hovedsakelig dyrefôr.

Om man ser på tallene i ICCT-rapporten for hvordan innsamlingen av brukt matolje i USA økte allerede i årene før 2010, da HVO-produksjon begynte, kan man anslå at anslagsvis 800 000 tonn kunne vært samlet inn og brukt til dyrefôr og kjemi, om det ikke hadde vært for drivstoffetterspørselen.

Searle mener man i alle fall trygt kan si at under halvparten av HVO fra amerikansk brukt matolje er «ekte» avfall. Resten er tatt fra annen bruk, hovedsakelig dyrefôr, der det i hovedsak er blitt erstattet av mais.

Brukt frityrolje i Asia: Det mest usikre av det usikre

Langt viktigere enn USA er imidlertid Øst-Asia, som sto for 58 % av det norske forbruket av slikt drivstoff i 2019. Der er det dessverre umulig å tallfeste effektene.
– Vurderingene av tilgjengelighet i Øst-Asia spriker. I et biodrivstoffmarked preget av usikkerhet, er det særskilt stor usikkerhet her, sier Tom Searle (ingen familierelasjon til Stephanie), som leder teamet i Argus Media som utfører konsulentoppdrag knyttet til biodrivstoff. Hans team står blant annet for prisanalyser for Miljødirektoratet.

Ekspertene Pan har snakket med, er enige om at brukt frityrolje i Øst-Asia tradisjonelt i liten grad ble kastet, og det meste gikk til dyrefôr. I løpet av de siste tiårene har det blitt stadig mer fristende å bruke det til menneskemat, og i 2011 rapporterte The Economist at anslagsvis ett av ti restaurantmåltider i Kina ble laget med brukt frityrolje. Myndighetene begynte å slå hardere ned på denne matkriminaliteten, med 5-10 års fengsel som vanlig strafferamme i Kina. Høyere priser for brukt frityrolje til HVO-produksjon bidrar i myndighetenes kamp.

HVO-produksjon fra brukt frityrolje er attraktivt for østasiatiske land også på andre måter: Den innsamlede oljen blir i økende grad omgjort til HVO på fabrikker i Asia, og det blir dermed flere arbeidsplasser og mer økonomisk verdiskaping sammenliknet med bruk i dyrefôr. Det er antakelig del av bakgrunnen for at Kina i 2019 innførte «europeiske» regler og forbyr nå brukt frityrolje i dyrefôr. Bak HVO-produksjonen står store, industrielle aktører som har muskler til å gjøre innsamlingen av frityroljen mer effektiv – kort sagt unngå at den blir spilt.

Blir frityroljen for norske biler erstattet av palmeolje i Asia?

Samtidig har behovet for dyrefôr økt dramatisk i Kina i tråd med at kineserne spiser mer kjøtt. Hva har bøndene gjort når frityroljen har forsvunnet? Den britiske rapporten Implications of Imported Used Cooking Oil (UCO) as a Biodiesel Feedstock fra 2019 av konsulentfirmaet NNFCC påpeker at importen av palmeolje til Kina har økt dramatisk i akkurat den perioden eksport av brukt frityrolje har skutt i taket. Korrelasjonen beviser ingen årsakssammenheng, men inntil mer kunnskap lekker ut av Kina, er likevel denne hypotesen den mest troverdige: I den grad brukt frityrolje havner på norske tanker i stedet for i kinesiske griser, er den blitt erstattet av palmeolje.

Uansett er ekspertene usikre på svært mye når det gjelder biodrivstoff fra brukt frityrolje i Øst-Asia. Som nettstedet Euractiv skrev i 2019: «Malaysia er et land med kun minimal infrastruktur for innsamling av brukt frityrolje. Likevel vil landet i 2019 levere til Europa to til tre ganger mer brukt frityrolje per innbygger enn Europa er i stand til å levere til seg selv. Hvis man skal tro dataene, er Malaysia (verdens største produsent av palmeolje per innbygger) nå verdensmester i innsamling av brukt frityrolje».

Er problemet manglende rapportering i Malaysia av hva som faktisk blir samlet inn? Har vi i Europa ikke fått med oss hvor raskt ting endrer seg til det bedre i Malaysia? Eller får fersk palmeolje et lite oppkok før det blir solgt videre som brukt frityrolje?

For å forstå bedre, har Pan de siste månedene samarbeidet med en journalist i Malaysia for å grave i situasjonen i dette østasiatiske landet, som altså er en av de store eksportørene av brukt matolje til Europa. Hennes reportasje kan du lese her.