25 år gammel logisk brist kan sette en stopper for norsk matproduksjon

Jeg kan si mye pent om Tyskland. Jeg har bodd der selv. Jeg kan også si mye pent om tysk næringsliv. Jeg har jobbet der selv.

Tysk kjøttindustri er ikke én av disse tingene. Som jeg kan si noe pent om, altså. Det er 4-5 store aktører igjen i dette markedet som gjør alt – og da mener jeg absolutt alt – de kan for å gjøre kjøttet billigere. Og når de har gjort dette, gjør de litt til. For å tjene enda mer.

De driver svært aktiv lobby-virksomhet for å kunne fremstå som hederlige, bygger allianser og karteller og har arbeidere fra de virkelig fattige landene i Europa på slavekontrakter nesten uten lønn og helt uten rettigheter - eller bo- og sanitære forhold som er mennesker verdig.

Innimellom blir de tatt med buksene nede. Da lover de bot og bedring – før de kjører på videre. Det er ikke pent. De lager billig kjøtt. Punktum.

Og så lager de kjøttprodukter av substanser som ikke ligner på kjøtt en gang – før de krydrer det godt og dumper det på eksportmarkedet. Gjerne til de landene de importerer arbeidskraften sin fra. Men også til Norge. Enten som «rent» kjøtt eller som ingrediens i bearbeidede produkter.

Finnes det ikke gode slaktere i Tyskland? Jo da – de finnes. Men de driver ikke med eksport. De leverer produkter av høy kvalitet i sine lokale markeder. Les gjerne boken «Schweinebande» av den tidligere slakteren Franz Josef Voll, om du leser tysk.

Norge går i retning av tyske tilstander

Vil vi ha det sånn i Norge også? For sånn blir det hvis norske slakterier og foredlingsbedrifter fortsetter å bli utsatt for direkte og indirekte konkurranse med denne lite sjarmerende gjengen. Det er nemlig disse NorgesGruppen ønsker at bøndenes samvirke Nortura skal ta opp konkurransen med!

Og noe tyder kanskje på at vi er på vei dit allerede? Prispress, krav om effektivisering og sentralisering bidrar allerede til lav lønnsomhet og da er det jo bare å kutte kostnader som gjelder. Eller? For prisene går jo ikke opp.

Hvordan kom vi hit?

Men hvordan har vi kommet dit at tysk kjøtt konkurrer med og ut norsk kjøtt? For å finne svaret må vi tilbake til 1995.

Da ble medlemmene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) enige om en avtale som også skulle omfatte landbruksprodukter, etter den såkalte Uruguay-runden som varte i 8 år. Den skulle fortsette med Doha-runden, men den har nå vart i snart 20 år og er fortsatt ikke avsluttet. Og det er nok ikke uten grunn. For alle land ønsker egentlig å føre en selvstendig landbrukspolitikk all den tid mat primært er et nasjonalt anliggende. Det ser vi hver gang det er den minste antydning til forsyningskrise i verden.

Som en følge av det, i 1995, inngikk Norge en bilateral avtale med EU. Et slags tillegg til EØS-avtalen, som egentlig ikke omfatter landbruk og landbruksprodukter. Disse kalles artikkel 19 og protokoll 3.

Det som gjør alle disse avtalene problematiske er at de baserer seg på direkte sammenlikninger av priser på tilsynelatende like produkter. Melk er melk og kjøtt er kjøtt. Slik WTO og de to avtalene våre med EU ser det.

Med andre ord tas det ikke hensyn til produksjonsmåten. En norsk ku som stort sett spiser gress og er på beite og kanskje på en seter hele sommeren produserer nøyaktig det samme produktet som en tysk ku som tilbringer hele livet innendørs for å spise gress, korn, soya og antibiotika for så å bli slaktet av rumenske arbeidere på luselønn. Uten arbeidsavtale eller andre rettigheter. I disse handelsavtalene Norge har inngått er melken og kjøttet likevel identiske!

Dette er det grunnleggende problemet for norsk jordbruk – man blir sammenlignet med en pære selv om man selv er et eple. Prisen på pærer blir sammenlignet med prisen på epler. Det er potensielt helt ødeleggende for vår egen evne til å brødfø oss selv.

Det ville utvilsomt være ganske idiotisk om den kanskje viktigste næringen vi har i landet vårt sakte men ubønnhørlig må legges ned – på grunn av en logisk brist. En feilslutning. Som noen forhandlere og politikere gjorde for 25 år siden.

Nå er tidspunktet for å kreve reforhandling

Avtalene fastsatte riktignok visse tollsatser for å ta høyde for at husdyrhold på et norsk småbruk er dyrere enn på en tysk industrifarm. Men man satte dem i kroner og øre, basert på prisene i 1995! Ingen prosentsatser eller andre grep som kunne ta høyde for at kostnadsforskjellene ville bli større og større i tråd med at tyske gårder ble enda mer effektive og arbeidernes lønninger enda lavere. Et 25 år gammelt øyeblikksbilde bestemmer altså om vi som nasjon skal evne å lage vår egen mat.

Vi i Norge må ta noen viktige valg. Er det uunngåelig og greit at dette fortsetter? Eller skal vi si høyt og tydelig fra om at vi ikke vil være med på dette lenger. Mens vi ennå kan!

Dette må politikerne våre ta tak i. EUs borgere bryr seg også om dyrevelferd. Koronautbruddene i slakteriene har minnet dem om hvor elendige forhold både dyr og mennesker har i det industrielle husdyrholdet. Vi får ikke noe bedre tidspunkt enn nå for å kreve reforhandling av handelsavtalene med EU. Der epler er noe annet enn pærer, og uanstendig kjøtt noe annet enn anstendig kjøtt.