Alt skjer i en rivende fart

Denne saken ble først publisert i Pan 24. august 2018.

Siden slutten av forrige århundre har verden hatt en enestående økonomisk vekst. Ja, det har vært kriser – Asia-krisen, dot com-kollapsen, finanskrisen – men det anslås at verdens samlede BNP har vokst med 250 prosent siden 1980. Fordelingen av veksten er naturligvis ujevn, men totalt innebærer den en ekstrem økning av belastning på naturressurser, mange av dem ikke-fornybare. Bare mellom 2002 og 2012 ble kulleksporten i verden doblet.

De raske endringene foregår imidlertid på mange områder. I min forskning om akselererte endringer, bruker jeg metaforen overoppheting for å beskrive rask endring uten noen regulerende instans. La oss si det slik: Hvis du gnir hendene mot hverandre, varmes de opp. Hvis du kunne akselerere denne friksjonen, ville hendene til slutt forkulles. Heldigvis skjer ikke dette, ettersom vi har en innebygget termostat som forteller hendene at de er passe varme. (Dessuten setter kroppen begrensninger.) Når det gjelder global overoppheting, finnes ikke en slik termostat. Veksten er ute av kontroll. Det er som om du kjører ekstremt fort på en motorvei uten fartsgrense. Hvis du ikke har fylt olje, vil motoren bli overopphetet. Bilen stanser, motoren er ødelagt, og den spyr ut svart, tykk røyk. Her ligger faren ved global overoppheting.

I fysikken er varme og hastighet to sider av samme sak, og overoppheting handler ikke bare eller engang primært om klimaendringer. Siden slutten av forrige århundre har det vært en voldsom vekst på en rekke områder: Internasjonal turisme har økt fra 270 millioner ankomster i året til 1,3 milliarder mellom 1980 og 2015. Urbaniseringen i sør har vokst eksplosivt. Mange byer som hadde et par hundre tusen innbyggere i 1980 har nå et par millioner, minst. I et land som Kenya finner over 80 % av befolkningsveksten sted i slumområdene i de største byene, Nairobi og Mombasa. Mengden av plastavfall i havet har økt på veldig merkbare måter i samme periode. (Det var på 1980-tallet at plastflaskene erstattet glassflaskene, som vi alltid pantet, i Norge.) Og antall fotografier som tas i verden ble tredoblet bare mellom 2010 og 2015, altså i perioden da hundrevis av millioner mennesker, fra Peru til Ny-Guinea, skaffet seg smarttelefoner. Arter dør ut, biene forsvinner, og antall småfugler har sunket dramatisk i mange land. Kullgruven er full av kanarifugler med pustevanskeligheter.

Disse endringene forutsetter store investeringer i infrastruktur: Det bygges flere og større containerskip, Kina bygger nye containerhavner i land som Sri Lanka, og antall TEU (standard shipping-container) som skipes ut fra Shanghai har økt fra praktisk talt null i 1990 til 11 millioner i 2003 og 35 millioner i 2014. Mens verdens BNP har økt med 250 prosent siden 1980, har verdenshandelen økt med 600 prosent i samme periode. Det bygges fabrikker og veier, gruver etableres, regnskog fjernes for å gi plass til oljepalmer, beitemarker og soyaplantasjer, og alt skjer i en rivende fart uten overordnet kontroll, ofte uten at engang nasjonale myndigheter har oversikt over hva som skjer.

Disse raske endringene har selvfølgelig store konsekvenser for ressurssituasjonen i verden, arbeidsmarkedene, lokalt miljø og den materielle levestandarden. Og Norge er en aktør i dette bildet, med større tyngde og betydning enn våre 5,5 millioner innbyggere, mindre enn én promille av verdens befolkning, skulle tilsi. Inntil 1992 hadde svenskene høyere kjøpekraft enn nordmennene; i 2006 lå vi plutselig 50% over svenskene. Vi hadde det materielt bra i 1980, men siden den gang er BNP i Norge doblet. Den såkalte velstandsutviklingen i Norge har med andre ord vært dramatisk. Og den er ikke særlig miljøvennlig, om noen skulle tro det. Vi reiser mer med fly, kjøper mer elektronikk, flere biler og klær, skifter ut møblementet og spiser mer kjøtt enn før. Ifølge en SSB-artikkel med tittelen ‘Vi kjøper mer av det meste’, er det private forbruket i Norge ‘minst doblet’ mellom 1982 og 2015.

