Billigmaten – samfunnsgode eller samfunnsfiende?

I dag lanserer den brede alliansen bak Ta havet tilbake og jorda i bruk Matmeldinga, en samling tekster om hvordan vi kan få en ny og bærekraftig matpolitikk. Pan har bedt en av bidragsyterne, Svenn Arne Lie, om å drøfte i to tekster hva som er mulighetsrommet for en ny landbrukspolitikk, om vi både skal ta hensyn til folks lommebok og internasjonale avtaler Norge har inngått. Her er del 1.

I Norge bruker vi 11 prosent av vår inntekt på mat. Vi kaster mest mat per innbygger i verden. Norge har en sjølforsyning på kun 36 prosent. Importen av korn og soya øker samtidig med at landet preges av gjengroing. Vi har aldri produsert mer kjøtt, ei heller spist mer kjøtt. Det er en rask vekst i overvekt i befolkningen. Klimaavtrykket fra dette overforbruket er betydelig. Samtidig er den økonomiske situasjonen i norsk jordbruk på krisepunktet. Gjelda er enorm, markedsinntektene lavere enn produksjonskostnadene, tilskudd fra staten helt avgjørende. Arbeid med planter og dyr er blant de dårligst betalte yrkene i landet, og norske bønders realinntekt har stått stille siden slutten på 1970-tallet.

Billig mat svir mest for de med lavest inntekt

Så ja, det er mange gode grunner til å endre på jordbrukspolitikken for å få bedre produksjonsmåter som gir bedre arealbruk, høyere sjølforsyning og bedre økonomi.

Samtidig sitter honnørordene om norsk jordbruk løsere enn løsbart. Men alle gode intensjoner kveles rått og brutalt når ordet «matpriser» legges i potten. Da blir det brått stille. En rørende omsorg for de av oss med de laveste inntektene brer om seg.

Både den markedsliberale høyresida og den radikale venstresida er skjønt enige om at man ikke skal gjøre noe med jordbrukspolitikken som kan føre til at matprisene øker. På venstresida har man klart å overbevise seg sjøl om at billigmaten er solidarisk. På høyresida er det frihandel og internasjonale markedspriser som gjelder. Billigmaten lenge leve! Når både butikkbaronene og ledelsen i norsk jordbruk slenger seg på og skryter av de er med på å gjøre Norge billigere, ja da må vi alle være enige om at billigmaten er et samfunnsgode. Særlig i en tid med økende forskjeller. Eller?

«Dyr mat svir mest for de husholdningene med lavest inntekt», skrev Dagens Næringsliv på lederplass i 2016. Ja, det gjør det, men det er også sånn at billig mat svir mest for noen av dem med lavest inntekt.

Det er store klasseskiller i matvarekjeden. På en side har vi dagligvarebaronene, som er blant landets absolutt rikeste. På en annen har vi folk som jobber i andre deler av kjeden fra gård til gaffel.

Ifølge SSB ligger gjennomsnittslønnen for ansatte i yrker som på ulikt vis er en del av matvarekjeden under snittet i arbeidslivet. De fleste av disse yrkene er blant de aller dårligst betalte. Her snakker vi om alt fra arbeidere i grønnsaksproduksjon eller husdyrproduksjon, butikkmedarbeidere, melke- og husdyrprodusenter til servitører, gatekjøkken- og kafémedarbeidere.

Mens gjennomsnittlig månedslønn i det norske arbeidslivet var på 42 000 kroner i 2018, var snittet for 12 grupper som på ulikt vis er en del av matvarekjeden, på 27 000 kroner. Disse gruppene lå alle mellom 21 og 30 000 kroner i måneden.

Nå er ikke denne listen fullstendig, men den er en god illustrasjon på situasjonen. Det samme bildet ser vi globalt. Folk som på ulikt vis jobber med mat er overrepresentert både på fattigdomsstatistikken og på statistikken over folk som lever med sult som en del av hverdagen. Så derfor, fattige blir ikke rikere av at prisen på mat dumpes. Forestillingen er feil. Svaret ligger i økt kjøpekraft, bedre lønninger, ikke i billigmaten.

Like fullt, matpriser skal ikke diskuteres. Retorikken om mer bærekraft, høyere sjølforsyning, mindre fattigdom, bedre økonomi, levende landbruk og grasetende kyr, er bare retorikk all den tid man reelt sett ikke er villig til å sette inn de virkemidlene som er nødvendige får å få dette til: Bedre betaling.

Men hverken næringa sjøl eller godtroende politikere orker å gå i gang med å forklare årsakssammenhengen mellom prisen på mat og måloppnåelsen i norsk jordbruk. Men man har altså utelukket at maten skal koste mer enn den gjør i dag. Da er debatten egentlig over.

Hva koster en bedre jordbrukspolitikk?

For kort fortalt er dette enkelt: En bra jordbrukspolitikk koster litt mer enn en som er dårlig. Ikke ulikt de fleste andre felt i samfunnet. En bra jordbrukspolitikk som ivaretar samfunnsoppdraget med gode beredskap og høy sjølforsyning, som gir bærekraftige betingelser for planter, dyr og folk, koster altså mer enn en jordbrukspolitikk som baserer seg på økende mengder kraftfôrimport, underbetalte arbeidere fra utlandet og der resultatet er lav sjølforsyning og svært svak beredskap. Sagt enda enklere: Istedenfor å ha en sjølforsyning på 36 prosent og bruke 11 prosent av vår disponible inntekt på mat, kan det være en god investering å bruke 12 prosent av inntekta på mat og få en sjølforsyning på 50 prosent.

La oss prøve å sette opp et regnestykke:

Ambisjonene er å øke sjølforsyninga, minske importen av korn og soya, og gjøre det mer lønnsomt å jobbe med jord i Norge. Da må bøndenes inntekter øke. La oss så si at dette kun skal gjennom økte inntekter i markedet, ikke tilskudd.

I snitt har en bonde i dag en arbeidsinntekt fra gårdsdriften på rundt 250 000 kroner per årsverk. Hva skjer om vi setter oss som mål å øke gjennomsnittlig arbeidsinntekt i norsk jordbruk til 400 000, altså med 150 000 kroner, men bare gjennom økte priser i markedet og samtidig som de produserer like mye. Hvor mye vil det koste hver enkelt av oss i økte matpriser?

Med 40 000 årsverk *150 000 kr betyr det at vi skal hente inn seks milliarder kroner. Så er det vanlig å beregne kapitalrente og moms, summen blir da 7,8 milliarder. Til sammenligning bruker vi i dag omlag 162 milliarder kroner årlig på mat og alkoholfri drikke i Norge. Fordelt på hver og en av oss utgjør økningen på 7,8 milliarder ca. 1500 kroner mer i året, eller fire kroner ekstra per person om dagen.

Istedenfor å bruke i snitt 83 kroner daglig per person, ville vi brukt 87 kroner. Med en slik økning ville 11,7 prosent av husholdningsutgiftene våre gått til mat, mot 11,1 prosent i dag.

Det er mange gyldige innsigelser mot dette regnestykket. Poenget er å synliggjøre at vi i den store sammenhengen snakker om relativt små summer. Ikke bare ville dette ha bidratt til en sunnere økonomi i jordbruket, vi kunne ha dreid tilskudd bort fra subsidiering av volum til andre formål for å nå de politiske målene med matproduksjonen. Men det koster. Litt. Mer.

Kanskje har vi råd til matprisene som et annet landbruk krever. Men har Norge lov til det? Det er temaet for Svenn Arne Lies neste artikkel: Jordbrukets imaginære tvangstrøye