I Norge investeres det også i infrastruktur. Blant annet er de største flyplassene blitt utvidet i senere tid, og stadig flere veier oppgraderes til motorveier. Derimot investeres det lite i jernbane. I stedet blir linjer lagt ned. Samtlige jernbanedirektører siden slutten av 1970-tallet har sagt at oppgradering av Bergensbanen har høy prioritet, men per 2018 bruker det raskeste toget fra Oslo til Bergen litt lengre tid enn det raskeste toget gjorde i 1980.

Her ligger et fundamentalt dilemma: Samtidig som Norge offisielt ønsker å fremstå som bærekraftig og miljøbevisst, er vi i verdenstoppen med hensyn til privat forbruk, og det gjøres praktisk talt ingen ting på nasjonalt nivå for å redusere klimautslippene. Når Norge ikke gjør det så aller verst på internasjonale målinger av klimagasser per capita – vi ligger litt under gjennomsnittet blant de rikeste landene, men langt over svenskene – skyldes det blant annet følgende tre forhold: (a) Effektene av olje- og gasseksport måles i mottakerlandet, ikke avsenderlandet. (b) Miljøeffektene av produksjon og transport av varemengdene som importeres, blant annet fra Kina, måles ikke her. (c) Norsk elektrisitet er stort sett klimanøytral.

Men vi har lite å skryte av. I tråd med Kyoto-avtalen, forpliktet Norge seg til å redusere sine klimautslipp med 30% sammenlignet med 1990-nivå innen 2020, altså om et par år. Regjeringen Solberg har naturlig nok utsatt fristen, men bare til 2030, og har dessuten høynet til 40%. Foreløpig har ingenting skjedd; de nasjonale utslippene ligger nå tre prosent over nivået i 1990. Likevel holder politikerne fast ved at målet skal oppnås, men ingen sier hvordan vi skal komme dit i løpet av de kommende tolv årene. Lyver de? Tror de på magi? Har de en hemmelig plan som de ikke har delt med innbyggerne?

Mens andre erfarer overopphetingen på til dels svært ubehagelige måter, ler nordmennene hele veien til banken. Matjorden på stillehavsøyene blir ødelagt av flom og saltvann; vi tar en weekendtur til Praha. Det blir tørke i det peruanske høylandet fordi de tropiske isbreene smelter; vi kjøper enda et par ski og stryker til fjells. Urfolks mulighet til å drive jakt og fiske i Alberta ødelegges av tjæresanden; vi diskuterer muligheten for en ekstra ferieuke. Great Barrier Reef blekes av overopphetet havvann og ligger på dødsleiet, mens vi gleder oss over det uvanlig varme sommerværet. Det mest markante negative symptomet på overoppheting, slik det oppleves av de fleste nordmenn, er kanskje de økende boligprisene i populære områder.

Likevel må vi akseptere at Norge er en del av problemet, ikke av løsningen. Vi befinner oss i en kronisk double bind-situasjon, der vi forsøker å forene to uforenlige mål: fortsatt økonomisk vekst og høyt forbruk, og bidrag til en bærekraftig verden. At vi er en ledende eksportør av fossilt brennstoff er en vesentlig del av dette bildet.

Én strategi politikerne bruker for å unngå double bind-dilemmaet, består i å outsource klimakrisen. I stedet for å iverksette dyre tiltak i Norge, betaler Norge andre land for å redusere sitt økologiske fotavtrykk. Da økonomen Jens Stoltenberg var statsminister, forklarte han at pengene rekker lenger i billige land i sør enn her oppe, slik at det var mer lønnsomt å bruke dem i Indonesia. Det er et godt bedriftsøkonomisk argument, men er det moralsk riktig? På samme måte har Statens Pensjonsfond (Oljefondet) vedtatt ikke å investere i kull, og har fått mye ros for dette fra mennesker som glemmer at pengene i fondet kommer fra fossilt brennstoff.

Den globale overopphetingen har hovedsakelig nedslag i Norge som oppfattes som positive.

Det er en klassisk double bind-situasjon: Man ønsker å bruke oljepenger til å gjøre verden økologisk mer bærekraftig. Stoltenberg illustrerte dilemmaet godt selv etter at han hadde tapt valget i 2013. En kort tid fungerte han som omreisende klimatalsmann for FN, og alt i november stod han frem og erklærte at det hastet å gjøre noe med klimakrisen. Mange tenkte vel at han burde ha sagt det samme fire eller seks år tidligere, da han faktisk hadde makt til å gjøre noe med dette, men så enkelt er det ikke: I likhet med de fleste av oss var Stoltenberg fanget i double bind'en mellom vekst og bærekraft. Som sin forgjenger, Gro Harlem Brundtland, uløselig forbundet med begrepet ‘bærekraftig utvikling’ fra 1987, var han best på bortebane, eller rettere sagt, god til å løse verdensproblemer, men dårlig til å foreslå konkrete tiltak på lokalt nivå i sin egen valgkrets, altså landet der han var statsminister. Andre er mer konkrete, og fra Sogndal til Oslo blir det iverksatt konkrete miljøtiltak som kan bidra.

Den globale overopphetingen har hovedsakelig nedslag i Norge som oppfattes som positive. Bortsett fra boligprisene, er det største unntaket den raskt økende innvandringen (antall innvandrere og første generasjons etterkommere er firedoblet siden 1995), som skaper friksjoner og tilpasningsproblemer lokalt, men kanskje aller mest opphetede (ja, overopphetede) debatter i offentligheten, der de som leder an sjelden har et særlig imponerende kunnskapsnivå, men desto mer nasjonalistisk vrede. Men den vesentligste overopphetingseffekten i Norge består i det økende forbruket, som verken bidrar til økologisk og sosial bærekraft eller økt tilfredshet.

Norge er en lojal bidragsyter til global overoppheting – altså akselerert, ukontrollert endring – gjennom sin eksport av petroleumsprodukter, men også oppdrettslaks (hvor det har vært en syvdobling siden 1990) og det økologiske fotavtrykket fra galopperende forbruksvekst. Men er Norge i seg selv overopphetet? Er vi både skurker og ofre, som australierne, der klimaendringene merkes på svært ubehagelige måter gjennom tørke, flom og varmebølger, samtidig som landet eksporterer mer jern og kull enn de fleste? Svaret er at vi i det store og hele slipper unna her. Den mest merkbare virkningen av klimaendringene for de fleste nordmenn ser ut til å være at skisesongen blir kortere. På den annen side vil det være mulig å produsere mat i områder som foreløpig har vært for kalde. For min del kunne jeg godt tenke meg en liten aprikosplantasje i hagen min i Oslo. Til forskjell fra mange bygdesamfunn i Australia, der innbyggerne en dag våknet opp med gassbrønner eller kullgruver som nærmeste nabo, har norske lokalsamfunn også unngått å bli rasert av ressursindustrien. Den befinner seg i Nordsjøen – ute av syn, ute av sinn. Nettopp derfor er olje- og gassindustrien et glimrende symbol på dilemmaet vi har viklet oss inn i. I likhet med fiskeoppdrettet er den usynlig og ignorerbar, og gjør det ikke bare mer komfortabelt, men også mye lettere, å bruke kreftene på å diskutere hijaber og kildesortering enn elefanten i rommet.